Citizen Iversen på nitratfilmfestival – 19. rapport fra Ottawa

Cry of the City, Robert Siodmak, 1948

 

Det er ikke bare på grunn av en nerdete teknologisk nostalgi at nitratfilmen i filmkretser og blant historikere og arkivarer har en helt spesiell stilling og aura. Les mer om nitratfilmen i Gunnar Iversens blogg fra filmfestivalen The Nitrate Picture Show.

Stemningen er, som det het før i tiden, til å ta og føle på. Det gylne sceneteppet går langsomt opp i Dryden Theatre, og lyset i den burgunderrøde kinosalen dimmes forsiktig. Stillheten er total. Ingen snakker, hoster eller knitrer med papir på godterier. Alle stirrer mot den lysende firkanten som åpenbarer seg langsomt framfor dem. Det er som om kinosalen er en kirke. Men så er vi da også i filmens absolutte Mekka.

Det tok i underkant av fem timer å kjøre fra Ottawa til Rochester upstate i New York. Vår pilegrimsreise tok oss til George Eastman Museum i den lille byen Rochester. Der fant fjerde utgave av filmfestivalen The Nitrate Picture Show sted helt i begynnelsen av mai. Utenfor var våren på sitt aller mest eksplosive og blomstrende, inne i museet og i kinosalen hersket stillhet og ærbødighet.

The Nitrate Picture Show ligner ikke andre filmfestivaler. Riktignok står filmkunsten i høysetet, så det er filmen som kunstart som hylles over tre dager i mai hvert år, men det er først og fremst filmen som svunnen teknologi som hedres. Filmene som vises er alle på nitratfilm, og i programmet finner man informasjon om den fysiske filmkopien som vises før det står ord om regissør eller innhold og form. Den svunne nitratfilmen står i sentrum. Filmene som er valgt ut og møter publikum, er filmer som finnes i helt spesielle kopier i forskjellige internasjonale filmarkiv.

Moskva ler, Grigorij Aleksandrov 1934

 

Fram til omkring 1950 ble alle analoge filmkopier laget på nitratfilm. Denne typen film var brannfarlig og eksplosiv, en fetter av nitroglyserin kan man kanskje si, og bruken av nitratfilm resulterte da også i mange spektakulære og tragiske kinobranner i filmens første år. Helt i begynnelsen av 1950-tallet ble nitratfilm over hele verden erstattet av acetat-basert film, såkalt sikkerhetsfilm, som ikke bare var mindre brannfarlig, men også mer robust. Den røk ikke så ofte da den ble projisert. Dessuten trodde man at den skulle vare lenger også.

Levetiden for en nitratfilmkopi var regnet til omlag 50 år. Etter dette regnet man med at de kjemiske prosessene ville bryte ned selve filmemulsjonen. At dette ikke stemmer er The Nitrate Picture Show et levende bevis på. I åpningsprogrammet ble en kortfilm vist, den amerikanske opplysningsfilmen Our Navy (Georg A. Dorsey, 1918), og den fysiske filmkopien som ble kjørt var nøyaktig 100 år gammel. Den tintede og tonede kopien var fremdeles i utmerket tilstand, og god reklame for nitratfilmen.

Det er ikke bare på grunn av en nerdete teknologisk nostalgi at nitratfilmen i filmkretser og blant historikere og arkivarer har en helt spesiell stilling og aura. Nitratfilmen er overlegen actetat-film, som igjen er overlegen dagens digitale DCP-er. Noe som ble demonstrert gang på gang i Rochester. Både svart-hvitt filmer og ulike fargefilmer på nitrat er preget av en helt spesiell skimrende og lysende glød. I svart-hvitt filmer har blanke overflater en dyp lød, og tekstur og kornstruktur er vakrere og mer skinnende og rik på nyanser enn i andre analoge eller digitale filmtyper. Nitratfilm er rett og slett bedre enn senere mer sikre og mindre brannfarlige film- og videoformater.

Människor i stad,  Arne Sucksdorff 1947

 

Det gikk derfor et nesten uhørlig gisp gjennom kinosalen da åpningsfilmen ble vist. For de som aldri hadde sett en nitratfilm tidligere, men hørt at dette skulle være så gjevt, ble den 70 år gamle nitratfilmkopien av Arne Sucksdorffs lille bysymfoni Människor i stad (1947) en åpenbaring. Veteranene nikket litt overbærende. Javisst, nitrat er bedre enn alt annet, sa blikkene. Det er jo derfor filmen ble den massekunstart den ble, var underteksten i ansiktsuttrykkene.

