Ida Lupino – dronningen av B-film

Ida Lupino

 

Hun var dronningen av B-film. Mellom 1949 og 1953 var Ida Lupino den eneste kvinnelige regissøren i Hollywood, og skrev, produserte og regisserte en håndfull filmer som regnes blant de mest interessante B-filmene i amerikansk filmhistorie. Her kommer Citizen Iversens 23. rapport fra Ottawa.

I fjor var det hundre år siden skuespiller og regissør Ida Lupino ble født. I Ottawa feirer man henne ennå. Tre av årets sommerkvelder gikk jeg til favorittkinoen Mayfair i Old Ottawa South for å se filmer regissert av henne. Jeg fikk se tre nyrestaurerte filmer som ga et unikt innblikk i Lupinos skittenvakre filmverden. Det ga mersmak. Jeg måtte se alle filmene hennes, for ingen var som Ida Lupino.

Dronningen av B-film, som hun da gjerne ble kalt, har i dag langt på vei blitt glemt, men filmene hennes kan fremdeles engasjere og overraske. Lupino minner oss også om hvor få kvinner som lager filmer i Hollywood, det er faktisk færre i dag enn for hundre år siden. Etter 2. verdenskrig var det også, som nå, få kvinner bak kamera, og i disse årene var Lupino den eneste kvinnelige regissøren i Hollywood. Det er kanskje symptomatisk at hun nærmest skled inn i regissørstolen på et bananskall.

Ida Lupino ble født i England i 1918. Hun begynte en karriere som filmskuespiller tidlig i 1930-årene og endte nesten umiddelbart opp i Hollywood, der hun spilte i en lang rekke filmer. Hun ble etter hvert mest kjent for roller som utfordrende bad girl, og gjorde et sterkt inntrykk i de mørke og hardkokte Raoul Walsh-filmene They Drive By Night (1940) og High Sierra (1941), hvor hun spilte mot Humphrey Bogart.

Not Wanted, Ida Lupino 1949

 

Ida Lupino var en av de få skuespillerne som våget å si studiosjefene i mot, og i sine år i stallen til Warner Bros. ble hun ofte suspendert fordi hun nektet å spille rollene hun ble tilbudt av Jack Warner. Mens hun var suspendert og uten arbeid, ble hun imidlertid interessert i manusarbeid, produksjon og regi, og sammen med ektemannen Collier Young etablerte hun det uavhengige produksjonsselskapet The Filmmakers. Selskapets første produksjon var det sosiale tendensdramaet Not Wanted (1949), som hun og Young produserte og skrev manus til. B-film-veteranen Elmer Clifton ble ansatt som regissør, men etter tre innspillingsdager fikk han et hjerteinfarkt, og Lupino overtok regien. Dette skulle bli begynnelsen på en kort, men intens og produktiv periode hvor hun regisserte seks spillefilmer på fem år. Etter dette jobbet hun mange år som fjernsynsregissør før hun vendte tilbake til filmregi på midten av 1960-tallet med sin siste spillefilm The Trouble with Angels (1966), men hennes storhetstid var i begynnelsen av 1950-årene.

Ida Lupino fortsatte som skuespiller mellom regijobbene, men det var mellom 1949 og 1953 at hun var dronningen av amerikansk B-film. Da var hun eneste kvinnelige regissør i Hollywood. Lupino skrev, produserte og regisserte en håndfull filmer som i dag regnes blant de mest interessante av B-filmene i amerikansk filmhistorie. Hun er kanskje mest kjent for noir-dramaet The Hitch-Hiker fra 1953, eneste klassiske noir-film regissert av en kvinne. Men også Lupinos andre spillefilmer er verd et gjensyn. Lupino var ikke bare en solid håndverker. Hun var en visjonær filmskaper som ønsket å påvirke opinionen med sterke melodramatiske filmfortellinger som våget å ta opp temaer som bransjen ellers ignorerte.

