Citizen Iversen møter Nettie Wild – 22. rapport fra Ottawa

A Place Called Chiapas, Nettie Wild 1988

 

En innføring til den kanadiske dokumentarfilmskaperen Nettie Wilds komplekse, poetiske og politisk engasjerte filmunivers.

«Det handler om å skape rom for kompleksitet, ikke for retorikk», sier Nettie Wild, energisk, men stillferdig. «Dersom det blir komplisert må man bare grave litt dypere». Vi er i den lille salen The Knot, selve knutepunktet i lokalene til den kunstnerstyrte organisasjonen Saw Video i sentrum av Ottawa. Nettie Wild presenteres som en kanadisk mester, og hun forteller engasjert om sine mange eventyrlige filmprosjekt.

I mange år var den kanadiske dokumentarfilmskaperen Nettie Wild nærmest en hemmelighet, selv om mange av filmene hennes ble vist verden over. Men suksessen med Koneline: Our Land Beautiful i 2016 gjorde henne kjent langt utenfor British Columbia, provinsen som hun har skildret i flere filmer.

Den lille vevre kvinnen er en energibunt. Hun understreker hvert ord med en energisk armbevegelse, som gjør at den lille kontaktmikrofonen som er festet til vesten hennes buldrer og knaker i takt med bevegelsene, og understreker ordene med små lyd-detonasjoner. De store øredobbene svinger fram og tilbake når hun brått beveger hodet. Håret er blitt gråsprengt, men den 66 år gamle dokumentaristen har ikke mistet noe av gløden. «Jeg lager ikke film om saker, men om mennesker», sier hun, «og jeg leter alltid etter ulike stemmer».

Nettie Wild og Gunnar Iversen i Toronto

 

Helt siden begynnelsen av 1980-tallet har Nettie Wild laget dokumentarfilmer som forener et brennende politisk engasjement med sansen for å fortelle sammensatte historier. Noen av hennes mest kjente filmer er laget langt fra Canada, men hun har først og fremst skildret hjembyen Vancouver og provinsen British Columbia. Selv om noen av filmene hennes har fått midler fra National Film Board of Canada, er Nettie Wild et eksempel på en filmskaper som arbeider så langt fra NFB som mulig, i hvert fall rent fysisk sett. NFB holder til i Montreal, og Vancouver er langt fra dette historiske kanadiske senteret for dokumentarfilmproduksjon.

En dokumentarist må være nysgjerrig, gå hinsides saker, retorikk og slagord, sier Nettie Wild, og forteller historier og gir gode råd. «Ta en skuespillerklasse», sier hun brått, «så lærer du alt om historier og drama». Det var da også politisk teater som ledet henne til dokumentarfilmen tidlig på 1980-tallet. Hun ser fremdeles mye av sitt filmarbeid som en videreføring av arbeidet med teater, en av mange overraskende avsløringer i møtet med en dokumentarfilmens mester.

Favorittordet til Nettie Wild synes å være «kompleksitet», og det er lett å se at hun har en særegen integritet og et helt spesielt mot i mange av filmene sine. Der andre dokumentarister ville klippet bort scener som ikke passer inn, og som kompliserer framstillingen av saker og mennesker, velger Nettie Wild å la kompleksiteten råde. I stedet for å gjøre retorikken mindre klar og slagkraftig skaper denne kompleksiteten en særegen autentisitet og kraft. For det er aldri uklart hvor hun selv står i forhold til de sakene, menneskene og historiene hun forteller.

Blockade, Nettie Wild 1993

 

En godt eksempel finner man i langfilmen Blockade (1993). Her skildrer hun konfliktene mellom hvite kanadiere og urbefolkningen i British Columbia. Fra scenen i Saw Videos knutepunkt fortalte hun hvordan hun én dag fikk en telefon fra en av de hun hadde filmet, som hadde iverksatt flere protester og blokader for å rette søkelyset på hvordan urbefolkningen ble behandlet. «Vi skal kaste ut en hviting», sa hennes informant på telefonen, «Vil du være med å filme det?»

Scenen går rett til hjertet i Nettie Wilds holdning til sitt håndverk. En gruppe fra «the first nations» tropper opp hos en familie som nettopp har flyttet til British Columbia og holder på å bygge et hus. Mannen som bygger er nylig pensjonert og har arbeidet hele sitt liv som snekker i Ottawa. Nå har han kjøpt en bit land, skal selv bygge sitt drømmehus, og leve fredelig resten av sitt liv som pensjonist i dette huset. Så står det en dag en delegasjon fra urbefolkningen utenfor og sier at han ikke har rett til å bo der. Der han bor har urbefolkningen i århundrer gått for å fiske i en innsjø. Mannen viser fram et papir, dokumentet som forteller at han er eier av tomten, men representantene fra urbefolkningen ser på papiret og sier at det ikke betyr noe som helst. De har mange dårlige erfaringer med hvite menn, og det har ofte vært nettopp et papir som har stått mellom dem.

