Å gå på kino i Kina

Nezha, Jiaozi 2019

 

Nylig spurte en venn meg om jeg hadde sett de kinesiske filmene The Wandering Earth og Nezha. «Det har jeg», svarte jeg, «Den første så jeg på Netflix kort tid etter premieren, den andre på kino da jeg var hjemme i Kina i sommer.» «Men, vent», fortsatte min venn, «Hvorfor ser du egentlig disse filmene? Er det fordi du vil se de mest populære filmene i Kina? Eller, egentlig, de mest populære filmene i verden?»

Jeg er ganske vant med den slags samtaler, ettersom jeg som oftest er den eneste kilden folk her i Ottawa i Canada, hvor jeg har bodd siden 2018, har til spørsmål om kineseres forhold til film og media. Men hva kan en vanlig tilskuer egentlig forvente å se på kino i Kina?

Sommeren 2019 knuste animasjonsfilmen Nezha publikumsrekorden for animasjonsfilm i Kina, en rekord satt av amerikanske Zootopia i 2016. Nezha er regissert av Yang Yu under pseudonymet Jiaozi, som betyr melbolle. Den er en filmatisering av en kinesisk kriminalfortelling fra 1700-tallet som bygger på gamle kinesiske myter. Filmen ble også en suksess på verdensmarkedet, der den tjente inn mer enn 700 millioner amerikanske dollar. På hjemmemarkedet i Kina ble filmen den mestselgende filmen noensinne, og slo rekorden satt kort tid tidligere av Guo Fans The Wandering Earth. The Wandering Earth er en Emmerich-lignende science fiction og katastrofefilm, som igjen lokket flere tilskuere til kinosalene i Kina enn Avengers: Endgame. The Wandering Earth ble også satt opp på enkelte kinoer i resten av verden, ettersom stadig flere distributører tar hensyn til kinesere som bor utenfor Kina. Dessuten finnes den på Netflix i Nord-Amerika (og Norge. Red. anm). Kinesisk film er i dag mer populær enn noensinne blant tilskuere både i og utenfor landets grenser.

The Wandering Earth, Guo Fan 2019

 

De siste årene har det kinesiske kinopublikummet vist en helt ny entusiasme for kinesisk film. Og ikke bare for animasjon og storfilmer. Men det voksende kinesiske kinopublikummet synes også å oppleve stadig mer begrensede muligheter til å få sett de filmene de ønsker seg. Entusiasmen for kinesisk film på hjemmemarkedet er åpenbart en blanding av en økende nasjonalisme, både innenfor filmindustrien og blant mange filmskapere, og av den nye trenden av kinesiske blockbuster-genrefilmer som dominerer markedet. Slike filmer har vært de dominerende siden 2018, da filmene Wolf Warrior 2 (Wu Jing, 2019) og Operation Red Sea (Dante Lam, 2018) – to filmer som skildrer hvordan den kinesiske hæren redder kinesiske borgere i krigssoner i Afrika – ble favoritter blant det kinesiske publikummet.

Samtidig er den kinesiske filmproduksjonen og filmdistribusjonen fremdeles kontrollert av staten. The Eight Hundred (Guan Hu, 2019), en genrefilm som skildrer en gruppe kinesiske soldater som beskytter en lagerbygning i Shanghai under andre verdenskrig, ble trukket tilbake like før den skulle ha premiere i juli i år på grunn av ukjente «tekniske årsaker». Kilder antyder at filmen, til tross for sin åpenbare patriotiske fortelling, glorifiserer militæret istedenfor kommunistpartiet, og at dette var årsaken til at den ble trukket tilbake midt i sommerens beste tid for slike blockbuster-filmer. Tidligere samme år ble Zhang Yimous nye spillefilm One Second, som skildrer kulturrevolusjonens år, trukket fra filmfestivalen i Berlin av samme grunn.

Zhang Yimous Coming Home fra 2014 fortalte for øvrig en historie fra samme periode, og fikk kinopremiere i Kina, men filmen ble kraftig kritisert for å fokusere mer på historien om et par som lenge har glidd fra hverandre isteden for å skildre deres traumatiske opplevelser på grunn av selve kulturrevolusjonen. Når One Second nå er trukket tilbake av myndighetene er det vanskelig å tro at det bare er fem år siden mange kinesere kritiserte Zhang for måten han manøvrerte unna sensuren. Publikum ønsker seg alltid mer modige framstillinger av kinesisk historie.