I andre halvdel av 1940-årene så man konturene av en ny type film i Hollywood: Filmer som ikke bare ønsket å underholde sitt publikum, men som også hadde som mål å belyse samfunnsproblemer. Denne social problem film satte problemer under debatt, tok opp emner som var tabu eller ikke regnet som god tone, og framstilte USA på en annen måte enn det som var vanlig i amerikansk film. Anti-semittisme og rasisme, eller fattigdom og sosial urett, slike temaer ble satt på dagsordenen i et etterkrigs-Hollywood som ikke riktig visste hva man skulle gjøre for å vinne tilbake et stadig minkende kinopublikum.

Not Wanted, Ida Lupino 1949

 

Ida Lupinos første spillefilm er en typisk idéfilm om sosiale problemer. I Not Wanted (1949) er det alenemødre og barn født utenfor ekteskap som er temaet, og på typisk måte behandles temaet med sterk melodramatisk intensitet. Lupinos film er ingen brannfakkel mot samtidens dobbeltmoral, men et følsomt drama som fremdeles kan gripe og bevege. Og som alltid hos Lupino fortelles historien fra kvinnenes synsvinkel.

I Not Wanted møter vi tenåringen Sally. Hennes familie er fattig og kjemper en evig kamp mot tak som lekker og for å kunne skaffe mat på bordet, men Sally drømmer om noe annet. Hun jobber i en kafé, og en kveld blir hun spleiset med jazz-pianisten Steve. Samtidens publikum visste imidlertid fra første øyeblikk at dette ikke kunne bli «a fine romance», som Fred Astaire hadde sunget så vakkert om før krigen. For før rock ‘n’ roll var jazz det nærmeste man kunne komme dårlig selskap og umoral i amerikanske filmer, og Steve er ikke noe å samle på. Sally er imidlertid blåøyd og forelsket og tilbringer en natt med ham i en park. På vei hjem på morgenkvisten stoppes hun av en politimann som overleverer henne til foreldrene. Sally er skamfull over det som har hendt, og rømmer fra familien og småbyen tidlig neste dag.

Hun følger etter Steve, men han vil ikke ha noe mer med henne å gjøre. Han er rastløst på vei til et annet sted, til Sør-Amerika for å prøve lykken der. Hun møter så Drew og får en jobb på bensinstasjonen han driver, er lykkelig en kort stund, men heller ikke dette kan vare. Drew er krigsveteran, og har mistet et ben, men er betatt av Sally og vil gifte seg med henne. Fremdeles forelsket i Steve besvimer hun når Drew ber om hennes hånd, kanskje av lykke eller kanskje av forvirring, men når hun våkner opp får hun vite av legen at hun er gravid.

Det er Steves barn, og Sally rømmer fra Drew. Hun har ikke hjerte til å lure ham. Men hva skal hun gjøre som ugift mor – uten penger eller jobb? Hun tilbringer en tid på et hjem for gravide og ugifte mødre, og tvinges til å adoptere bort sønnen hun føder, for barnets beste. Dette driver henne imidlertid inn i en psykose som får henne til nærmest å kidnappe et annet spebarn. Hun arresteres og havner i retten. Selv om retten til slutt velger å avvise saken, er Sally på randen av selvmord. Drew dukker, på typisk melodramatisk måte, opp i den spennende avslutningen. Med et bein av plast hinker han desperat etter den fortvilte Sally som bare har én tanke i hodet: Hun vil ta sitt eget liv.

Not Wanted, Ida Lupino 1949

 

Det er en affinitet til – eller undertone av – film noir i Not Wanted som gjør filmen ekstra vellykket og slående. De sosiale problemene som filmen ønsker å skildre, fattigdom og uønskede graviditeter og alenemødres skjebne, rammes inn av en klaustrofobisk og mørk noir-stil. Det er livets mørke og skitne sider som skildres. Alt synes å være i svart og hvitt, uten gråtoner og sjatteringer, og kynisk håpløshet nuller ut alle fagre drømmer om framtiden. Eksistensiell uro og angst dominerer, i en mollstemt historie om livets mange skuffelser og mørke ironier. Livet er en karusell som bare går fortere og fortere, men som ikke går noen steder – bare rundt og rundt. At filmen i all hovedsak fortelles i et langt tilbakeblikk, fra fengselscellen der Sally venter på beskjed om hva retten vil gjøre, forsterker preget av film noir ytterligere. Selv om filmen har en åpen slutt, som gir rom for et svakt håp for Sally og Drew i framtiden, er Not Wanted først og fremst et eneste stort nei til vanlig Hollywood-film.

