En løsere form for indeksikalitet

Blade Runner 2049, Dennis Villeneuve 2017. Foto: United International Pictures

– Rachel, Benjamin Button og Botox

Denne artikkelen er publisert i fulltekst i Z Nr. 1 2018 Bestill nummeret

Relatert

Videovold, virkelighet og The Sultan of Splatter

Av Kaisa Waldenstrøm Breiland

Z #1 2018: For effektmesteren Tom Savini handler realisme om mer enn en overfladisk likhet med virkeligheten. | kun utdrag

Blockbusteravantgarden

Av Truls Foss

Z #1 2018: Om digitale effekter i Transformers: Age of Extinction. | kun utdrag

Adjø visualitet

Av Aksel Kielland

Z #1 2018: – Eller hvordan teknologien som gjorde det mulig å visualisere det umulige lærte meg å slutte å se. | kun utdrag

Fra siste Z

Å kjenne det på kroppen – om popmusikk og kroppslig respons i film

Av Lucy Fife Donaldson

Når musikken klaffer ekstra godt med en filmscene, kan vi praktisk talt kjenne det på kroppen. Men hvordan brukes popmusikk for å involvere oss seere rent kroppslig? | kun utdrag

Da popmusikk flyttet inn på lydsporet

Av Kevin J. Donnelly

Om bruken av popmusikk i 60- og 70-tallsfilmen, compilation-lydsporenes fremvekst, og hvilken rolle popmusikken spiller i den legendariske filmen Harold and Maude. | kun utdrag

David Bowie: Hooked to the Silver Screen

Av Stephen Glynn

En rask odyssé gjennom Bowies filmkarriere – kunstneren som stadig skiftet form, men alltid forble seg selv. | kun utdrag

Fra arkivet

Z #4 2008: .. er etter min smak en av årets beste filmer. Jeg gikk og så den etter å ha lest anmeldelsen til Ellen M. Sand i VG, ikke med skyhøye forventninger, men med en vag forestilling om en historie som rommet en hemmelighet.

20 grunner til å se på Romania

Av Terje Eidsvåg

Z #4 2016: Hvordan er det mulig at et tidligere diktatur på Balkan som nordmenn flest forbinder med tigging, har laget påfallende mange av de beste og mest interessante filmene i Europa etter årtusenskiftet? | kun utdrag

John Williams og Robert Altman: En liten klype modernisme

Av Thor Joachim Haga

Z #2 2019: Ti år før John Williams ble introdusert for en ung og lovende Steven Spielberg, hadde han knyttet seg til en annen idiosynkratisk regissør: Robert Altman. Samarbeidet skulle vare over flere tv-episoder, en kortfilm og to spillefilmer, men filmhistorisk har dette kunstnerisk ambisiøse og eksperimentelle uttrykket stått fullstendig i skyggen av Williams’ mer kommersielle suksesser som Star Wars, Harry Potter og Jurassic Park. | kun utdrag