One Second, Zhang Yimou 2019

 

En annen fersk kinesisk film, Better Days (Derek Tsang, 2019), som skildrer mobbing blant tenåringer, ble nylig nektet festivalvisninger, men møtte en blidere skjebne enn One Second. Etter å ha blitt klippet om fikk filmen kinopremiere i oktober. Den ble til og med vist i en vanlig flerkino i Ottawa i Canada. Å se filmen i Ottawa i en kinosal full av muntre kinesere var en uvanlig opplevelse. Det var lett, selv for et vanlig publikum, å se at i denne kinoversjonen var mange replikker spilt inn på nytt, spesielt replikker som tok opp ungdomskriminalitet og det kinesiske lovverket. Noen ganger er den kinesiske sensuren så åpenbar at det er lett å trekke på smilebåndet. Og den går lenger enn å nekte enkelte filmer visninger på festivaler og kunstkinoer. Da den brasilianske filmen Invisible Life (Karim Aïnouz, 2019) ble vist som en del av en brasiliansk filmserie i Kina, dekket kinobetjeningen bokstavelig talt lerretet under en sexscene. Festivalen gikk av stabelen i flere byer og hver gang filmen ble vist, ble lerretet dekket til under denne spesielle scenen.

Jeg tilbrakte sommeren i Kina i år. Og i løpet av de fire dagene jeg tilbrakte i Beijing, der jeg bodde i mange år, forsøkte jeg å oppdatere meg på kinesisk film. Åpne diskusjoner omkring statens kulturpolitikk er i ferd med å bli mer tabubelagte, men jeg hørte allikevel mange interessante kommentarer fra venner som arbeider som filmjournalister. En spennende nyhet var at en organisasjon bestående av 100 uavhengige kinoer over hele Kina – dannet i 2016 og etablert for å bringe uavhengig kunstfilm til kinesiske tilskuere – lovet at alle kinoene i denne gruppen skulle vise minst tre uavhengige filmer hver dag. De lovet også å vise minst ti uavhengige filmer i den beste kinotiden, uansett filmenes popularitet.

The Summer is Gone, Zhang Dalei 2016

 

Den første filmen som ble lansert gjennom dette nettverket av uavhengige kinoer var The Summer is Gone (Zhang Dalei, 2016). Denne filmen vant prisen The Golden Horse for beste film på filmfestivalen i Taipei i Taiwan, den mest prestisjetunge prisen i den kinesisktalende delen av verden, men fikk svært begrenset distribusjon i Kina. Den første utenlandske filmen vist på disse kinoene var Manchester by the Sea. De siste to årene har over tjue filmer fått premiere innenfor dette spesielle kinonettverket, med Bohemian Rhapsody som den mest populære av dem. Den tjente nesten inn 100 millioner Renminbi. Samtidig ble filmen kjent for sensurens inngrep i den: Alle replikker som ga hint om Freddy Mercurys seksuelle legning var klippet bort.

En av mine venner nevnte utfordringene knyttet til Universals plan om å lansere Danny Boyles Yesterday i Kina. Filmen skulle lanseres bredt i Folkerepublikken, men man støtte umiddelbart på problemer. Denne gangen var det ikke med sensuren, men fordi Universal mente at de færreste i Kina hadde hørt om The Beatles. Man måtte finne en annen måte å selge filmen på. De fleste utenlandske filmer vises senere i Kina enn på det utenlandske markedet for øvrig, som tilfellet med Yesterday, og da Boyles film til slutt fikk premiere var filmen en økonomisk skuffelse for distributøren. Den tjente bare inn omkring 1 million Renminbi. Mindre enn 1 million norske kroner!

Generelt har kinogjengere et begrenset valg av filmer de kan se. Dette betyr imidlertid ikke at kinesiske tilskuere ikke har mange valgmuligheter på filmfronten. Å leie DVD-er eller VCD-er, som var den vanligste måten mange så film på tidligere, er ikke lenger like populært. Å samle på DVD-er eller Blu-ray er ikke noe yngre mennesker gjør i Kina i dag. Lever man i storbyer som Beijing og Shanghai må man som oftest dele leilighet med to eller tre fremmede. Dette gjør at stua nærmest blir et offentlig sted, som man ikke bruker til å se film i. De fleste har råd til en Blu-ray-spiller, men stua blir aldri brukt til å se film i.

Operation Red Sea, Dante Lam 2016

 

Hvordan ser man da film i Kina? Når tilbudet på kino er begrenset og få har råd til egne leiligheter? I Kina bruker alle piratfilm – som de streamer fra nettet – på grunn av at kinosystemet er så begrenset når det gjelder tilgjengelige filmer, og fraværet av streaming-tilbud, som for eksempel Netflix. Mange unge filmelskere bruker all fritid på å rippe videoer fra Blu-ray og lage kinesiske undertekster. Alt er ubetalt og filmene sirkulerer ulovlig under den offisielle overflaten i det kinesiske samfunnet.