Verdenen som skildres i Lupinos film er ikke som i andre Hollywood-filmer, og vi må til svartsynte B-filmer og film noir for å finne en lignende mørk visjon av etterkrigstidens USA. Det er lite av jubelårene etter krigen i Not Wanted. Ingen ny rikdom eller glede over å ha vunnet krigen. Isteden er det en verden av grå skuffelse, fattigdom, drepende konformitet og mørk eksistensiell fortvilelse. En verden der alt kan gå galt, og der alt helst går galt til slutt. Håpet henger i den aller tynneste tråden.

Et halvår etter Not Wanteds premiere var Ida Lupinos andre spillefilm som regissør klar for publikum. Never Fear (1950) tok utgangspunkt i hennes eget liv, og hun formet historien om en danserinne som får polio til et følsomt og sårt melodrama (Lupino fikk selv polio mens hun jobbet i Hollywood). Never Fear er en mer konvensjonell film enn Not Wanted, og var heller ikke en like stor suksess som debutfilmen, men den har likevel en helt egen tone. Lupino bringer en hardkokt bitterhet og mørk sårbarhet til historien om de to som elsker hverandre, men som drives fra hverandre når Carol får polio, men som mot alle odds tilslutt finner sammen igjen. Lupino er ingen Douglas Sirk, og klarer ikke å heve filmen til samme tragiske storhet som Hollywood-melodramaets absolutte mester, men hun balanserer det bitre og det søte på en medrivende måte. Hun setter kloen i tilskueren, og mister aldri grepet.

Never Fear, Ida Lupino 1949

 

Også Never Fear har en kjerne av idédrama, og skildrer rehabiliteringen etter polio-sykdommen på en detaljert og nyansert måte. En lignende struktur benytter Lupino seg av i sin neste film, men med Outrage (1950) er hun tilbake i farligere farvann. Outrage kan virke gammelmodig sett fra dagens distanserte tilskuerposisjon, men dens skildring av voldtekt var nærmest skandaløs og sjokkerende ved inngangen til 1950-tallet. Som alltid var Lupino langt foran sin tid. Selv om filmen er forsiktig, og bruker ord som «criminal attack» eller «criminal assault», er det ingen tvil om hva som skjer i filmen, og Lupino skildrer hvordan offeret for voldtekten brytes ned både av hendelsen i seg selv og av samfunnets syn på voldtekt. Intet stort studio ville ha produsert en film som dette. Filmen måtte lages i utkanten av studio-systemet, av en modig og uredd uavhengig produsent som Lupino.

I begynnelsen av Outrage møter vi det lykkelige unge paret Ann og Jim. Han har nettopp fått lønnsøkning og frir til henne. Hun er overlykkelig og svarer ja uten å nøle. Familien hennes samtykker. Alt er duket for lykke. Men så blir Ann voldtatt en sen kveld hun har jobbet overtid, og tilværelsen går i stykker for henne. Selv om hennes familie og Jim støtter henne, står hun ikke ut med alle de skulende blikkene fra naboer og kollegaer som tisker og hvisker. Ann rømmer fra byen i desperat fortvilelse.

Hun starter et slags nytt liv i California, der hun jobber på en appelsinfarm. Hun blir også kjent med Bruce, en skadeskutt prest som etter krigen mistet troen, men som til slutt har fått tilbake en slags ro i livet. Han gjenkjenner seg selv i Ann, selv om han ikke vet hva som har hendt med henne, og han hjelper henne uten å stille spørsmål. Spesielt etter en dramatisk scene da en ung mann egler seg inn på henne og vil ha et kyss. Hun får panikk, ser voldtektsmannen i et glimt foran seg, og slår den unge mannen brutalt ned med en skiftenøkkel.

