Ildfuglen og den maktesløse mannen – Reflections in a Golden Eye

Reflections in a Golden Eye, John Huston 1967

 

John Hustons Reflections in a Golden Eye (1967) gjorde et uutslettelig inntrykk på Zs blogger da han så den som tenåring. En fortelling om et drap, om det å se, om den som ser, og den som blir sett.

Femti år er gått siden Reflections in a Golden Eye hadde premiere i Norge. Da jeg som tenåring så den på TV i 1984, brant den seg inn i min bevissthet. Jeg ante ikke på den tiden hvem regissøren John Huston var, heller ikke at denne filmen stod i en særstilling blant hans verker. Da jeg så filmen igjen i tidlig studietid, visste jeg at jeg kom til å se den igjen flere ganger.

I Francis Ford Coppolas Apocalypse Now fra 1979 innehar Marlon Brando den kanskje vesentligste rollen. Tidlig i filmen ser vi et arkivert fotografi av en noe yngre utgave av ham i uniform, som om det var konstruert for Coppolas eget verk. Dette er angivelig et stillbilde hentet fra John Hustons Reflections in a Golden Eye fra 1967, der Brando har den sentrale rollen som major Weldon Penderton. Selv om de to verkene er høyst ulike, gir den første meg en viss følelse av å forespeile den andre. Jeg tenker på utviklingen av Marlon Brando som rolletolker. Begge er fortellinger om en mann i maktposisjon, som beveger seg på grensen av å utfordre skjebnen.

Reflections in a Golden Eye, John Huston 1967

 

Jeg var tretten år gammel da John Hustons Reflekser i et gyllent øye trolig for første gang ble vist på norsk TV, i den ene og alene statsdrevne fjernsynskanalen NRK. Det er mulig det ble vist en slags teaser for spillefilmen litt i forveien. Uansett kan det hende jeg leste om filmen i aviser eller i Programbladet. For det var stoff i omløp om filmverket før selve sendingen.

Elizabeth Taylor og Marlon Brando hadde sine glansdager først og fremst i ungdomstiden til foreldrene mine, men figurerte fortsatt hyppig i pressen da jeg vokste opp. Derfor var det eksempelvis spesielt for meg da jeg som tolvåring for første gang virkelig fikk se Elizabeth Taylor på kino i en relansert utgave av Ivanhoe (Richard Thorpe, 1952). Reflekser i et gyllent øye var antageligvis den første gangen jeg så Marlon Brando på lerretet eller i levende bilder overhodet, selv om jeg selvfølgelig godt kjente til ham som den litt sanselige, barske og røffe helten – samt som seriøs skuespiller. I alt skulle dette bli en sær og spennende filmopplevelse. Neste dag møtte jeg en nær venninne på skolen som også hadde sett filmen, og alt vi klarte å si var at dette var en virkelig spesiell film.

Reflections in a Golden Eye, John Huston 1967

 

Selve handlingen kan virke innviklet, men John Hustons fortellergrep gjør det lett for seeren å følge med. Filmen kretser rundt en gift mann, majoren (Marlon Brando). Han er dypt fascinert av en annen mann, en soldat, menig Williams (legemliggjort av Robert Forster), men soldaten er derimot sterkt interessert i majorens kone Leonora (Elizabeth Taylor). Konen er på sin side utro med ektemannens kollega Morris Langdon (Brian Keith). Kollegaens kone Alison (Julie Harris) er for ordens skyld suicidal, barnløs, og hun har klippet over brystvortene med hagesaksen. Alisons eneste støtte er den kunstnerisk følsomme tjeneren Anacleto fra Filippinene i Zorro Davids skikkelse. For å gjøre det hele desto mer levende, er fortellingen krydret med det faktum at den unge soldaten rir naken og uten sal gjennom skogslandskapet. Majoren på fortet, blir med dette dradd inn i et drama han selv ikke aner konturene av. Han blir som maktesløs.

Filmen bygger på Carson McCullers’ roman med samme navn fra 1942. På dansk fikk romanen tittelen Historien om et mord, og i det samme landet kom filmen til å få tittelen Glimt i et gyldent øje. Selv liker jeg begge de danske titlene ganske godt. For dette er en fortelling om et drap, men den handler også om å se, om den som ser, og den som blir sett. Den kunstneriske Anacletos akvarellmaling av en påfugl med et gyllent øye, understreker filmtittelen. Det samme gjør det ultranære filmbildet av soldatens øye der silhuetten av den nakne Leonora som beveger seg opp en trapp er gjenspeilet.