Nylig ble Bong Joon Hos Gullpalmevinner Parasitt en noe overraskende favoritt på internett i Kina på grunn av slik piratvirksomhet. Et kinesisk firma sikret seg distribusjonsrettighetene på markedet i Cannes og planla to visninger på FIRST, en filmfestival for unge filmskapere og uavhengige filmer, men visningene fant aldri sted. Filmen fikk kinopremiere mange steder i juni 2019, som i Hong Kong og Macau, og mange av mine venner reiste til Hong Kong for å se den. Den 6. august ble filmen tilgjengelig på streaming-tjenester i Sør-Korea, og mange som kunne koreansk lagde umiddelbart piratversjoner av Parasitt med kinesiske undertekster. Selv om de ble advart mot slik virksomhet av dem som hadde distribusjonsrettighetene i Kina, og som forsøkte å få til kinovisninger i landet. Andre tok utgangspunkt i de kinesiske undertekstene filmen hadde da den ble vist i Hong Kong, og plutselig var mange versjoner av Parasitt tilgjengelige på nettet. Filmer fra Sør-Korea har alltid vært svært populære i Kina, til tross for (eller kanskje på grunn av) de kinesiske myndighetenes forbud mot alle filmer fra Sør-Korea på grunn av disputter over landområder mellom de to nasjonene. Parasitt ble en viral nettsuksess i Kina, ikke minst på grunn av skildringen av Sør-Korea som et klassesamfunn, en skildring som føltes spesielt relevant i Øst-Asia i dag. Og den ble en publikumsfavoritt på nettet i Folkerepublikken lenge før filmen hadde blitt vist utenfor Asia.

Double Xposure, Li Yu 2012

 

Mulighetene man har i Kina til å se film på kino avhenger mye av hvor man bor. Det er stor forskjell om man bor i storbyene Beijing og Shanghai eller om man bor i mindre byer. Jeg ble født og vokste opp i Dalian, en kystby i nord, og i løpet av de 16 årene jeg tilbrakte i hjembyen min gikk jeg ikke ofte på kino. Eneste gang jeg gikk regelmessig på kino var for å se Harry Potter-filmene. Og eneste versjon vi kunne se var dubbet til kinesisk. På slutten av hvert år på videregående skole kjøpte skolen vår kinobilletter til alle elevene, og den siste av disse sommergodbitene var Transformers. Vi så filmen på en kino, like ved skolen, som het Jinbu, som betyr «framskritt». Åpenbart et navn fra den sosialistiske perioden i landets historie. Siste gang jeg så en film i denne kinoen var i 2012. Da så jeg filmen Double Xposure, laget av den uavhengige kvinnelige regissøren Li Yu. Da jeg besøkte min hjemby i sommer var imidlertid kinoen stengt.

I årene jeg bodde i Beijing tilbrakte jeg mine kinokvelder på China Film Archive, som har daglige filmvisninger. China Film Archive holder til i et område med mange universitet og dette faktum, samt den billige billettprisen, førte til at mange unge tilskuere tilbrakte kveld etter kveld der. Jeg begynte å besøke China Film Archive jevnlig i 2011, i en tid da de bare tok imot kontanter og vi bare kunne kjøpe billetter i kassen. Det ble en livsstil for mange, som kunne stå i kø i nesten en time for å få sett Wong Kar-wais Chungking Express (1994). Få av dem som levde i Beijing kunne få plass i den 600 seter store kinoen. Da China Film Archive i 2012 viste Den gråtende engen for å minnes regissøren Theo Angelopoulos, kritiserte mange hvordan de reserverte seter for den greske ambassaden og avviste mange tilskuere, men ting har endret seg i senere år. Også i Kina erstattes slitte filmkopier med digitale DCP-er, og muligheten til å kjøpe billetter på nettet har vært viktig.

Edderkoppene, Dan Duyu, 1927

 

China Film Archive er også stedet der Beijing Film Festival finner sted. I 2014 var en av overraskelsene på festivalen visningen av stumfilmen Edderkoppene (Dan Duyu, 1927). Filmen var ansett som tapt, men en kopi ble funnet i Norge i arkivet til Nasjonalbiblioteket i Mo i Rana. To måneder senere ble filmen sendt til Shanghai der den ble vist på Shanghai Film Museum. På filmfestivalen i Beijing samme år ble også en annen film fra den kinesiske gullalderen i Shanghai vist med levende musikk. The Goddess (Wu Yonggang, 1934) er en virkelig kinesisk klassiker, som finnes i flere utgaver på DVD.

2019 var et trist år for mange kinesiske filminteresserte. Mange filmer har måttet gi tapt i møtet med myndighetene, som enten har beordret kutt eller nektet å gi visningslisens. Likevel har noen filmer gitt meg håp for framtiden. På en reise i Europa fikk jeg sett An Elephant Sitting Still (Hu Bo, 2018). Regissørens selvmord, bare 29 år gammel, er tragisk, men forhåpentlig kan filmen bli vist og sett, og dermed også bidra til å endre unge filmskaperes muligheter til å lage oppvekstskildringer. Filmen har også fått premiere i Taiwan og Japan. Kanskje kan den også en gang bli vist i Kina, der den ble laget.

I det siste har publikum i Kina kunnet se Rian Johnsons Knives Out (2019) på kino samtidig som filmen fikk premiere i mange andre land, og ryktene sier at Taika Waititis Jojo Rabbit snart får premiere også. Likevel er det å se film i Kina fremdeles en søken etter alternativer, siden mange filmer ikke finner veien til kinoene. Forhåpentlig kan tilskuerne få flere muligheter til å velge i årene som kommer.

Oversatt fra engelsk av Gunnar Iversen.

 

Tweet

Til toppen | Utskriftsvennlig versjon