Outrage, Ida Lupino 1950

 

Outrage ender tilsynelatende lykkelig, i det Ann forlater Bruce og California for å reise tilbake til Jim og familien. Men avslutningen er allikevel tvetydig og åpen, som den ofte er i Lupinos filmer. Det er ikke den lykkelige gjenforeningen med Jim og familien vi får se. I stedet ser vi Bruce stå alene igjen etter at Ann har satt seg på bussen hjem. Hans ansiktsuttrykk forteller at lykken ikke er så lett å finne, og at Ann har mange nye vanskelige år foran seg.

I Outrage er Lupino på sitt aller ypperste. Dette melodramatiske idédramaet starter som en tragisk noir-film, men utvikler seg raskt til noe annet og mye mer komplisert. Filmen gir dessuten en overraskende realistisk skildring av etterspillet av voldtekten, med ufølsomme politimenn og ydmykende prosedyrer. Ida Lupino blottlegger et usynlig sår i samfunnet og i Anns sinn, på en imponerende måte. Ikke bare for sin tid, filmen har fremdeles kraft til å bevege og gripe sine tilskuere.

Etter Outrage framstår Lupinos neste film, Hard, Fast and Beautiful (1951), nærmest som et hvileskjær. Dette er historien om Florence som blir tennis-stjerne. Men det er også fortellingen om moren hennes Millie, som bruker datteren som et redskap for å løfte seg selv ut av den fattige middelklassen og opp i tennis-sportens verden av jet-settere. Problemet er at moren og Florences trener er juksemakere, som utnytter Florence og mottar penger under bordet. Florence selv er naiv og uskyldig, og vil helst bort fra tennis-sirkuset for å gifte seg med Gordon, mens morens skitne avtaler gjør datterens amatørstatus til en spøk. Millie er bunnløst grådig, og utnytter datteren hensynsløst for å nå sine egne mål. Hun er nærmest det franskmennene gjerne kaller en monstre sacré, en som ikke skyr noen midler. En kvinnes beste venn er hennes mor, sier Millie til datteren i en viktig scene, men vi som ser har allerede for lengst sett at i dette tilfellet stemmer det ikke. Florence forlater til slutt moren. Stikker en stor pokal i hendene hennes og rømmer. Millie sitter alene igjen på tribunen på kvelden, mens papir og søppel blåser forbi i vinden.

The Hitch-Hiker, Ida Lupino 1953

 

Den filmen som har framstått som Lupino-filmen par exellence er utvilsomt det svarte noir-dramaet The Hitch-Hiker (1953). Her er Lupino i storform og mørkere til sinns enn i sine øvrige filmer. Det er dessuten hennes eneste film uten et kvinnelig perspektiv. Selv om filmen ender «lykkelig» er det en uvanlig brutal historie som fortelles. Et slags gisseldrama om en seriemorder som tar to menn på fisketur som gisler og som i dagevis piner dem med å true med å drepe dem. Lupinos film kan minne litt om B-film mesterverket Detour (Edgar Ulmer, 1945), og filmen er både en brutal road movie og et portrett av en desperat psykopat.

Gil og Roy er på guttetur. For første gang siden krigen er de borte fra hustruer og barn. Men isteden for å campe i fjellene setter de kursen mot Mexico. Det er en fatal tabbe. Tilfeldighetene, som alltid er avgjørende i en ekte film noir, skal spille dem et puss. De plukker opp en haiker, som viser seg å være en ettersøkt massemorder, og han spiller en kynisk katt-og-mus lek med dem mens de kjører gjennom det støvete ørkenlignende landskapet i Mexico. Ved hver veisving kan «The Kansas Desperado» skyte dem, bare for moro skyld.

