Verdens første kvinnelige filmregissør gjenoppdages

Alice Guy-Blaché

 

Pamela Green lager dokumentarfilm om verdens første kvinnelige filmskaper. Z har intervjuet henne.  

Hvis du trodde du kjente til alle de betydningsfulle personene i filmhistorien, er det mulig du har tatt feil. Til gjengjeld er det også ganske så mange filmfolk som heller ikke kjenner til Alice Guy-Blaché. Det er det noen som har tenkt å gjøre noe med. De sitter i disse dager og finpusser på det som ser ut til å bli en flott dokumentar om henne, og sikter seg inn mot visning under årets Cannes-festival. Jeg har fått en sniktitt. Og den har gjort meg spent.

Alice Guy-Blaché (1873 – 1968) er verdens første kvinnelige filmregissør. Hun laget over tusen filmer. I dag er hun nesten glemt. Vel, helt glemt har hun ikke vært. Filmhistorikere har kjent til henne. Men ikke fokusert på henne i noen særlig grad. Derfor har hun heller ikke fått et navn blant pionerene. Det er antagelig ikke en dristig påstand å si at dette først og fremst er fordi hun var kvinne. En annen er nok at før 1912 ble ikke filmskapere kreditert i rulletekster.

Altså, ikke helt glemt, men heller ikke husket. Det er nok riktigere å si at hun har fått noen tydeligere parenteser rundt sitt navn, og at det er først nå vi skjønner hvilken filmatisk storhet hun faktisk var. Når vi snart får se den første stort anlagte dokumentaren om henne, vil dette endre seg. Filmhistorien vil måtte skrives om på flere punkter. Det mener iallfall regissør Pamela Green, som for tiden arbeider intenst med å ferdigstille filmen.

Teamet som arbeider med Be Natural: The Untold Story of Alice Guy-Blaché sitter i tredje etasje i en anonym kontorbygning på Santa Monica Boulevard i Los Angeles. Adressen er mer eller mindre midt i Hollywood, men drømmefabrikken er ikke så synlig her. Et kosmetikkfirma er blant de andre leietakerne i bygget. Bygget stikker seg ikke ut der det ligger i et ganske så vanlig nabolag i Los Angeles, med lave hus og brede gater – og de alltid tilstedeværende palmene.

Alice Guy-Blaché regisserer – My Madonna 1915

 

Jeg er på besøk en lørdag ettermiddag. I tillegg til Green, finner jeg fem andre dypt konsentrerte medarbeidere, hver av dem foran en skjerm, to skjermer, tre skjermer. Her arbeides det intenst med å sette sammen innsamlet materiale til filmen som skal bringe Alice Guy-Blaché tilbake i rampelyset.

Historien om Alice, Pamela Green bruker fornavnet hennes under vår samtale, begynner for alvor rett etter midten av 1890-tallet. I Paris får brødrene Lumière stor suksess med det som regnes som den første offentlige filmvisningen, på Grand cafe 22. mars 1895. Alice Guy-Blaché var tilstede denne historiske kvelden. Der var også Leon Gaumont, som i de neste årene skulle utvikle det ledende franske filmselskapet; Gaumont.

Den unge Alice jobbet på Leon Gaumonts kontor, der hun hadde begynt som sekretær ett år tidligere. Hun hadde ingenting direkte med filmproduksjonen å gjøre. Men hun fattet interesse for filmmediet, og spurte en dag Gaumont om å få låne et kamera. Det fikk hun på den betingelsen at det ikke gikk ut over hennes arbeid som sekretær.

Dermed hadde hun tatt det første steget ut på en kreativ vei, som regissør. Hun laget sin første film som 23-åring – i 1896. I de neste 25 årene var hun manusforfatter, regissør eller produsent på mer enn tusen filmer. I ettertid regnes hun som en av de første filmskaperne som innførte narrativet – fortellingen – i film. I pionerårene var det nemlig mange som kun viste levende bilder for bildenes skyld.

Alice Guy-Blachés første film var «La Fee aux Choux» (1896):

 

Filmarbeidet skulle etter hvert føre henne til USA. Men allerede i Paris laget hun filmer som i vår tid er i ferd med å få den oppmerksomheten de fortjener.

