For mye TV gir oss mindre å snakke om

BoJack Horseman (2014 -). Netflix

 

– Seerne i dag følger ikke nødvendigvis samme serie samtidig. Derfor snakker vi mindre sammen i frykt for å spoile hverandres opplevelser, sier medieviter Gry Rustad. Hvor er TV-seerkulturen på vei?

– Seerne er blitt mye mer fragmenterte. Game of Thrones (2011–2019) var den siste av seriene som alle samlet seg om og snakket om. Etter Game of Thrones mangler vi et fellespunkt, sier medieviter Gry Cecilie Rustad.

– Det er så mye produksjon, og så mange forskjellige sendetidspunkter. Seerne har utrolig mye å velge mellom. Det er over 400 serier som blir skapt hvert år, bare i USA.

Rustad forsker på TV-serier, og er postdoktor ved Institutt for medier og kommunikasjon ved Universitetet i Oslo. Vi møtes for å diskutere dagens TV-seerkultur før hun skal videre til NRK for å intervjues om emnet.

Mad Men (2007 – 2015). HBO

 

Jeg var på et seminar med deg i regi av Norsk filmklubbforbund for noen få år siden, der du hadde et innlegg om TV-serier og streamingtjenester. Hva har skjedd i løpet av de tre årene som er gått siden den gang?

– Den gangen snakket jeg om gullalderen i TV, hvor vi hadde serier som The Wire (2002–2008), Mad Men (2007–2015) og Sopranos (1999–2007). De var kanskje ikke store seersuksesser, men de traff en zeitgeist. De ble diskutert og det var en annen kultur rundt dem enn TV-serier nå. Før skjedde den store nytenkningen og kreativiteten i de store prestisjedramaene. Nå finner vi derimot mye av det innovative i halvtimesformatet. Og ikke nødvendigvis hos de mest prestisjetunge kabelselskapene. Mye skjer i stedet hos streamingtjenestene.

– En viktig forløper til innovative halvtimeserier var Louie (2010–2015).  Gullalderen kjennetegnes med serialiserte historier og store karaktergallerier, men Louie var mer som små vignetter uten en serialisert handling, der samme skuespiller kunne spille to ulike roller. Atlanta (2016–) hadde antageligvis ikke eksistert uten Louie. Det samme gjelder Everything (2009–2011), One Mississippi (2015–2017) og Master of None (2015–) Alle de er helt klare etterfølgere av Louie. Det samme gjelder Transparent (2014–) som er en nyskapende og litt kunstfilmaktig serie.

Louie (2010–2015). FX

 

Rustad sier gullalderen i TV var definert av og fokuserte på hvite middelklassemenn-antihelter. Nå er vi i peak TV, et begrep som CEO John Landgraf i FX Networks kom med i 2015 for å beskrive den overveldende mengden av tv som lages for tiden. Rustad påpeker at mengden TV blant annet medfører et langt større mangfold i karakterene på skjermen.

– Et eksempel er Insecure (2016–) på HBO, med den første kvinnelige, afroamerikanske serieskaperen. Atlanta har også dette mangfoldet. Mengden TV som lages gjør at flere kvinner får slippe til, selv om det fortsatt kan bli bedre, spesielt i USA.

Hvordan ser du selv på konseptet «kjønn» i dagens serier? Eksempelvis problematiserte kritiker og journalist Ida Madsen Hestman, kjønnsbalansen i norske TV-produksjoner i Agenda Magasin, for en tre års tid siden.

Insecure (2016–). HBO

 

– Den er svært problematisk, og det gjelder ikke bare kjønn. Minoriteter er også nesten helt fraværende, som en ny undersøkelse akkurat viste. Urbefolkning, skeive og mennesker med immigrant-bakgrunn er dessuten nesten fraværende også bak kamera. Heldigvis redder norsk TV-bransje ved NRK P3 og NRK Super, litt av det ganske bekmørke bildet. De leverer fine og mangfoldige serier med kvinner (både hvite og med immigrant-bakgrunn) både foran og bak kamera. Dette er dessuten et problem med den norske TV-kritikken også, som stort sett handler om serier om og av menn.

Den karakterdrevne halvtimen

I avhandlingen din, Contemplating Telephilia: A Study of Mad Men, The Wire, Luck and Treme (2014) skriver du om telefili som går ut på at seeren får en form for kunstfilmposisjonert tilskueropplevelse.

– Det er blitt mindre og mindre av det; jeg tror egentlig det har blitt borte. Seerne har ikke de store diskusjonene lenger. Det er ingen av seriene nå som egentlig inviterer til den type estetisk diskusjon. Det som kjennetegnet telefilien var at seerne diskuterte estetiske øyeblikk og detaljer, og derigjennom diskuterte større samfunnsmessige eller kulturelle temaer som seriene tok opp. Et unntak er kanskje den nye serien til David Simon, The Deuce (2017–), han lager fortsatt serier som skaper en slik verden med detaljer – og han gir ingen forklaringer; så seeren må selv gå inn og sjekke. I Treme (2010-2013) var dette en viktig del.