Nettet snører seg etter hvert sammen rundt de tre, og FBI og det meksikanske politiet lurer seriemorderen med falske radiosendinger. Til slutt er det duket for en nattsvart duell. Seriemorderen vil flykte til Sør-Amerika med båt, men politiet dukker opp i aller siste liten. Morderen har byttet klær med Roy, som nesten blir et tilfeldig og uskyldig offer fordi han har på seg morderens karakteriske lærjakke, men seriemorderen uskadeliggjøres og føres bort og inn i mørket.

The Hitch-Hiker, Ida Lupino 1953

 

Selv om Gil og Roy til slutt klarer seg, er avslutningen i The Hitch-Hiker, som alltid i Ida Lupinos filmer, ladet med en særegen intensitet og tvetydighet. Vi er i en vaskeekte noir-verden, med et tett mørke som truer med å sluke personene. Da seriemorderen til slutt får på seg håndjern vrir han seg som i smerte, som et fanget dyr som ikke lenger kan reise fritt omkring. Roy begynner brutalt å slå mannen, og han må tvinges bort fra den blødende morderen. Helt inn i det siste omgir Lupino den skitne lille fortellingen og gissel-dramaet med en særegen hard og brutal kynisme som gjør at filmen hever seg over de fleste av samtidens noir-dramaer.

Ida Lupino avsluttet sin mest produktive periode som regissør med The Bigamist i 1953. Tittelen kan kanskje foreslå at dette mer er en exploitation film enn en social problem film, en film som lokker med et sensasjonelt innhold mer enn en film som ønsker å sette problemer under debatt, men The Bigamist er likevel ikke uten brodd. Til syvende og sist handler den om hva moral og dobbeltmoral er, og om ekteskapet som et etisk problem. I en tid da få Hollywood-filmer ikke et øyeblikk ville våge å tvile på ekteskapets hellige rolle i samfunnet, våget Lupino å lage en filmfortelling som kompliserer samfunnsmoral og individets forhold til samfunnets institusjoner. Også The Bigamist ble dermed en film som skildrer et helt annet USA enn vanlig Hollywood-film, og en film som våger å ta opp problemer andre filmer skydde som pesten.

Som vanlig i en Lupino-film åpner historien idyllisk. Harry og Eve står i ferd med å adoptere. De blir underlagt en grundig undersøkelse av Mr. Jordan, for å se om de er skikket som adopsjonsforeldre. Mr. Jordan er selve inkarnasjonen av den tradisjonelle og «sunne» samfunnsmoralen, en slags Mr. America som kanskje ikke tilfeldig ser og høres ut som en tvillingbror til den nysgjerrige forsikringssjefen Barton Keyes i noir-klassikeren Double Indemnity (Billy Wilder, 1944). Keyes hadde en samvittighet som gnager og som fikk ham til å stille spørsmål etter spørsmål, og dette ledet til hovedpersonens fall. Det samme har Mr. Jordan, og det samme skjer i The Bigamist.

The Bigamist, Ida Lupino 1953

 

For Harry lever et dobbeltliv. I San Francisco er han gift med Eve. Hun er en kjølig blondine, kald på mer enn én måte, og mer interessert i forretninger enn Harry. Ensomheten som omreisende selger av dypfrysere fører ham i armene på Phyllis i Los Angeles, en hardkokt og kynisk brunette med et stort hjerte. Etter én natt med Phyllis blir hun gravid, og Harry kan bare gjøre det rette, selv om det er helt feil. Han gifter seg med Phyllis også. Harry elsker dem begge, og selv om han gang på gang prøver å finne en vei ut av sin vanskelige situasjon, er det først når han avsløres av Mr. Jordan at boblen brister.

Filmen ender i retten. Selv dommeren har forståelse for Harry, og peker på de mange ironiene i historien. Harry blir dømt fordi han er gift med to samtidig, selv om begge ekteskapene er motivert av kjærlighet. Hadde han tatt Phyllis som elskerinne hadde loven ikke sagt noe, sier dommeren ettertenksomt. Og som alltid i Lupinos filmer er avslutningen tvetydig. Rettssalen tømmes. Vi vet at Harry vil bli dømt. Han har kanskje mistet både Eve og Phyllis. De to kvinnene ser på hverandre. Phyllis går ut, men vi ser at hun fremdeles elsker Harry og gjerne vil vente på ham utenfor fengselet. Så går Harry ut av rettssalen og tilbake til fengselet, mens Eve ser lengselsfullt etter ham. Hun vil nok også vente på ham, og intet har egentlig blitt løst av samfunnets moraldommere.