Eventyreren

Reflections in a Golden Eye, John Huston 1967

 

Det er artig å tenke på at Reflections in a Golden Eye sannsynligvis er den første filmen jeg så av John Huston. I Hustons filmer møtes ofte en gruppe tilfeldig utvalgte mennesker sammen i et uventet psykososialt eksperiment. Det er heller ikke uvanlig i disse fortellingene at de ulike menneskene gjerne kan beskrives som lykkejegere, med mer eller mindre edle hensikter. Til en viss grad skaper Huston i Reflections in a Golden Eye et mer tilstandsorientert drama, der det vesentlige er den vedvarende tilstanden figurene befinner seg i, mer enn selve handlingsutviklingen fra en begynnelse til en slutt. Figurene er som fanget i det sceniske rommet. Som i den tsjekhovske dramastilen får hver og en av figurene på en måte spille like store eller tilsvarende roller som de mer opplagte hovedrollene. Reflections in a Golden Eye følger Brandos figur, men de andre i samspillet blir ikke mindre viktige av den grunn. Sentralt hos Huston står også jakten på den store lykken. I denne jakten kan det briste eller bære for de involverte. Dette ser jeg helt klart i filmer som The Maltese Falcon (1941), The Treasure of the Sierra Madre (1948), Key Largo (1948), We Were Strangers (1949), The Asphalt Jungle (1950), Moulin Rouge (1952), Beat the Devil (1953), Moby Dick (1956), The Misfits (1961), Freud (1962), The Night of the Iguana (1964), The Man who Would be King (1975), Under the Volcano (1984), Prizzi’s Honor (1985) og The Dead (1987).

Reflections in a Golden Eye, John Huston 1967

 

«Finsk fjernsynsteater» var et fenomen da jeg vokste opp, og er ofte forbundet med noe dystert, traurig, eksistensialistisk. Det er også et begrep for filmer der selve dramaet virker mer tilstandsorientert enn lineært handlingsorientert. Rollefigurer som forholder seg til hverandre, kan eksempelvis leve helt og holdent i hver sine mentale verdener. Til en viss grad er også John Hustons nevnte film, Reflections in a Golden Eye fra 1967, formet på samme måte, da i forhold til å beskrive en tilstand mer enn et handlingsforløp. I Hustons film befinner vi oss på mer eller mindre samme sted gjennom hele filmen. Vi møter hovedsakelig seks figurer og blir vitne til hvordan livene deres er vevd inn i hverandre, men ser også hvordan de søker vekk fra hverandre, at de sliter med å ikke føle tilhørighet eller rotfeste der de er. Til å være en amerikansk storproduksjon opplever jeg Reflections in a Golden Eye som unik på denne måten. I hvert fall etter datidens skala.

Reflections in a Golden Eye, John Huston 1967

 

John Huston er blitt beskrevet som en tøff type, og ikke minst som en eventyrer. Det siste ble skildret gjennom Peter Viertels roman White Hunter, Black Heart som la grunnlaget for Clint Eastwoods spillefilm fra 1990 ved samme navn. Flere har også beskrevet Huston som filmens svar på prosaens røffe Ernest Hemingway, ikke minst forfatteren Jeffrey Meyers gjennom biografien John Huston: Courage and Art (2011). I teksten «John Huston and Hemingway» beskriver Meyers også utførlig den skapende parallellen og den faktiske kontakten mellom filmregissøren og forfatteren. Norman Mailer tok i verket Marilyn: A Biography (1973) opp Hustons manglende evne til å sidestille og arbeide like godt med kvinneroller som mannsroller. For både Hemingway og Huston ble av en del sett på som typiske mannlige fortellere. Selv opplever jeg imidlertid at Huston hadde en sensibilitet for både mannlige og kvinnelige aktører og fortellerstemmer. Ikke minst gjennom kvinnerollene i sine to filmer med Marilyn Monroe, The Asphalt Jungle og The Misfits. Elizabeth Taylor nådde også store høyder med sitt kvinneportrett i Reflections in a Golden Eye, der hun tilføyde aspekter fra sin tidligere rolle som Martha i Who’s Afraid of Virginia Woolf (Mike Nichols, 1966) og tittelrollen i Cleopatra (Joseph L. Mankiewics, 1963). Jennifer Jones utmerket seg også med karakterstudier og uante dialekter i sine filmer med Huston, We Were Strangers og Beat the Devil. Ikke å forglemme fikk Hustons datter, Anjelica Huston, boltre seg briljant i filmene Prizzi’s Honor og The Dead. Likevel er trolig Hustons perspektiv tydelig mannlig.