I dag kan alle se Sucksdorffs film når som helst dersom man har tilgang til YouTube, men den filmen man ser der er ikke bare en vag skygge av originalen på grunn av datamaskinen, acetatkopiens dårlige kvalitet og den digitale skanningen reduserer Sucksdorffs mesterlige film til en utflytende grå masse. Intet av det som gjorde filmen så unik er å se. Alt er blitt en grøt. Skinnende kontraster og teksturer i svart og hvitt er redusert til grått, grått og atter grått.

For direktør Paolo Cherchi Usai og de andre ved George Eastman Museum i Rochester er The Nitrate Picture Show noe mer enn et paradis for filmnerder. Det er en måte å peke på betydningen av å se fortidens filmer i sitt originale format, noe som kan bidra til å forstå hvorfor filmen ble en så populær massekunst så fort, og hvorfor enkelte filmer har havnet på klassikerlistene. Selv filmer som i dag er regnet som mesterverk ser annerledes ut i DVD-versjoner eller i nyrestaurerte (og ellers flotte) DCP-versjoner på kino.

Man må gå til selve nitratfilmen for fullt ut å forstå mange eldre filmers særegne kvalitet og mediespesifisitet. Kunsthistorikere forstår dette. Ingen Van Gogh-ekspert vil si at det er tilstrekkelig å se en god reproduksjon i en bok. Man må se originalmaleriene. Ingen musikkviter vil motsi det faktum at musikk skrevet for gamle instrumenter, før de ble endret og modernisert, ikke ideelt burde framføres på instrumenter som er tilpasset det partituret de ble skrevet for. Så dette er ikke bare hjertesukk fra filmpurister.

Sommarlek, Ingmar Bergman 1951

 

Det er heller ikke slik at bare mesterverkene krever av og til å bli levendegjort slik de engang var og slik de burde formidles. Også helt vanlige filmer, filmer som ikke har blitt kanonisert og puttet på listene over klassikere, ser bedre ut i original nitratform, og bør av og til vises slik at deres status kan vurderes.

Selv om Ingmar Bergmans Sommarlek (1951) har en sentral plass i Bergman-forskningen, ikke minst fordi man her kan se mange av de temaer eller stilgrep som dukker opp i senere filmer, som Det sjunde inseglet (1957) eller Persona (1966), var å se en nitratkopi av denne filmen en helt spesiell opplevelse. Vann, solreflekser og skyformasjoner er noe av det som ser bedre ut på nitrat enn på actetat eller digital video. Sommarlek ble rett og slett enda vakrere og skimrende på nitrat i kinosalen enn i den aller beste digitale versjon. Nyansene var større og formuttrykket rikere. Og tåke er enda bedre enn vann og skyer på nitrat. Den tsjekkiske klassikeren Mist on the Moors (Mlhy na blatech) av Frantisek Cap fra 1943 var en annen film som framstår med en skarpere glød og en dypere lød enn i andre formater. Selv hadde jeg aldri hørt om akkurat den filmen før jeg så den i Rochester. Nå er den på favorittlisten.

Andre filmer som ble vist på The Nitrate Picture Show viste nitratfilmens suverenitet både i filmer der handlingen foregikk i studio eller utendørs, eller var i svart-hvitt eller forskjellige fargeformater. I Anthony Manns western Winchester ’73 (1950) ble ørkenscener med gigantiske kaktuser, eller geværdueller med rykende rifler og eksplosive rikosjetter vakrere enn noensinne i nitratform. Den sovjetiske musikalen Moskva ler (Grigorij Aleksandrov, 1934) var enda mer heseblesende og forrykende i sin groteske slapstick, og de innledende scenene fra Svartehavet formelig gnistret.

Red Shoes, Powell og Pressburger 1948

 

En helt spesiell forventning var knyttet til en nitratkopi av Powell og Pressburgers The Red Shoes (1948). Ikke bare fordi filmen er en hyllest til bevegelser, musikk og farger, og har en mer dempet fargeskala enn det som var vanlig i Technicolor-filmer fra samme tidsperiode, men også fordi filmvisningen besto av akter fra to forskjellige filmkopier. For å skape den ultimate forestillingen hadde man tatt akter fra to nitratkopier. At de siste to aktene kom fra Martin Scorseses private kopi gjorde ikke saken verre. Nitrat-fetisjistene fikk sitt, alle andre fikk en visning som overgikk alle andre visninger av filmen.

The Nitrate Picture Show er også en hyllest til håndverket bak filmkunsten og det å projisere film. Derfor ble da også maskinistene presentert før hver visning, og alle klappet fordi de visste at det å vise en nitratfilm ikke nødvendigvis krever mot, brannfaren er nok litt overvurdert, men først og fremst fordi projeksjon av analog film også er i ferd med å bli en svunnen kunst. Å lære opp nye generasjoner til å forstå fortidens filmuttrykk og lære projeksjonskunsten, er viktig i dag. Så mye yrkeskunnskap forsvinner hele tiden, det er viktig at ikke at bare svinner hen. Uten håndverket kan vi ikke fullt ut forstå filmkunsten og filmhistorien.

