Virkelighetens vegger. Om Barton Fink

Barton Fink, 1991

Jeg er glad i filmfortellinger.
Jeg er opptatt av speilbilder av virkeligheter.
Jeg vil se mennesket i fortellingen, som en representant for menneskelighet.

Denne artikkelen er publisert i fulltekst i Z Nr. 1 2019 Bestill nummeret

Relatert

Brutal enkel. Blood Simple

Av Aleksander Huser

Z #1 2019: Coen-brødrenes mesterlige debutfilm introduserer mange av elementene de senere skulle bli kjent for, men framstår samtidig som en enslig, mørk svale i deres filmografi. | kun utdrag

Nttitallets norskamerikanere. Fargo

Av Einar Aarvig

Z #1 2019: Om tidsånd og norskhet i Fargo. Og hva syntes norske anmeldere om portrettet av fjerne Minnesota-slektninger? | kun utdrag

Shut the fuck up, Donny!

Av Marta Eidsvåg

Z #1 2019: Undertekster, gjentagelser og kitsch i The Big Lebowski | kun utdrag

Fra siste Z

Popcorn a la Riefenstahl

Av Einar Aarvig

Gjør ørner, flammer, makt, heroisme og personkultus Gladiator til en uspiselig film? | kun utdrag

Hva er det som fascinerer med The Birth of a Nation og som gjør den til en av filmhistoriens viktigste filmer? Og hvordan er den fortsatt høyaktuell i dag i et svært splittet og høypolitisk amerikansk landskap? | kun utdrag

Kropp og monumentalitet

Av Even Smith Wergeland

Filmane til Leni Riefenstahl er både problematiske og arkaiske, men likevel ufråvikelege referansepunkt i vår eiga tid | kun utdrag

Fra arkivet

Om forbilder og klubben i mitt hjerte

Av Jannicke Systad Jacobsen

Z #2 2013: «Jeg blir svett når noen blir kalt kvinnelig regissør eller kvinnelig fotograf, eller en film skal kalles kvinnefilm. At det skal være fokus på hvor mange kvinner det er foran eller bak kamera. Og at jeg, siden jeg altså er kvinne, helst skal ha kvinnelige forbilder. Kanskje spesielt fordi jeg har laget den filmen jeg har; en slags stillferdig feministfilm om en 15 år gammel jentes seksuelle oppåkning i den innestengte vestlandsbygda Skoddeheimen.»