Reflections in a Golden Eye, John Huston 1967

 

John Huston filmet gjerne kjent litteratur. Selv leste jeg McCullers’ forelegg mye senere enn jeg så filmen for første gang, den fant jeg på folkebiblioteket i en alder av rundt tyve år. Jeg hadde imidlertid et positivt forhold til McCullers og hennes forfatterskap fra midt i tenårene da jeg, midt mellom møtet med filmen Reflections in a Golden Eye og boken bak den, så filmatiseringen av hennes roman The Heart is a Lonely Hunter (Robert Ellis Miller, 1968).

Selv om filmen Reflections in a Golden Eye gjenspeiler filmskaperen John Huston i betydelig grad, er den like fullt forfatteren bak romanen, Carson McCullers’, fullendte fortelling. For meg er det en modig film først og fremst fordi den tøffe eventyreren John Huston gav seg i kast med materialet. Som Thor Ellingsen skrev i Dagbladet ved fjernsynsvisningen: «Hva som tiltrakk en regissør av John Hustons robuste type til dette stoffet, undret meg da filmen kom på kino i 1968. Han eksperimenterte en del med «avmettede» farger her, (…). Sikkert er at av romanens fine nervetråder har han heklet et nokså corny melodrama.»

Fargene

Reflections in a Golden Eye, John Huston 1967

 

Filmen er skutt i Technicolor, men planlagt og skapt for fargereduksjon eller fargeavmetning med en overlagt tone av varm, gyllen brun eller sepiatone. I denne utgaven får filmen til en viss grad en drømmeaktig stemning av sort/hvitt-kontraster tonet med jordfarger; der rødt, grønt, blått og hvitt strømmer igjennom som henholdsvis karmosin/kirsebær/rødbeterødt, mosegrønt/olivengrønt, gråblått/marineblått, og kremhvitt. Denne opprinnelige tenkte versjonen ble ikke tatt varmt imot av publikum under filmens første visninger. Derfor ble utgaven trukket tilbake fra kinoene i USA, og erstattet av den rene Technicolor-versjonen; også på hjemmekinomarkedet til å begynne med. Filmkritikeren Roger Ebert anbefalte å redusere fargemetningen på TV-apparatene manuelt i sin tid ved gjennomsyn av filmen. I dag finnes en god restaurert utgave av filmen på markedet som DVD fra USA. Blu-ray-diskene, fra Frankrike med påtvungne undertekster, samt Spania, har Technicolor-versjonen.

Reflections in a Golden Eye, John Huston 1967

 

Fargebruk på film er et tema jeg ikke skal gå altfor grundig inn på, men kort nevne at farger på film kan ha en annerledes symbolfunksjon enn brukt ellers. Rødt kan eksempelvis stå for fare og forbud i vår kultur, men være mer positivt ladet i en film som The Wizard of Oz (Victor Fleming, 1939), der de røde skoene til heltinnen har en forbindelse til veien hjemover, mens den giftige heksen er grønn i ansiktet. I Carson McCullers’ roman bak filmen det handler om, er hesten Firebird rød, mens den i filmen er hvit; et forståelig valg med tanke på filmens påtenkte, varme sepiatone som hadde gjort dyret mindre fremtredende i bildene. I filmen lyser hesten opp. Også den sentrale kvinnelige figuren, Leonora har egentlig rødlig hår i romanen. Fortellingens andre kvinnelige figur, Alison, har rødfarget hår i filmen, men er mørkhåret i boken.

Reflections in a Golden Eye, John Huston 1967

 

Forsøket på fargereduksjon i filmen Reflections in a Golden Eye, ser jeg i det hele tatt på som høyst uvanlig i amerikansk film på den tiden. Regissøren Richard Fleischer la på et giftig grønnskjær i utendørsscenene i den dystopiske Soylent Green (1973). I senere storproduksjoner som Martin Scorseses The Aviator (2004) og  Baz Luhrmanns The Great Gatsby (2013), er fargetonen tydelig redusert og dreid mot pastell. Så det virker vanlig å leke med bildet på denne måten i dag. I Sverige har Roy Andersson gjort noe lignende i sine senere tablåfilmer som Sånger från andra våningen (2000), Du levande (2007) og En duva satt på en grän og funderade på tillvaron (2014). Også russiske Aleksandr Sokurov har brukt samme effekt i sine filmer som Mor og sønn (Mat i syn, 1997) og Faust (2011). Et mer kontrastrikt resultat av fargereduksjon står tyrkiske Nuri Bilge Ceylan for med Tre aper (Üç Maymun, 2008). I Norge anså regissøren Unni Straume fargereduksjon eller avmettede farger for å være det mest opplagte valget da hun forfattet manuset til filmen Til en ukjent (1990), men anså siden teknikken for å bli for kostbar. Hun valgte da i stedet sort/hvitt, noe som også var en sjeldenhet i den tidsperioden i norsk film. Det er en likhet mellom fargereduksjon og sort/hvitt, men samtidig er det med avmettede farger mulig å understreke med enkelte toner og farger især. Reflections in a Golden Eye har en slik drømmeaktig varm tone, der enkelte særfarger glimter til. Ikke minst gjelder det hingsten Firebird. Ved siden av fargetonene utmerker filmverket seg ved Toshirô Mayuzumis dystre klassiske musikk, iblandet elementer av jazz og modernistiske brytninger.

