Kan kinosjefer erstattes av roboter?

WALL-E. Foto: Pixar/Disney (Cinema Intelligence har et bilde av WALL-E som et av hovedbildene på nettsiden sin, satt sammen med et foto av bøker i et ærverdig gammelt bibliotek)

 

Avanserte dataverktøy som hjelper kinoene å programmere film tas nå i bruk hos de store kinokjedene. Foreløpig bare verktøy som assisterer menneskene som har ansvaret for kinoenes repertoar, men hvor går veien videre?  Vil roboter snart ta avgjørelser på egen hånd også i kulturlivet?

Automatisering og robotisering skjer på alle samfunnsområder og mange anslår at bortimot 50% av alle nåværende arbeidsplasser vil forsvinne i løpet av den kommende tjueårsperioden. Mange av jobbene som forsvinner er selvsagt kjedelige og kan virke meningsløse for de som utfører dem. I kulturlivet finnes det imidlertid interessante og givende jobber som gir mening langt utover lønnsinntekten. Å være kinosjef kan være en slik jobb. Men snart er kanskje også slikejobber utsatt for robotisering.

Stein Sørensen har en sånn jobb. Som programsjef i Bergen kino har han ansvar for å sette opp programmet i regnværshovedstadens mange kinosaler. Ved å se filmene som er aktuelle for kinoen vurderer han om den enkelte film i det hele tatt bør vises, hvor stor sal det er behov for ha til den enkelte filmen, hvilke visingstider den bør ha og omtrent hvor lenge man kan regne med at det er et stort nok publikum for filmen. Hans kompetanse er bygget opp gjennom mange år i yrket. Vurderingene bygger på erfaring fra liknende filmer som har gått tidligere, hvor stort publikum filmen har hatt andre steder den er blitt vist, hvordan oppsetningen matcher sesongsvingninger og lokale forhold osv. I tillegg har han en velutviklet kunnskap om og magefølelse for film.

På de internasjonale konferansene for kinobransjen i Las Vegas og Barcelona tidligere i år ble det presentert dataprogram som på egen hånd kan gjøre mange av de vurderingene som til nå er gjort «manuelt» av kino- og programsjefer. Kanskje kan det på sikt bli lønnsmidler å spare? Kanskje kan de brukes til å bedre kinoenes tilbud på andre måter?

Både Bergen kino og Nordisk films kinoer vil ta i bruk slike programmer i løpet av høsten. Dataprogrammet skal fores med alle relevante data om filmer som er aktuelle for kino og matcher dem med lokale publikums- og værdata. På grunnlag av dette regner programmet ut hvilke filmer som bør settes opp, hvor lenge de bør stå på programmet og hvor stor kinosal den vil fylle. Det er ingen tvil om at det kan være en god hjelp i kinoenes programmeringsarbeid. For en enkelt person kan det være vanskelig å ha alle variabler i hodet samtidig, selv om mange fysiske mennesker også oppnår gode resultater basert på kunnskap, erfaring og teft. Stein Sørensen tror likevel ikke at slike programmer vil gjøre oss mennesker overflødige med det første.

Christin Berg, programdirektør i Nordisk Film Kino, regner heller ikke med å bli arbeidsløs i overskuelig fremtid. Så har hun da ikke bare ansvaret for kinoene i Oslo, men for Nordisk kinoene over hele landet.

 

Silent Running, Douglas Trumbull 1972

 

– Nordisk Film Kino skal absolutt ha en menneskelig filmansvarlig framover, forteller Berg. – Det er på ingen måte alt som kan vurderes av et dataprogram, og det er mange detaljer og nyanser i et programarbeid. Mye av oppgaven går også på å kjenne sine kinogjester, være tilstede og se helheten. Dessuten er det andre oppgaver som skal gjøres, ikke bare den konkrete programmeringsjobben.

