En ny verdensomspennende filmindustri fra Kina

The Wandering Earth, Guo Fan 2019. Foto: Netflix 

Kina lager nå like mange filmer årlig som USA. Men hva slags filmer lager de? Og hvilke produksjonsforhold har de i et land preget av både kommunisme, filmsensur og kapitalisme?

 

Denne artikkelen er publisert i fulltekst i Z Nr. 1 2020 Bestill nummeret



Relatert

Å gå på kino i Kina

Z #1 2020: Hva kan en vanlig tilskuer forvente å se på kino i Kina?

Kina Paradiso – varme, nostalgi og melodrama 24 ganger i sekundet

Z #4 2006: [byline: GEIR FRIESTAD er kinomaskinist, frilans filmkritiker for Film & Kino og ekspert på [...]

«Letting a Hundred Flowers Bloom …» en ny filmgenerasjon i et Kina mellom marked og ideologi

Z #4 2006: Året 1993 markerer i ettertid et skille i kinesisk filmhistorie. Tre filmer ble samtidig tilgjengelig for internasjonale filmfestivaler, som alle skildret en ny og pessimistisk hverdag og var laget med små midler utenfor det etablerte kinesiske filmsystemet. Filmer skapt av tre regissører som hver for seg skulle vise seg levedyktige og som bidro til å definere en ny kinesisk filmgenerasjon det kommende tiåret. Filmene var Beijing Bastards av Zhang Yuan, The Days av Wang Xiaoshuai og Red Beads av He Jianjun.


Fra siste Z

Hva er cli-fi? Og hvorfor trenger vi det?

Fra The Day After Tomorrow til First Reformed – en introduksjon til klimafiksjon og hvordan genren har gått fra de store katastrofene til færre klisjeer. | kun utdrag

Slutten på verden slik vi kjenner den. Zombieapokalypsen på film

Zombiene er mer populære enn noensinne. Og de er overalt. | kun utdrag

Jakten på et verdig liv. Ken Loachs humanisme i vår tid

Apokalypsen kommer ikke alltid i form av jordas undergang. Den kan også komme i form av et enkeltmenneskes undergang i møte med umenneskelige livsforhold. | kun utdrag


Fra arkivet

Forhekset av film: Et intervju med David Bordwell

Z #1 2005: David Bordwell intervjues av Dag Sødtholt

Kjønnsdrama på lerretet, kjønnsblindhet i bransjen

Z #2 2007: Så er det slått fast fra høyeste autoriserte hold: Det eksisterer en iøynefallende kjønnsurettferdighet i det norske kulturlivet. Det måtte en ambisiøs feminist og kulturminister til - med ballene på rett sted - for å våge å stå i mot et massivt press fra mektige aktører i bransjen mot å ta opp hvilke kvalitetsforringende konsekvenser dette har. Tallene som kulturminister Trond Giske la fram 8. mars, kan ubehagelig klart tale for seg selv. Nøkkelposisjoner i filmbransjen: 21 prosent kvinner, 79 prosent menn. Antall regissører: 19 prosent kvinner, 81 prosent menn. Produsenter: 19 prosent kvinner, 81 prosent menn. Sånn er det med den saken.

I dødsfabrikken

Z #2 2016: Er deg mogleg å gjera ei sømeleg handling i ei umenneskelig verd? | kun utdrag