The Bigamist ikke er noe innlegg for polygami, men det er en merkelig film som synes å vri seg unna alle forsøk på enkle fortolkninger. Harry er en likandes kar, en stor bamse med et altfor stort hjerte, og Lupino manøvrerer ham ustanselig inn i umulige situasjoner der alt han kan gjøre vil bli feil. På typisk melodramatisk måte er det følelser som står i sentrum i fortellingen. Og selv om Harry er hovedpersonen denne gangen, er skildringene av Phyllis og Eve spennende og nyanserte. At Phyllis spilles av Lupino selv legger ytterligere en dimensjon til fortellingen. Hennes eget privatliv var fullt av lignende knuter i disse årene.

The Bigamist, Ida Lupino 1953

 

The Bigamist ble siste Lupino-film på mange år. Selskapet hennes produserte et par filmer, men vilkårene for uavhengige produksjonsselskap som ikke ville spesialisere seg på billige westerns eller monsterfilmer, ble stadig vanskeligere i USA. Ida Lupino sluttet imidlertid ikke å regissere. Fjernsynet tilbød mange muligheter, og Lupino regisserte episoder av serier som The Twilight Zone, The Fugitive, The Untouchables og mange flere. I 1966 vendte hun tilbake til filmregi med The Trouble with Angels, en komedie om to unge jenter som blir nonner. Som alltid har Lupino et spesielt blikk for kvinners utsatthet og vanskelige posisjon i samfunnet, og hun skapte med sin siste film roller for kvinner som ikke var hverdagskost i Hollywood.

Etter å ha sett de nyrestaurerte filmene Not Wanted, The Hitch-Hiker og The Bigamist på Mayfair Cinema i Ottawa måtte jeg se alle de andre filmene Lupino regisserte også. Mange av dem er lett tilgjengelig på nettet. Det ble en omtumlende opplevelse. Ida Lupino lagde filmer som våget der andre vek unna. Hun skildret vanskelige temaer og regisserte sterke historier som skilte seg ut. I dag er hun nesten glemt. Det er på tide å minne om at hun var en pioner på flere enn et område.

Det finnes en scene i The Bigamist som på mange måter summerer opp Lupinos forhold til Hollywood. Harry gripes av en desperat ensomhet mens han er i Los Angeles, så han setter seg på en buss som tar kjendis-nysgjerrige på en tur gjennom Beverly Hills. Sjåføren forklarer entusiastisk om husene de passerer, og peker ut hvilke hus stjernene bor i. Mens de kjører forbi den ene luksuskåken etter den andre forsøker Harry hjelpeløst å sjekke opp Phyllis, som på sin side bare har tatt bussen fordi den tilfeldigvis stopper rett ved den nedslitte kina-restauranten der hun jobber som servitør. Bedre kan det ikke vises at Hollywood er en helt annen verden enn den utenfor kinosalene. Filmene derfra handler ikke om vanlige folks liv og problemer. Og Lupino lagde så og si alltid filmer om vanlige mennesker. Hun skildret et helt annet USA enn det fantasilandet man kunne se i alminnelige Hollywood-filmer.

Som eneste kvinne i en totalt mannsdominert bransje kunne hun bringe en sensibilitet og sårbarhet, men også brutal råskap til sine filmer, som ikke andre klarte eller ønsket. Dessuten taklet hun temaer som både filmindustrien og sensuren opplevde som problematiske eller skandaløse. Hun talte Hollywood midt imot, gang på gang. Alt dette gjør at filmene hennes verd å se – igjen og igjen.

 

Tweet

Til toppen | Utskriftsvennlig versjon