De hvite karakteriseres som gjester som aldri reiste tilbake dit de kom fra, men som bare ble boende, og Nettie Wild filmer møtet mellom to kulturer og to livsformer. Den stakkars pensjonisten fra Ottawa vet ikke sin arme råd, han er en fredelig mann som bare ønsket å realisere sin drøm. For urbefolkningen i området er dette mer enn en prinsippsak, det handler om livet.

Blockade, Nettie Wild 1993

 

Istedenfor å skildre møtet mellom de hvite «gjestene» og urbefolkningen som et enkelt overgrep fra de kanadiske myndighetenes side, lar Nettie Wild i Blockade det kompliserte spørsmålet om hvem som egentlig eier landet langsomt folde seg ut i all sin kompleksitet. Til slutt blir det klart at medlemmene fra en «first nation» gruppe skal kjøpe ut den pensjonerte snekkeren. De gir ham den summen han betalte for landet. Men da de diskuterer dette i et forsamlingshus dukker representanter fra en annen urbefolkningsgruppe opp. De krever også eiendomsrett over akkurat dette området. Nettie Wild vil helst stoppe filmingen, og noen krever at hun skal forlate lokalet, men en av de gamle sier rett ut: «Du våger ikke å stoppe å filme nå. Ved å filme dette møtet, også mellom to urbefolkningsgrupper, beviser du det vi har prøvd å bevise siden landet ble tatt fra oss for godt, gjennom Canadas Indian Act fra 1927, som sier at urbefolkningen ikke har spesielle rettigheter over landområder.» Nettie filmer videre.

Blockade er et strålende eksempel på hva en dokumentarfilmskaper kan få til dersom hun våger å framstille virkeligheten i all sin rotete og sammensatte kompleksitet. Filmen gir et balansert bilde av forholdet mellom urbefolkningen og de hvite settlerne. Den viker ikke unna de vanskelige spørsmålene. Gjennom å selv fortelle på lydsiden blir det også en personlig fortelling og et vitnesbyrd, så det er heller aldri tvil om hvor hun selv står i saken. Hun er på urbefolkningens side, når de stopper biltrafikken og hogstindustrien på ulike steder i British Columbia. At den villsinte snauhogsten er et felles problem er også glassklart. Representanter fra begge sider er både for og imot snauhogst, men dette ses alltid mot det store overgripende spørsmålet: Hvem eier egentlig landet?

A Rustling of Leaves: Inside the Philippine Revolution, Nettie Wild 1988

 

Nettie Wild er en nøktern og tilsynelatende enkel historieforteller og dokumentarist, men hun har en spesiell formsikkerhet i sine ofte lett reportasjeaktige filmer. De er på overflaten enkle, til tross for sin holdning til virkeligheten som kompleks og sammensatt, uten svart og hvitt, men med et spektrum av gråsoner. Under overflaten framstår mange av hennes filmer nærmest som kriminalfortellinger, men kriminalhistorier der forbrytelsen ikke straffes og gjentas gang på gang, og aldri tar slutt.

Nettie Wild lagde sin første film i 1982. Right to Fight handlet om boligspekulasjon i Vancouver. Hun jobbet fremdeles mest med teater, noe som førte henne til Filipinene der hun lagde A Rustling of Leaves: Inside the Philippine Revolution i 1988. Hennes kontakter med radikale teaterorganisasjoner ga henne en unik tilgang til den kommunistiske geriljaen, som hun levde i skjul med i lang tid, men da det kom en revolusjon i Filipinene kom den ikke fra venstresiden, men snarere fra høyrekreftene, og alt dette skildres i Wilds film.

I 1991 etablert Nettie Wild produksjonsselskapet Canada Wild Production med produsenten Betsy Carson, og hennes mest kjente film internasjonalt sett er trolig A Place Called Chiapas (1998). Denne filmen tok henne til Mexico, og til det fattige området som ble tatt over av Zapatista National Liberation Army. Nok en gang fikk Wild unik tilgang til en revolusjonær organisasjon, og til lederen Marcos, og hun lagde en film som ser hendelsene i denne delen av Mexico fra utsiden, men også med unik tilgang til det som skjer på innsiden av hendelsene.

FIX: The Story of an Addicted City, Nettie Wild 2002

 

De siste tjue årene har Wild vendt tilbake til Vancouver og provinsen British Columbia. Blockade var første store film om konfliktene i dette området. Senere har hun blant annet laget filmene FIX: The Story of an Addicted City (2002) og Bevel Up (2015) om livet på gata i Vancouver, narkotikaproblemer i byen, og i den sistnevnte filmen hvordan «street nurses» prøver å lære opp rusavhengige til bedre å håndtere sine liv og sine rusproblemer.

Den prisbelønte Koneline: Our Land Beautiful er Wilds siste store filmprosjekt, og her vender hun tilbake til temaet fra Blockade nesten femten år tidligere. Koneline er imidlertid en film som er mer visuelt og auditivt slående. Det er en nesten smertefullt vakker film, som viser fram naturen i British Columbia på en spektakulær måte. Filmens nesten åndeløse skjønnhet er i seg selv et godt argument for at man ikke skal bygge flere rørledninger gjennom naturområder som de Wild skildrer.