Ildfuglen

Reflections in a Golden Eye, John Huston 1967

 

Hustons verk er ikke en vellykket filmatisering på alle plan, men den er etter min mening verdifull på en måte slik Alfred Hitchcocks Vertigo (1958) og Marnie (1964) var det i denne nevnte regissørens virke som auteur. Gjør ikke det i seg selv verket på et visst plan perfekt? For nådde ikke John Huston egentlig ned i dypet av det psykologiske stoffet i samarbeid med sine skuespillere? Jeg finner både svakheter og styrker ved resultatet. Leonard Maltin kalte verket en «Kinky version of Carson McCullers’ novel (…)».  Maltin la til at filmen var «Not really very good, but cast, subject matter, and Huston’s pretentious handling make it fascinating on a minor level.». Programbladet trykket følgende utsagn forut for visningen på skjermen: «(filmen ble) ingen suksess i USA, men godt mottatt i England, bl.a. som et nytt betydelig verk fra Hustons hånd.» og «Som erotisk intrige kan dette virke både innfløkt og svært dekadent. Men, som McCullers har villet vise, er det nok ofte slik at den seksuelle virkelighet kan avvike ganske sterkt fra det offisielle bilde. Ikke bare der klimaet er varmt og fuktig.» Dramaets hovedfokus er på major Weldon Penderton spilt av Marlon Brando. Rollen var i utgangspunktet tiltenkt Montgomery Clift, men han gikk uheldigvis bort kort tid før produksjonen var en realitet. Elizabeth Taylor som gestaltet den kvinnelige hovedrollen hadde kjempet hardt for at filmen skulle bli finansiert med Clift, med sviktende helse, i rollen. Lee Marvin og Richard Burton takket nei, før selveste Marlon Brando trådte til. Slik gikk det til at sjarmøren Brando gav liv til hovedrollen. For salæret 750.000 dollar samt 10 prosent av inntektene. Brando viste et bredere følelsesregister enn tidligere, på veien mellom A Streetcar Named Desire (Elia Kazan, 1951) og Apocalypse Now.

Reflections in a Golden Eye, John Huston 1967

 

Filmens hest, Firebird, er av kritikeren og forfatteren Lesley Brill i boken John Huston’s Filmmaking (1997) forresten blitt knyttet til den egyptiske myten om Fugl Føniks som steg opp av asken etter å ha møtt døden i flammehavet. Altså et symbol på gjenfødelse eller gjenoppstandelse. ’Firebird’ viser kanskje snarere til tittelfiguren i det russiske folkeeventyret «Ildfuglen», et eventyr som ble til den magiske komposisjonen av Igor Stravinskij og som er ganske likt gjenfortalt i det norske folkeeventyret «Gullfuglen». Ildfuglen var den skjønne skapningen som stjal monarkens verdifulle gullepler, og som ledet tsarsønnen, Tsarevitsj Ivan eller prinsen videre mot et annet rike, og en større sannhet, der en rå og hjelpsom ulv, en nydelig hest med gullman og en vakker prinsesse, Helene, ventet. Jeg opplever Hustons og McCullers’ fortelling som negasjonen av eventyret da filmen og boken er full av symbolikk og referanser som vender opp ned på dette formularet. Majoren er en mann som fortvilet søker å opprettholde kontrollen over seg selv. Han lever i et kjærlighetsløst ekteskap der han og konen gjensidig håner og ydmyker hverandre, og han blir som forhekset av hesten Firebird og den unge rytteren som mestrer dens lynne, menig Williams. Lik den fortryllende ildfuglen som stjeler tsarens gullepler om natten, bryter derimot soldaten seg inn i majorens bolig om nettene bare for å iaktta og våke over konen i huset, Leonora. Også soldaten stiller maktesløs i forhold til kjærlighetsspørsmålet. Leonora sover dypt som en Tornerose. En stund til.

Reflections in a Golden Eye, John Huston 1967

 

Reflections in a Golden Eye brant seg inn i min bevissthet som tenåring. Da jeg så filmen igjen i tidlig studietid, visste jeg at jeg kom til å se den igjen flere ganger. Jeg vet også nå at jeg kommer til å se den igjen. Flere ganger.

 

 

Tweet

Til toppen | Utskriftsvennlig versjon