Cold War

foto: Norsk filmdistribusjon Cold War. Foto: Norsk filmdistribusjon

 

Pawel Pawlikowski, kjent her hjemme for Ida (2013), er igjen kinoaktuell med Cold War. Denne gangen bruker han en større palett hva angår ensemble og innspillingssteder, men beholder det kompakte mellommenneskelige dramaet han lyktes så godt med i forrige film.

Polen, 1949. Kommunismen råder, og idealistiske Irena og Wiktor oppretter en skole for folkemusikk og -dans i en gammel herskapsbolig. Allerede under opptaksprøven utmerker Zula seg. Hun har ikke en spesielt vakker stemme, men det er noe ved henne som får Wiktor til å falle pladask. Følelsene er gjensidige, og dette blir begynnelsen på et stormfullt kjærlighetsforhold som strekker seg gjennom årtier og flere europeiske byer. Som musikere og kunstnere er de begge rastløse sjeler som ikke lar seg kue av hverken hverandre eller politiske systemer, og konfliktene i filmen gjenspeiler disse forholdene. Zula er en slags femme fatale som elsker Wiktor samtidig som hun rapporterer om han til regimet. Det er imidlertid kjærlighetshistorien som er sterkest skildret i filmen, det kommunistiske regimet i Polen blir ikke problematisert på noen annen måte enn at det er noe karakterene må forholde seg til.

Cold War. Foto: Norsk filmdistribusjon Cold War. Foto: Norsk filmdistribusjon

 

Å se en Pawlikowski-film er en estetisk nytelse i både bilder og musikk. Som i Ida filmer han i svart-hvitt og i 4:3 format, noe som passer tidskoloritten fra 50- og 60-tallet perfekt. Både Agata Kulesza, som spiller Irena, og Joanna Kulig i rollen som Zula har han med seg fra Ida, og Tomasz Kots tolkning av den romantiske pianisten Wiktor er veldig god. Bildene er nydelig komponert av fotograf Lukasz Zal, som også filmet Ida. Her er ingenting tilfeldig! Spesielt er bruk av lys og skygge påfallende, noe som sammen med Zula som en slags femme fatale tilfører filmen en film noir-stemning. Samtidig er det store følelser som spilles ut, og filmen kan til tider også oppfattes melodramatisk. Zulas manipulasjon av Wiktors følelser setter ham på flere prøver, men hans kjærlighet til henne forblir sterk. Kameraet er mer aktivt i Cold War enn i Ida, men det minimalistiske formspråket er gjenkjennelig. Siden handlingen foregår i et musikk- og dansemiljø er lydsporet fullt av vakker folkemusikk, stemningsfull jazz og samtidig popmusikk. Det er lett å glemme at filmen faktisk er spilt inn i 2018.

Selv om Cold War er en kjærlighetsfilm ignorerer den ikke det politiske bakteppet fra etterkrigstiden, og tittelen henspiller både på “kjærlighetskrigen” hvor Zula utnytter Wiktors følelser for henne, og den kalde krigen i det splittede Europa. Wiktor hopper av til Vesten under en konsert i Berlin, og flytter til Paris. Zula gifter seg med en italiener for å kunne ferdes i både øst og vest. Wiktors svik mot Polen må han betale for, men ingen pris er for høy å betale for å være sammen med den man elsker.

Cold War. Foto: Norsk filmdistribusjon Cold War. Foto: Norsk filmdistribusjon

 

Pawel Pawlikowski har selv levd store deler av livet sitt utenfor Polen. Han levde i eksil sammen med moren sin i England fra han var tenåring, og bodde i Paris i mange år før han vendte tilbake til Warszawa. Paret i Cold War er basert på Pawlikowskis foreldre (se intervju med regissøren her) og har deres navn. Det er altså selvbiografiske elementer i filmen, hvor Zula også kan være for Wiktor det Polen er for Pawlikowski. En hard, men evigvarende kjærlighet. Pawlikowski vant Gullpalmen for beste regi for Cold War under årets filmfestival i Cannes.



Din kommentar


Relatert

Fra unntakstilstand til stillstand? – Om polsk film 1982-87

Z #4 1987: Det ville være umulig å påstå at historien ikke spiller noen rolle for polske regissører. Til [...] | kun utdrag

Marek Koterski om det indre liv

Z #4 1987: Marek Koterski intervjuet av Trond Brede Andersen | kun utdrag

Krzysztof Kieslowski – Filmkunstner som kan mer enn sine ti bud

Z #2 1990: Den polske filmregissøren Krzysztof Kieslowski har med sine filmer om de ti bud, spesielt filmen [...] | kun utdrag


Fra siste Z

Slitesterke skjelett – har den romantiske komedien fortsatt en ryggrad?

Noen foreløpige tanker om den romantiske komedien. | kun utdrag

Romantiske nevroser på kjempers skuldre

Da Woody Allen lagde Annie Hall i 1977 startet han ikke bare et nytt kapittel i sin egen karriere. Han revitaliserte også den romantiske komedien med nevrotiske rollefigurer, eksistensialisme og hyllest til byen og filmskaperne i hans hjerte. | kun utdrag

Det er mer i livet enn døden – Harold and Maude

Hal Ashbys klassiske svarte komedie Harold and Maude (1971) kan kanskje kategoriseres som en romantisk komedie, i ytterste forstand. Men den er like mye et samfunnskritisk dokument som ikke har gått ut på dato. | kun utdrag


Fra arkivet

Aki og Mika Kaurismaki – Nordens filmhåp flagger ut

Z #3 1989: Det finske brødreparet Aki og Mika Kaurismäki er forlengst etablert som Nordens filmhåp – [...] | kun utdrag

«Not a Love Story» – filmen om skammens industri

Z #4 1983: På det amerikanske videokassettmarkedet står distribusjon av pornografisk/seriøs film i [...] | kun utdrag

Norsk fri kunstnerisk kortfilm 50 år!

Z #3 2013: Det er i år femti år siden Nedfall, den første frie kunstneriske kortfilmen hadde premiere og innledet en lang og god tradisjon i den norske filmhistorien. | kun utdrag