Berg røper at Nordisk er i ferd med å implementere programmet, Cinema Intelligence, som skal bidra med å programmere og budsjettere optimalt basert på erfaringsbaserte data. Hun mener dette programmet kan være av stor verdi for å spare tid og for å optimalisere den enkelte films liv på kino, og vil kunne fungere godt, spesielt på de mindre kinoene utenfor Oslo. – Det som kan være utfordrende er at programmet ikke nødvendigvis er tilpasset et mangefasettert program og som kan vurdere Oslomarkedet under ett, for eksempel.

Dataverktøyene er altså fremdeles i en tidlig fase av sin utvikling og kan foreløpig ikke vurdere film eller sette opp et program helt uten menneskelig medvirkning. Men at dataprogrammer utvikles videre til roboter som etter hvert vil overta veldig mye av det vi mennesker nå surrer med på vårt enkle vis, er helt sikkert. Og dermed er det penger å spare for kommersielt orienterte selskaper som de multinasjonale kinokjedene.

Men vil vi ha det sånn? For film er jo ikke en salgsvare helt på linje med et hvilket som helst konsumprodukt. Ikke alle filmer i hvert fall. Hver film er et unikt åndsprodukt, og hvordan skal en stakkars robot klare å avgjøre den enkelte filmens verdi som sådan? Til en viss grad kan jo folks smak og behag kvantifiseres, men hvordan skal en robot kunne programmeres til å velge den filmen som plutselig overrasker med å treffe et publikum, mot alle odds? Hvordan skal den vurdere et filmverks originalitet og kunstneriske kvaliteter? Mulig vi etter hvert vil få roboter med alle menneskelig instinkter, men det ligger nok litt fram. Og vil vi at de skal få det? Og de som programmerer robotene, hvilken informasjon, hvilke verdier og hvilke synspunkter kommer de til å legge inn i programvaren? Hvor transparent vil robotens beslutningsprosess være. Kan roboten stilles til ansvar på linje med en fysisk medarbeider? Kan en robot inviteres til en kulturdebatt?

HAL-meme, fra Kubricks 2001 en romodyssé

 

Kanskje vil robotisert kinodrift gjøre de store kinokjedene enda mer kommersielt orientert og dermed gjøre det enda vanskeligere for andre enn de opplagte bestselgerne å få plass på deres kinoer. Synd siden de ofte har de beste kinosalene. Men, denne utviklingen kan bli positiv for mindre alternative kinoer, filmklubber og festivaler som bruker noe annet enn avanserte algoritmer for å sette opp sine programmer.

På den annen side vil robotiseringen kunne føre til et større skille mellom publikum for de store kommersielle underholdningsfilmene og de som også setter pris på et videre spekter av film. En styrke for filmkulturen har vært at kinoene har favnet vidt og at det har vært relativt lett og naturlig å utvikle sin filminteresse til å omfatte et bredt spekter av film. Om det blir ulike visningssteder for ulike typer film kan denne forbindelsen bli brutt og det kan oppstå et bredere kulturelt skille mellom ulike filmformer – en kino for feinschmeckere og en for underholdningsfilmen – Et slags klasseskille i kinokulturen. Vi ser vel tendensen allerede, selv uten roboter.

Det gjenstår å se hvordan roboter i fremtiden vil ture fram med kinoprogrammene rundt om, men ganske sikkert vil det bli færre mennesker involvert i programmering av kjedekinoene. Ulike andre visningskanaler for levende bilder bruker allerede i stor grad algoritmer for å finne publikum til sitt innhold. Personlig synes jeg de ofte funker dårlig. De har en tendens til å gå etter de store publikumsgruppene. De fyller på med mer av det de tror den enkelte har likt tidligere. De gjør lite for å utvide folks horisont. Mye kan gjøres for å lage bedre algoritmer, men foreløpig holder jeg på den menneskelige kinosjefen, selv om jeg vet at hun eller han gjør feil. Feil som jeg liker tanken på å kunne konfrontere dem med, ansikt til ansikt.

 

Tweet

Til toppen | Utskriftsvennlig versjon