Å se og høre landskaper: Ry Cooder møter Wim Wenders

Paris, Texas 1984 Paris, Texas 1984

 

Regissøren Wim Wenders og gitaristen Ry Cooder har bare samarbeidet om to spillefilmer. Den ene filmen skapte filmhistorie, den andre er stort sett glemt i dag. To filmer – og to diametralt forskjellige filmmusikalske løsninger.

Denne artikkelen er publisert i fulltekst i Z Nr. 2 2019 Bestill nummeret



Relatert

Wim Wenders’ kjærlighet

Z #2 1987: Wim Wenders har i en årrekke markert seg som en personlig og original eksponent for den moderne [...] | kun utdrag

Wenders teknologiske drømmer

Z #1 1992: 15 år etter at idéen til Bis ans Ende der Welt ble unnfanget, nærmer filmen seg premiere på [...] | kun utdrag

Den kulturelle schizofrenien – Notat om Wim Wenders filmer

Z #2 1985: Wim Wenders har i en årrekke hørt med blant de ledende regissører innenfor den nye tyske filmen. [...] | kun utdrag


Fra siste Z

Matrosdresser, idolkultur og tiåret som forsvant fra japansk filmhistorie

Skjeve tenner, korte skjørt og lange kamerakjøringer: Hva var det som gjorde at åttitallets idolfilmer ble så epokegjørende, og hvorfor krysset de aldri Japans landegrenser? | kun utdrag

Herlig åttitalls

Det lekne åttitallet lever fortsatt i Tokyo. | kun utdrag

Et annet kaos: Shinji Somais Typhoon Club – Taifu kurabu

Naturkrefter og mørkt begjær danner den pulserende kjernen i Shinji Sōmais kultklassikere fra 1980-tallet. | kun utdrag


Fra arkivet

Slipp Jimmy fri! – The Missing Scenes

Z #1 2009: Var det nokon som spurde deg medan du gjekk ut av kinosalen etter å ha sett Slipp Jimmy fri: [...] | kun utdrag

Ord i bildet. Om ordet og litteraturens plass i filmen

Z #4 2021: Kjærligheten til det skrevne ord, er noe alle store regissører har til felles, selv de som avsverger det, og bekjenner seg til ideen om «kamera som penn». | kun utdrag

Kjønnsdrama på lerretet, kjønnsblindhet i bransjen

Z #2 2007: Så er det slått fast fra høyeste autoriserte hold: Det eksisterer en iøynefallende kjønnsurettferdighet i det norske kulturlivet. Det måtte en ambisiøs feminist og kulturminister til - med ballene på rett sted - for å våge å stå i mot et massivt press fra mektige aktører i bransjen mot å ta opp hvilke kvalitetsforringende konsekvenser dette har. Tallene som kulturminister Trond Giske la fram 8. mars, kan ubehagelig klart tale for seg selv. Nøkkelposisjoner i filmbransjen: 21 prosent kvinner, 79 prosent menn. Antall regissører: 19 prosent kvinner, 81 prosent menn. Produsenter: 19 prosent kvinner, 81 prosent menn. Sånn er det med den saken.