Z-enquete. Filmkomponistenes favorittpar

Edvard Saksehånd 1990. Regi: TIm Burton, musikk: Danny Elfman Edvard Saksehånd 1990. Regi: Tim Burton, musikk: Danny Elfman

 

Hva er vel mer naturlig enn å spørre dem som faktisk lager filmmusikk om deres favoritter innen komponist/regissør-samarbeid? Vi har stilt et knippe norske filmkomponister ett spørsmål: «Kan du nevne ett eller flere par i filmmusikk-historien som du setter spesielt høyt?»

Vi spurte komponistene Rebekka Karijord, Henrik Skram,Knut Avenstroup Haugen, Johannes Ringen, Gaute Storaas, Kristin Øhrn Dyrdal, Eirik Myhr, Ginge Anvik, Trond Bjerknes, Ragnar Bjerkreim, Gisle Martens Meyer, Christine Hals, Geir Bøhren og Bent Åserud, Kjetil Bjerkestrand og Ola Kvernberg. Her følger et par av svarene, resten finner du i papirutgaven.

Rebekka Karijord

Barndom, Mannen fra Snåsa, Blodssystrar

Foto: Camilla Caam Rehnstrand Foto: Camilla Caam Rehnstrand

 

Beata Gårdeler og Lisa Holmqvist, spesielt med Flocken.  Dette er en fantastisk film, men først og fremst er Lisa Holmqvists musikk helt utrolig bra. Jeg valgte denne komboen fordi jeg synes de har et uvanlig mot i bruk av filmmusikk, i skandinavisk sammenheng. De tør å la musikken stikke ut, nesten som en observerende, egen karakter; være ubehagelig og skape motstand. Holmqvist er som tidligere scenograf en mester på romlige klanger. Hun bruker lite reverb – kunstig klang – og kamuflasje, men skaper fysiske frekvenser og klanger. Ofte er musikken ganske klaustrofobisk, slik historien også er for hovedpersonen i filmen. Lisa har evnen til å både være abstrakt og veldig tydelig som komponist.

Steven Soderbergh og Cliff Martinez, særlig med The Knick. Jeg ble helt satt ut, på en bra måte, da jeg hørte musikken til The Knick. Det er et klassisk kostymedrama som utspiller seg på et sykehus i New York, tidlig på 1900-tallet. Musikken er en total anakronisme i forhold til tidsepoken, og det funker som en kule. Cliff Martinez jobber helt elektronisk, og skaper en slags postmoderne rød tråd gjennom serien, ved hjelp av synth-arpeggios og droner. Det driver handlingen framover og skaper en ekstra dimensjon i alle rollefigurene.

Christine Hals

Frozen, Aero: Origins

 

Jeg liker veldig godt samarbeidet mellom Danny Elfman og Tim Burton. Jeg kan nesten ikke se for meg den ene uten den andre, og jeg tror ikke at de hadde klart å finne fram til alle disse utrolige verdenene de skaper uten hverandres innvirkning. Jeg er veldig fan av eventyrlige og «quirky» komposisjoner der musikken er en stor del av verdenen rollefigurene befinner seg i.

Drømmescenariet er å finne noen man kan skape slike kreative landskaper med over lang tid. Først da tror jeg man tør å ta den helt ut, samt at man vet hva man kan forvente av selve arbeidsprosessen og den andre. Da vokal er mitt hovedinstrument, slik som hos Danny Elfman, synes jeg også det er veldig kult at han får så mange muligheter til å skrive tekster og bruke stemmen som del av scoret. Dette er forholdsvis uvanlig, men veldig effektfullt. Jeg har vært på noen live show og live filmvisninger der Danny Elfman går inn i sine ulike rollefigurer. Det er en fest for både øyne og ører, og man skjønner hvor stor del av filmene musikken og artisten Elfman har. Ikke sjelden kommer Tim Burton på scenen i sine karakteristiske klær på slutten. Danny Elfman og Tim Burton er kanskje definisjonen på en «match made in heaven»?

Ellers er det vanskelig å komme utenom Sergio Leone og Ennio Morricone. Leone spilte Morricones ferdigkomponerte musikk som inspirasjon for skuespillerne på sett og Morricone fikk leke seg med lyder som fantes i filmens miljø – coyote-ul, plystring og pistolskudd.

John Williams og Steven Spielberg er så selvfølgelige at det nesten er kjedelig å nevne dem. Spielberg hadde så mye respekt for Williams’ talent at han bestemte seg for å klippe om den 15 minutter lange sykkelsekvensen i E.T. til musikken, noe som ikke var like lett med datidens teknologi. Det sier litt om hvorfor jeg beundrer deres samarbeid.