The Deuce (2017–). HBO

 

Med bildene av mat?

– Ja, og musikk. Det er helt fantastisk, og ingenting skjer … Det handler mer om å henge med karakterene. Det er et perfekt telefilt objekt. Det folk gjorde var å gå inn og diskutere orkanen «Katrina» og neworleansk kultur med utgangspunkt i disse små detaljene. Det kan godt hende telefilien kommer tilbake. Det som etter hvert skjedde med slike prestisjeserier av gullalderserietypen, er at de er blitt mer generiske og mindre interessante. De er blitt kjedelige med tiden. Vi ser det på Emmy-utdelingen også; det er ikke disse seriene som vinner lenger.

Det er mange regissører som har gått fra kinofilm til TV – og tilbake, som jobber parallelt, slik som David Fincher med House of Cards (2013-2018), David Lynch med Twin Peaks (1990-1991), Martin Scorsese med Boardwalk Empire (2010-2014) og Baz Luhrmann med The Get Down (2016-2017)  Hvorfor ser vi mer av denne vekslingen mellom film og TV nå?

– TV har fått en mye høyere status; det er det ingen tvil om. Mediet tiltrekker seg flere talenter. Et eksempel er Emmy-vinneren Big Little Lies (2017–) av Jean Marc Vallee, med Reese Witherspoon og Nicole Kidman, et annet er Jane Campion med Top of the Lake (2013–). Det har blitt prestisje å jobbe med TV. Og regissører i TV kan få vel så stor frihet som de får med film.

Top of the Lake (2013–). Netflix

 

I din avhandling har du lagt hovedvekt på roligere, mer estetiske TV-serier som The Wire, Mad Men, Luck  (2011-2012) og Treme. Finner vi disse trekkene i dagens serier også?

– Her har det skjedd en forandring. I avhandlingen min skiller jeg mellom plottdrevne serier, som krim, og karakterdrevne serier, som alle de jeg skrev om for så vidt er. I dag har det timelange dramaet blitt mer genrefisert. Det er blitt mer forutsigbart og har fått sterkere elementer av andre genre. Plottet har blitt viktigere. Nå er det halvtimesseriene som er mest karakterdrevne, som Transparent, One Mississippi og Better Things (2016-).

Da TV ble kunst

Twin Peaks (1990–1991)

 

Hvis vi skal se på utviklingen av dagens TV-seerkultur, var det den opprinnelige Twin Peaks (1990–1991) som var paradigmeskiftet? Var det da TV-serien ble mer kunstnerisk og filmatisk?

– Ja, selv om vi pleier å trekke det helt tilbake til serien Hill Street Blues (1981–1987). Det er den alle peker på. Den endret hvordan TV-serier ble fortalt. Personlig mener jeg at vi bør se enda lenger tilbake, til serier som Dallas (1978–1991) og Dynasty (1981–1989); disse supersåpene. Dette var de første seriene som hadde de lange serialiserte historiene i prime time, med cliffhangers.

– Mange overser såpeoperaens betydning for hvordan TV-fiksjonen er i dag. Det gjelder ikke minst fordi såpeoperaen ofte blir sett på som en kvinnegenre med lav kulturell status.

– Grunnen til at vi snakker så mye om TV i dag, er at menn trykket TV-mediet til sitt bryst. Vi fikk alle de mannlige såkalte auteurene og disse mannlige hovedkarakterene. Det er godt beskrevet i Legitimating Televison (2011) av Michael Z. Newman og Elana Levine. Forfatterne av boken beskriver hvordan denne diskursen, spesielt i gullalderen, var veldig kjønnet. Fordi da ble det stuerent med serier som ble laget om menn, av menn. Grunnen til at kvinnene ble oversett, skyldes hierarkier, helt tydelige kulturelle hierarkier.

Hill Street Blues (1981–1987)

 

Er det blitt et større krav til TV-serier om at de skal ha et visst kvalitetsnivå som om de skal være gode nok til å bli vist på kino?

– Jeg tror det er to forskjellige retninger nå. Vi har TV-blockbusteren som ser mer ut som kinofilmen, påkostede serier som Game of Thrones, som nærmest har et blockbuster-spillefilm-budsjett for hver episode. Så har vi de mindre halvtimeslange seriene som har en enklere stil, men som kanskje er vel så innovative på andre måter. De er også flotte, men da mer som indie-filmer.

Hvordan har TV-seerkulturen endret seg de siste årene nå som mye TV-seing er nettbasert?