Holiday, George Cukor 1938 (bilderute fra filmen)

 

På programmet i år sto også filmer som overrasket i spesielle utgaver. En sepia-tintet versjon av George Cukors Holiday (1938) var en raritet. Robert Siodmaks eksistensielle film noir Cry of the City (1948) var uforglemmelig. Aldri har de truende skyggene i noir-universet sett bedre ut, og eksteriørscener fra New York var som tatt ut av de fremste fotobøkene fra samtiden. Avslutningsfilmen, presentert som «A Blind date with Nitrate» i programmet og ikke noe mer, var Robert Flahertys Man of Aran (1934). En av de aller fremste klassikerne fra den britiske dokumentarismen på 1930-tallet.

Gjensynet med virkelig film var spennende i Rochester. For oss som vokste opp med film, og ikke digital video, var til og med kopier som hadde noen striper her og der, eller som var litt ekstra slitt i akt-skiftene, med det som ofte ble karakterisert som «regn», spesielt vakre. Det minnet meg om hvor fort man glemmer. Jeg har egentlig ikke savnet film som film så mye, og mange slitte kopier irriterte meg før i tiden, men etter The Nitrate Picture Show forstår jeg hva jeg har glemt og hva man har vendt seg til å like. Jeg savner ikke stripene og «regnet», men nå savner jeg fysisk film. Digital video og dcp er bra, men film er best.

Selv har jeg mange gode nitrathistorier, og kan avslutte med et par av dem. Jeg glemmer ikke ansiktsuttrykket på min gamle svenske universitetslærer Örjan Roth-Lindberg da han under en av Filminstituttets sommerfilmskoler på 1980-tallet fikk se en nitratkopi av favorittfilmen Shadow of a Doubt (Alfred Hitchcock, 1943). «Jeg har ikke sett denne filmen før nå«, sa han med et sukk. Så dypt inntrykk gjorde visningen av nitratkopien.

Mist on the Moors (Mlhy na blatech), Frantisek Cap 1943

 

I samme periode hadde jeg anledning til å studere en lang rekke nitratfilmer i klippebordet i et lite kott på Norsk Filminstitutt, som den gangen holdt til i det gamle militærhospitalet på Grev Wedels Plass. En dag hadde jeg reorganisert alle de brune eskene med filmakter bak meg mens jeg satt lutet over en Steenbeck og tok notater mens jeg kjørte en nitratkopi av Alf Scott-Hansens spillefilm Rikard Nordraak (1945) gjennom klippebordet. To ting forundret meg. Aktene var stokket om, på grunn av feilmerking, så rekkefølgen av aktene gjorde filmen mer mystisk og modernistisk enn det den egentlig var. Jeg måtte se den et par ganger før jeg forsto hvordan den skulle settes sammen. Dessuten var eskene fulle av noe som så ut som brunrød sand.

Jeg visste ikke at dette var et slags «bunnfall», rett og slett en utfelling av en del av filmen som på grunn av krymping og kjemiske prosesser ble skilt ut under langvarig lagring, og gjorde meg klar til å si noe kritisk til filmarkivar Arne Pedersen om selve oppbevaringen av kopien. Men da Pedersen dukket opp, og ikke klarte å få døren opp fordi jeg hadde stablet film bak meg, så han på meg med et svært strengt ansiktsuttrykk. Han sa ikke et ord, men vinket meg med seg. Jeg flyttet eskene slik at jeg kunne gå ut av rommet, og vi gikk ut i bakgården. Der la Pedersen en liten stump nitratfilm i en rund filmeske av metall og tente på med en lighter. Filmen tok umiddelbart fyr, og brant med en voldsom eksplosivitet. Pedersen bare så på meg. Jeg nikket og gikk rett inn og omarrangerte filmrullene slik at jeg kunne kaste meg ut av rommet dersom det skulle ta fyr. Rommet var fylt av nitratfilm!

Nitratfilm var og er brannfarlig, men de aller aller fleste filmvisninger fram til acetatfilmen tok over i overgangen til 1950-tallet gikk uten noen uhell. Selv om nitratfilm i dag krever ekstra forsiktighet, fordi materialet er skjørt, er nitratfilm det aller beste materialet for den kunstarten vi kaller film. The Nitrate Picture Show minner oss om dette. Denne lille filmfestivalen ga ikke bare deltakerne «a shot of nitrate adrenalin», som initiativtakeren og avgående direktør Paolo Cherchi Usa formulerte det, men festivalen minner oss om en svunnen tid da film var film, et enda vakrere billedmedium enn i dag, og kanskje litt mer farlig.

Tweet

Til toppen | Utskriftsvennlig versjon