Det er imidlertid ikke rørledninger og oljeindustri som er det fremste bakteppet i filmen, men snarere gruveindustrien. Hun skildrer et enormt område nordvest i British Columbia som er så rikt på mineraler og gull at gruveindustrien kaller området «det gylne triangelet». Samtidig er området så rikt på dyreliv og vilt at det også kalles «det nordlige Serengeti». Gruveindustri står mot jegere og naturelskere. Og samtidig forsterkes konfliktene mellom urbefolkningen og de hvite gjestene, som ikke bare lar være å reise tilbake dit de en gang kom fra, men som også er i ferd med å ødelegge landet for alltid.

Koneline: Our Land Beautiful, Nettie Wild 2016

 

Koneline er en omdiskutert film, og etter en visning i Ottawa var mange nysgjerrige på hvor Nettie Wild selv egentlig står i denne saken. De ville ha en film som var enklere og mer slagkraftig, en politisk film i form av slagord og åpen retorikk. Isteden har Wild laget en film om møter med mennesker. Vi møter noen av de som plasserer enorme elektrisitetsmaster i dette nesten uberørte naturområdet, de som borer prøvehull i fjellet og planlegger utvinning av gull, de som lever av å tilrettelegge turer for jegere, og selvsagt møter vi urbefolkningen. Vi treffer representanter fra urbefolkningen både på elgjakt og i konflikt med myndighetene. De bygger fremdeles blokader.

Selv om det trolig hadde blitt en film som hadde vært enklere å forholde seg til om den hadde tatt stilling på en overtydelig måte, er det likevel ingen tvil om hvor Nettie Wild står i denne saken. Det er imidlertid ikke med slagord og statistikk hun vil argumentere, men snarere med skjønnhet. Hun har fremdeles troen på at dersom man viser fram landskapet i all sin overveldende skjønnhet, og dersom man ikke reduserer spørsmålene om hva man skal gjøre med landet til enkle slagord, vil folk se og forstå. Mange er uenige med henne i det, men ved å lage filmer som kompliserer istedenfor å forenkle framstår Wild som en annerledes stemme, som går hinsides journalistikk og enkel retorikk. Uansett hva man må mene til slutt er Koneline: Our Land Beautiful en film som imponerer med sine bilder og sine lydlandskaper, og sitt mot til å gå nye veier. Kanskje er det dette som trengs i Canada akkurat nå. Landet er delt i synet på oljeutvinning, enorme rørledninger og gruveindustri. Noe må gjøres, for framtidens skyld, og kanskje kan en enkel og mild film gjøre det skarpe slagord, fakta og statistikk ikke har klart. Wilds stemme er kanskje forsiktig og mild, men den er ikke uten kraft og håp for framtiden.

Uninterrupted by Nettie Wild. Foto Anthony Diehl. [PNG Merlin Archive]

I de aller siste årene har Nettie Wild også arbeidet med installasjonskunst, og med prosjektet Uninterrupted: A Cinematic Spectacle i 2017 fikk hun innbyggerne i Vancouver til å gå mann av huse for å se en spektakulær projeksjon av laksens vandring i elvene i British Columbia på fundamentet av en stor betongbro i sentrum av byen. Hun har flere lignende prosjekter på gang. Før hun kom på scenen i Saw Video hadde hun finpusset en stor søknad om midler til en lignende offentlig installasjon, fortalte hun. Denne gang med spektakulære bilder av moderne cowboyer som samler tusenvis av krøtter. Et annet prosjekt vil vise sildefisket utenfor kysten, og sjøløver. Nok en gang vil hun bringe naturen til asfalt- og betongørkenen, for å gi byfolket en helt unik audiovisuell opplevelse, og samtidig vise fram naturens mest spektakulære side for folk som kanskje mest tenker at fisk og kuer er noe som man spiser, og som ikke kan være kunst.

Møtet med Nettie Wild i Ottawas kunstneriske knutepunkt var et møte med en kunstner som var like kompleks og sammensatt som filmene og kunsten hun har laget. Brennende opptatt av sosiale spørsmål og naturvern, men samtidig med en særegen sans for form og stil, har hun laget filmer som preges av mot og ærlighet. Hun våger å være komplisert, og å la verden være så sammensatt og kompleks som den er. Dét er ikke hverdagskost i dokumentarfilmens verden.

Installasjonen Uninterrupted

 

Nettie Wildes gjestebesøk i Ottawa ble kort. Etter to dager i hovedstaden vendte hun tilbake til byen hun vokste opp i, og provinsen hun elsker. Hun etterlot bildet av en energisk dokumentarist som går egne veier, og som våger der andre gir opp og forenkler. En dokumentarfilmskaper som lager filmer preget av en særegen poesi. Hennes filmer er en eneste lang kampanje mot vår superenkle tweet-kultur. «Mesteparten av tiden når jeg lagde Koneline visste jeg ikke hva jeg virkelig gjorde», sa Wild fra scenen i Ottawa, men ingen trodde et øyeblikk på det hun sa. Hun vet hva hun gjør, det er sikkert!

Tweet

Til toppen | Utskriftsvennlig versjon