Z-enquete. Filmkritikernes favorittpar.

Suspiria 1977. Regi: Dario Argento, musikk: Goblin

Filmkritikere får ofte kritikk for å unngå å behandle musikken i filmene de omtaler. Men da vi spurte et lite utvalg norske filmkritikere om deres favoritter innen regissør/komponist-samarbeid, skortet det verken på kunnskap eller forslag. Spørsmålet var, som for komponistene: «Kan du nevne ett eller flere par i filmmusikk-historien som du setter spesielt høyt?»

Denne artikkelen er publisert i fulltekst i Z Nr. 2 2019 Bestill nummeret

Relatert

Z-enquete. Filmkomponistenes favorittpar

Av Thor Joachim Haga

Z #2 2019: Hva er vel mer naturlig enn å spørre dem som faktisk lager filmmusikk om deres favoritter innen komponist/regissør-samarbeid? Vi har stilt et knippe norske filmkomponister ett spørsmål: «Kan du nevne ett eller flere par i filmmusikk-historien som du setter spesielt høyt?»

15 undervurderte par

Av Thor Joachim Haga

Z #2 2019: 15 undervurderte komponist/regissørpar, noen mer kjente enn andre, i et spenn fra tradisjonelle Hollywood-variasjoner til mer alternative, internasjonale samarbeid. Listen er ikke rangert. | kun utdrag

Musikk til film – noen innfallsvinkler

Av Bjørn Sverre Kristensen

Z #4 1989: Filmmusikken fremstår ofte som en skjult komponent i filmuttrykket. Artikkelforfatteren diskuterer [...] | kun utdrag

Fra siste Z

Å forhandle med troen

Av Amna Mahmood

Er vi forbi stereotypiene nå? Amna Mahmood ser nærmere på tre dokumentarfilmer om muslimsk religiøsitet og kjønn.

Håpet er en pølse med lompe

Av Cato Fossum

Selv om den er blottet for kristent språk og erfaring, er Maria Sødahls Håp den mest interessante skildringen av religiøsitet i nyere norsk film. | kun utdrag

Grittualer

Av Cato Fossum, Itonje Søimer Guttormsen

Hvem, hva, hvorfor og hvordan er Gritt? En dialogtekst om norsk films mest komplekse religiøse skikkelse – og om livets og filmskapingens tro, tvil og ritualer. | kun utdrag

Fra arkivet

Når lyden former verden

Av Peter Albrechtsen

Z #1 2011: Det intime drama har fått en ærerik renessanse de senere årene i Hollywood med de prisbelønte praktverkene There Will Be Blood, No Country for Old Men og The Assassination of Jesse James by the Coward Robert Ford. Filmenes lydside er en avgjørende del av dette unike uttrykket, og Peter Albrechtsen har i den anledning snakket med filmenes lyddesignere om hvordan man ved hjelp av lyd kan forme verden, vekke sansene og gjøre psykopater sympatiske. | kun utdrag