Gisle Martens Meyer aka Ugress

Pushwagner, Häxan

Det mest spennende og interessante samarbeidet er for min del Denis Villeneuve og Jóhann Jóhannsson. Jeg tror de bare rakk gjøre et fåtall filmer, men de få føltes så spesielt, som begynnelsen på noe nytt, eller en slags reboot av filmmusikk. Det kunne blitt så mye mer. Arrival var umåtelig fascinerende. Lurer veldig på Jóhannssons refuserte score til Blade Runner 2049 (samtidig syns jeg scoret til Zimmer og Wallfisch var topp; veldig interessant). Det jeg virkelig syns er trist er at Jóhannsson nå ikke kan gjøre Villeneuves Dune, det ville jo vært helt gyselig fortreffelig! Når jeg først er inne på Zimmer, syns jeg samarbeidet hans med Christopher Nolan er der han endelig har fått til noen nye interessante scores de siste årene, spesielt den mollske, nostalgiske stemningen de nailer så bra.

Et mer tradisjonelt par, og en tidlig påvirking for min del, er Tim Burton og Danny Elfman, spesielt de tidligere produksjonene som Beetlejuice, Edward Scissorhands og Nightmare Before Christmas. Med de to kosegotherne der syns jeg estetikken passer som hånd i saksehanske nokså perfekt.

Kjetil Bjerkestrand

Veiviseren, Ti kniver i hjertet, Hodet over vannet

Min absolutte favoritt må være Hitchcock/Herrmann-samarbeidet. Det introduserte meg til bruken av et modalt tonespråk i spenningsfilmer, i tillegg til at Herrmann komponerte i moduler. Det var en øyeåpner for mitt komposisjonsvirke også. Det første kicket jeg fikk var Psycho.

En annen favoritt er Gjøkeredet av regissør Miloš Forman og komponist Jack Nitzsche. Det ble riktignok kun med det ene samarbeidet, men der oppdaget jeg at et skrangleorkester med sag, trøorgel og lignende kunne bli like sterkt og emosjonelt som det største episke scoret. Avslutningsscenen der er min gåsehudfavoritt.

 

 

 

 



Relatert

Z-enquete. Filmkritikernes favorittpar.

Z #2 2019: Filmkritikere får ofte kritikk for å unngå å behandle musikken i filmene de omtaler. Men da vi spurte et lite utvalg norske filmkritikere om deres favoritter innen regissør/komponist-samarbeid, skortet det verken på kunnskap eller forslag. Spørsmålet var, som for komponistene: «Kan du nevne ett eller flere par i filmmusikk-historien som du setter spesielt høyt?» | kun utdrag

15 undervurderte par

Z #2 2019: 15 undervurderte komponist/regissørpar, noen mer kjente enn andre, i et spenn fra tradisjonelle Hollywood-variasjoner til mer alternative, internasjonale samarbeid. Listen er ikke rangert. | kun utdrag

Dødelig dans

Z #2 2001: Musikk i videospill er et område som i veldig liten grad har blitt behandlet av musikkvitenskapen. [...] | kun utdrag


Fra siste Z

Bølger og demoner – naturkrefter i norsk film

De fleste vil enes om at den norske naturen har en sentral plass i den norske folkesjelen. Vi bor tett på den – selv urbane mennesker som bor midt i en av våre få storbyer, har kort vei til store naturområder. Men hvilken plass har den i norsk film? | kun utdrag

Stakkars Oslo

Forfall, betong og voksesmerter i hovedstaden. Einar Aarvig får hjelp av en regissør og en kunsthistoriker til å forstå Oslo i februar 1990 og i dag. | kun utdrag

Stedene snakker: Et knippe filmanbefalinger

I det følgende har jeg plukket ut et lite knippe filmer som på hvert sitt vis benytter omgivelsene til å omslutte tilskueren i stemningstablåer, eller til å kommentere filmenes underliggende problemstillinger – enten gjennom natur, arkitektur eller andre romlige utsnitt. | kun utdrag


Fra arkivet

Del 1: Før premieren

Z #4 2012: Me møter fleire fleire filmarbeidarar og spør dei om korleis overgangen frå analog til digital filmproduksjon har vore. Øyvind Sandberg: - Det handler om å ha ambisjoner om å lage fine bilete | Dag Johan Haugerud: - Film og video er to ulike ting | Anna Myking: - Fotografen har mista litt av makta | Žaklina Stojcevska: - Bileta blir uansett digitaliserte før dei kjem til oss | Morten Skallerud: - Me har ein helt annan kontroll | Sveinung Golimo: - No kan me fortelje store historier.

Å fange virkeligheten: ny bok om dokumentarfilm

Z #3 2001: Det er ikke ofte Z har et nummer der dokumentafilm er et sentralt tema. Men tiden er tydeligvis [...] | kun utdrag

Tilbakeblikk på Chaplin

Z #1 1997: Walter Benjamins artikkel «Rückblick auf Chaplin» sto første gang på trykk i [...] | kun utdrag