Little Women: Portrett av kunstneren som ung kvinne

Little Women, Greta Gerwig 2019. Foto: SF Norge

 

Little Women er like feministisk som den er god og varm i sin skildring av søskenkjærlighet og nære relasjoner. 

I en scene tidlig i filmen ser vi for første gang familiehjemmet til March-familien: Nabogutten Laurie ankommer dit for første gang, og han – og vi – møter et bråkete og herlig overfylt kaos av møbler, klær, bilder, stoffer og mennesker. Akkurat slik en skulle forestilt seg et bofelleskap med fire tenåringsjenter.

Søstrene Jo (Saoirse Ronan), Meg (Emma Watson), Amy (Florence Pugh) og Beth (Eliza Scanlen) er omsorgsfulle og søker fysisk nærvær med hverandre, men tyr også innimellom til intens slåssing – et fenomen typisk for enhver søskenrelasjon. De er en medrivende virvelvind av en gjeng, og det tar ikke lang tid før også vi – takket være filmens sanselighet og nærvær – deler deres sorger og gleder, kalde føtter og tomme mager.

Kjoler og kjærlighet

Little Women, Greta Gerwig 2019. Foto: SF Norge

 

Jeg har ikke hatt noe forhold til Little Women, hverken som roman eller film. Fortellingen om March-søstrene Jo, Meg, Amy og Beth, som vokste opp sammen i 1860-tallets USA, er en del av amerikansk kultur som jeg frem til nå bare har hatt perifer kjennskap til. Om det har knyttet seg en viss forventning til filmen fra min side, har jeg i hvert fall ikke vært spent på hvordan disse kjente og kjære rollefigurene skulle behandles.

Jeg har også vært litt avventende til selve historien – amerikansk borgerkrig? Hatter og kjoler, privilegerte folk og pene nabogutter? Det hele høres stivt og gammeldags ut. Greta Gerwig er den skrivende hjernen bak de quirky New York-komediene Frances Ha og Mistress America (sammen med Noah Baumbach), og regissøren bak det kloke og rørende oppvekstdramaet Lady Bird. Hvordan kunne en slik frisk, moderne og morsom filmskaper filmatisere et kostymedrama? Boken sies å være feministisk, men kan en historie der det knyttes så mye spenning til frierier og ekteskap ha noe relevans for oss anno 2020?

Små kvinner, de er akkurat som oss

Little Women, Greta Gerwig 2019. Foto: SF Norge

 

Greta Gerwigs Little Women er et kostymedrama fra borgerkrigen, der det handler mye om kjoler og kjærlighet – særlig til den peneste av alle nabogutter, Laurie, spilt av Timothée Chalamet. Samtidig innfrir Gerwig løftet om å levere en film som ikke bare er rørende og klok, men hvis registil, foto og fortellerstruktur føles frisk og moderne.

Lerretet fylles med levende, pustende rollefigurer, som beveger seg og kommuniserer på en naturalistisk måte – ikke helt lik vår samtid, men i alle fall moderne. De er dekket i stoffer og klær som, i likhet med rommene de sirkulerer i – føles ekte og innlevde, mer enn stive og «historisk riktige». Filmens foto – skutt i deilig 35mm – er en ren nytelse. Det veksles mellom rollefigurenes barndom, en magisk og lykkelig tid, preget av koselige interiører og med et gyllent skjær, og voksenalderen, som har et kjøligere preg og fargepalett.

Sentralt for Gerwigs tolkning er valget av en alternativ fortellerstruktur. Vi blir først kjent med Jo, Meg og Amy som voksne, i det de har forlatt hjemmet og hverandre, og navigerer omverdenen med en god dose modenhet og selvkontroll. Jo lever i New York, der hun prøver å etablere seg som forfatter. Meg er gift, med to barn. Amy har flyttet til Paris, og håper å snart kunne gifte seg inn i en rik familie. Handlingen veksler så frem og tilbake mellom denne tiden og jentenes oppvekst, der de fire livlige tenåringene bodde sammen i gledelig disharmoni i deres relativt fattige familiehjem.

