Å se og høre landskaper: Ry Cooder møter Wim Wenders

Regissøren Wim Wenders og gitaristen Ry Cooder har bare samarbeidet om to spillefilmer. Den ene filmen skapte filmhistorie, den andre er stort sett glemt i dag. To filmer – og to diametralt forskjellige filmmusikalske løsninger.
TweetRelatert

Wim Wenders’ kjærlighet
Z #2 1987: Wim Wenders har i en årrekke markert seg som en personlig og original eksponent for den moderne [...] | kun utdrag

Wenders teknologiske drømmer
Z #1 1992: 15 år etter at idéen til Bis ans Ende der Welt ble unnfanget, nærmer filmen seg premiere på [...] | kun utdrag

Den kulturelle schizofrenien – Notat om Wim Wenders filmer
Z #2 1985: Wim Wenders har i en årrekke hørt med blant de ledende regissører innenfor den nye tyske filmen. [...] | kun utdrag
Fra siste Z

Matrosdresser, idolkultur og tiåret som forsvant fra japansk filmhistorie
Skjeve tenner, korte skjørt og lange kamerakjøringer: Hva var det som gjorde at åttitallets idolfilmer ble så epokegjørende, og hvorfor krysset de aldri Japans landegrenser? | kun utdrag

Et annet kaos: Shinji Somais Typhoon Club – Taifu kurabu
Naturkrefter og mørkt begjær danner den pulserende kjernen i Shinji Sōmais kultklassikere fra 1980-tallet. | kun utdrag
Fra arkivet

Slipp Jimmy fri! – The Missing Scenes
Z #1 2009: Var det nokon som spurde deg medan du gjekk ut av kinosalen etter å ha sett Slipp Jimmy fri: [...] | kun utdrag

Ord i bildet. Om ordet og litteraturens plass i filmen
Z #4 2021: Kjærligheten til det skrevne ord, er noe alle store regissører har til felles, selv de som avsverger det, og bekjenner seg til ideen om «kamera som penn». | kun utdrag

Kjønnsdrama på lerretet, kjønnsblindhet i bransjen
Z #2 2007: Så er det slått fast fra høyeste autoriserte hold: Det eksisterer en iøynefallende kjønnsurettferdighet i det norske kulturlivet. Det måtte en ambisiøs feminist og kulturminister til - med ballene på rett sted - for å våge å stå i mot et massivt press fra mektige aktører i bransjen mot å ta opp hvilke kvalitetsforringende konsekvenser dette har. Tallene som kulturminister Trond Giske la fram 8. mars, kan ubehagelig klart tale for seg selv. Nøkkelposisjoner i filmbransjen: 21 prosent kvinner, 79 prosent menn. Antall regissører: 19 prosent kvinner, 81 prosent menn. Produsenter: 19 prosent kvinner, 81 prosent menn. Sånn er det med den saken.