En annen side ved Alice Guy-Blachés filmproduksjon, var at hun var blant de første som tok i bruk farger (kolorering), dobbelteksponering, og lyd (separat lydspor).

Jeg får tildelt en stol i det rommet Green arbeider i. Her er det stille denne ettermiddagen. Vi får en samtale om prosjektet. Hennes motivasjon for arbeidet med filmen er dels hennes interesse for historie, dels et ønske om å bidra til forandring, to make a change. Hun kaller arbeidet med denne filmen en love story.

«Jeg er ikke er en akademiker som bedriver forskning», slår hun fast.

Likevel innebærer arbeidet med nettopp denne filmen mye utforskning. Det omfatter arbeidsmetoder som ligger nært noen av de historieforskeren bruker. Kanskje er den største forskjellen at Green er tydelig på at resultatet ikke er tenkt å bli en objektiv framstilling av Guy-Blaché, men en hyllest. Greens bakgrunn er fra design av filmtitler, og det er tydelig at den estetiske siden av filmhåndverket ligger langt framme i hennes bevissthet.

Pamela Green

 

«Arbeidet med å finne fram til stoff om Alice Guy-Blaché og hennes filmer er et puslespill, en mosaikk med mange biter. Den handler både om å oppdage bitene, og dernest sette dem sammen».

Fremdeles er det mulig å finne fram til folk som kjente Alice, og dem har Green selvfølgelig snakket med.

«Den dokumentariske formen gir meg fordeler jeg ikke ville hatt som forsker fordi metodene er mer åpne. Dette kan føre fram til stoff jeg ellers ikke ville funnet».

Green snakker varmt om Alice, som om det var en venninne, eller kanskje som om det var hennes egen bestemor.

«Alice var respektert i bransjen. Hun holdt seg stort sett til Østkysten, og var bare så vidt innom her i Los Angeles».

Falling Leaves, Alice Guy-Blaché 1912

 

En annen av Alice Guy-Blachés framganger var at hun bygget opp et eget studio sammen med ektemannen. Det fikk navnet Solax Studios, og hun regnes som den første kvinnelige eieren av et filmstudio.

«Noe av det hun også bør huskes for er det hun gjorde som produsent», minner Green om.

Flere ganger under vår samtale merker jeg at Pamela Green sukker lett. Hun har påtatt seg et kjempearbeid, og gir uttrykk for at budsjettet gjerne kunne ha vært mer romslig.

«Jeg baserer meg helt på donasjoner, sier hun, og slik har jeg holdt på i åtte år».

Selv om denne produksjonen er donasjonsfinansiert, har Green medhjelpere som kanskje først og fremst tilfører en annen type kapital. Robert Redford hadde en tidlig hånd i å få produksjonen i gang. Men først og fremst er det Jodie Foster som har blitt med som en betydningsfull samarbeidspartner. Hun gjør også fortellerstemmen i filmen.

Et litt uventet poeng er kanskje at nylig avdøde Hugh Hefner er den største sponsoren.

Lenge har det vært antatt blant filmhistorikere at Alice Guy-Blachés filmer stort sett har vært tapt. Green kan fortelle at bildet er mye mer sammensatt enn som så. Hun har trålet biblioteker og samlinger. Han har besøkt mellom førti og femti arkiver. Etter hvert viser det seg at det finnes mer bevart film etter Guy-Blache enn det historikerne har visst om.

«Tapt, betyr noen ganger tapt», sier Green. «Andre ganger betyr det ukjent oppbevaringssted».

Dermed har produksjonen av denne filmen også brakt med seg et element av arkeologi. Ved at teamet bak Be Natural: The Untold Story of Alice Guy-Blaché har gått så systematisk til verks for å finne fram til filmene, er Guy-Blachés filmografi bedre kartlagt enn noensinne.

Green er hemmelighetsfull når hun forteller om filmen, som er i postproduksjon. Jeg får likevel se litt, mot løfte om ikke å gjenfortelle en eneste detalj. Det skal jeg ikke gjøre, men at Be Natural: The Untold Story of Alice Guy-Blaché byr på en estetisk opplevelse, det må det være lov å antyde.

 

Tweet

Til toppen | Utskriftsvennlig versjon