Kunstnerportrett og metagrep

Little Women, Greta Gerwig 2019. Foto: SF Norge

 

Filmens tilbakevendende struktur åpner opp for en ny tematikk, ved å skape en nostalgi for en svunnen barndomstid. Gerwig skaper intrikate paralleller mellom Jos ensomme nåtid og hennes varme minner om glade familiesamvær. Som forfatter og kreativ sjel responderer Jo på dette ved å forsøke å fange, og gjenskape, denne lykkelige tiden gjennom skriveprosessen. Filmen blir dermed også et slags kunstnerportrett, en fortelling om hvordan personlig erfaring forvandles til noe konkret (en bok, eller film), som eksisterer ute i verden – også som salgbar vare.

Greta Gerwig skriver seg dermed inn i en lang tradisjon med filmskapere som reflekterer over minnenes rolle i sin egne kreative prosess – fra Bergman i Fanny og Alexander til Almodovar i hans siste film Smerte og ære. Men hun tilfører også sjangeren en egen dimensjon knyttet til vanskene med å beholde kontroll over eget arbeid som kvinnelig kunstner.

I et interessant metagrep diskuterer forfatteren Jo og redaktøren hennes hvorvidt hennes romanfigur bør finne en lykkelig slutt i eller utenfor ekteskap. Kommersielle interesser dikterer – i hennes tid som i våre – at kjærligheten overvinner alt. I neste scene kjører Jo en streng forhandling med forleggeren om hvor mye royalties hun skal få, og at hun klokelig vil beholde rettighetene til sin egen fortelling.

Ekteskap, det økonomiske valget

Little Women, Greta Gerwig 2019. Foto: SF Norge

 

I likhet med Jo, Meg, Amy og Beth, som opererer innenfor strenge rammer for hva som er tilgjengelig for dem, eksisterer også romanen/filmen i en spenning mellom idealisme og økonomiske nødvendigheter.

Filmens feminisme ligger i det at den nekter å sette ulike væremåter opp mot hverandre, og respekterer hver enkelt kvinnes valg og motivasjoner. Greta Gerwigs Little Women er ingen ensidig hedring av den idealistiske kunstnersjelen Jo satt opp mot hennes mer føyelige søstre.

Med den yngre og «verste» søsteren Amy, for eksempel, aner man konturene av en romanfigur skrevet for å representere en motpol til hovedpersonen Jos «positive» feminine egenskaper. Amy kunne ha fremstått som en grinete, impulsiv og bortskjemt jente, som bruker femininitet til å gifte seg inn i en komfortabel økonomisk situasjon. Dette ville ha stått i motsetning til Jos radikale individualistiske idealisme og harde arbeidsetikk. Men med Greta Gerwigs penn, og takket være Florence Pughs fantastiske rolleprestasjon, blir Amy-karakteren til en kompleks og interessant figur – min favoritt i hele filmen – som i større grad enn de tre andre jentene vokser fra å være en umoden tenåring til å bli et fullendt og reflektert individ.

Dette kommer tydeligst frem i Amys monolog der hun forteller Laurie hvorfor hun vil gifte seg til rikdom. Der gjør hun eksplisitt rede for de sosiale strukturene som hun – i motsetning til ham – må forholde seg til. Gitt omstendighetene hun befinner seg i, virker det rasjonelt og logisk å la økonomiske hensyn gå foran de romantiske når det gjelder ekteskap. Mellom linjene stiller hun spørsmål ved et system der intellektuell og kreativ frihet til syvende og sist henger sammen med finansiell uavhengighet.

Little Women er ingen moralpreken. I denne empatiske flettverksfortellingen er alle rollefigurene utsøkt gode mennesker (dette inkluderer de aller fleste mannlige rollene – fra den noe fraværende familiefaren til den eldre rikingen i nabohuset, som blir en kjær støtte og familievenn.) Den er et klokt og fornøyelig melodrama som gir oss følelsen av å følge ekte individer, heller enn arketyper, i det de går mer modne inn i voksenalderen.

 

Tweet

Til toppen | Utskriftsvennlig versjon