– Akkurat nå mangler vi én samlende serie, som Game of Thrones har vært. Der alle snakker om hva som har skjedd og hva som vil skje videre. Det var kjempegøy mens det varte, men det er få serier som utpeker seg som arvtagere til den seerkulturen. Seerne i dag følger ikke nødvendigvis samme serie samtidig og i samme forløp som før. Derfor snakker vi mindre sammen i frykt for å spoile hverandres opplevelser. Vi snakker mindre med hverandre om selve teksten.

Game of Thrones (2011 – 2013). HBO

 

– En serie som ble mye snakket om var Skam (2015–2017), som jeg har forsket på, og nå underviser jeg i et emne om serien på Universitetet i Oslo. Denne produksjonen har en skjermbevissthet. Den er gjerne ment for mindre skjermer. Folk har blitt langt mer opptatt av hvilken type serie de ser på hvilken type skjerm. Folk kan godt se Skam på mobiltelefonen sin utendørs, men Game of Thrones vil de alltid se på en stor skjerm. Folk bruker TV-serier til forskjellige formål. Selv ser jeg ofte produksjoner med en enklere estetikk på mobilen, for eksempel hvis jeg er ute og reiser. Skam er laget for en liten skjerm.

For å vende tilbake til de mer kunstneriske, telefile seriene, hva var grunnen til at det ble færre av dem?

– Publikum blir mer sofistikerte med tiden, og TV-seriene deretter. The Wire lærte publikum hvordan de skulle se og forstå The Wire. For den krevde en annen måte å se TV på. Det var ingenting som ble forklart, seeren ble bare kastet inn i det hele. De første fire episodene bør seeren se rett etter hverandre. For det er mye å holde styr på, og få forklaringer. Seriene krever mer av seerne, og seerne er blitt mer sofistikerte etter hvert. En serie som Treme ble aldri noen suksess, og den var kanskje litt for krevende. Luck var heller ingen stor suksess. Begge disse seriene krevde nok for mye av seerne.

The Wire (2002–2008). HBO

 

Mindre diskusjon, mer TV

– Det finnes kunstneriske serier, men ikke på samme måte som før. Jeg elsker serier som Review (2014-2017), men jeg vil ikke si at den er telefilsk. Telefilien ble skapt ut fra et veldig distinkt tid og rom, hvor vi hadde serier som Mad Men og The Wire, som har den sosiale, kulturelle tematikken, ideologisk og politisk til og med. Sammen med et estetiserende formspråk passet det perfekt med internettkulturen, og ønsket om å diskutere og analysere.

– Det var det som skjedde da folk så The Wire og Mad Men. De gikk på nett og diskuterte sammen. Dette er det mindre av nå, selv om det fortsatt skjer med Game of Thrones. Leftovers (2014–2017) er kanskje den siste telefili-serien, og kanskje også nå etter The Deuce. Det virker som det er mindre av denne type seerkultur, men det kan også være en konsekvens av at det bare er mer TV.

Leftovers (2014–2017). HBO

 

I en kommentar i Morgenbladet i juni, skrev kritiker Aksel Kielland om det han kaller «fraværet av kritisk bevissthet» som får mange anmeldere til å «sette likhetstegn mellom kvalitet og underholdning». Han stilte også spørsmålet om «Hvem som tjener på at fortellinger ikke har noen slutt?» Hva tenker du som seer og forsker om fenomenet serier i lys av disse synspunktene?

– Jeg svarte dette i en tråd på Underskog i en samtale om denne artikkelen:

Som TV-forsker er jeg i likhet med Kielland kritisk til legitimeringen av serien, og er enig i at de fleste serier for øyeblikket er dusinvare på grunn av et stort tilsynelatende umettelig marked, men denne kronikken mangler mye nyansering og historisk kontekst for seriens utvikling. Men dette er en lang forelesning så jeg anbefaler bare Legitimating Television av Newman og Levine. Denne boken gjør nettopp det Kielland etterlyser, og gir en viktig historisk kontekst og nyansering til serie-diskursen som han mangler.

Jeg mener at TV-seriens store styrke er å skape premisser hvor fokus er på relasjoner og ikke plott. Better Things er en serie som lett kan gå i ti sesonger uten at den behøver å bli kjedelig, fordi den ikke er avhengig av eskalering men kun helt vanlige dagligdagse situasjoner. De beste seriene er de som har skapt karakterer man kan sette i nye situasjoner og som utvikler seg over tid.

Derfor kan en serie som FNL (Friday Night Lights, 2006-2011) eller BoJack Horseman (2014-) være bedre i sesong fem enn én, fordi det er karakterenes utvikling som er spennende. I tillegg mener jeg at de beste seriene er de som benytter seg av det episodiske formatet hvor man ikke helt vet hva man får i neste episode, som for eksempel i Mad Men eller The Leftovers hvor hver episode har sin egen identitet, tone og tema. Heimebane (2018-) lykkes også i stor grad i dette.

 

Tweet

Til toppen | Utskriftsvennlig versjon