Dogmepublikum takin’ ovah!

Hvorfor skal bare regissører få dogme?

Denne artikkelen er publisert i fulltekst i Z Nr. 4 1999 Bestill nummeret



Relatert

Ingen relaterte saker.


Fra siste Z

Frå motviljens kompendium. Om Speil av Andrej Tarkovskij

Finst det ei øvre grense for kor mange gonger ein kan sjå Andrej Tarkovskijs Speil? Ei grense som, om ein kryssar den, vil manifestere seg som ein slags høg tutande alarm, til dømes? I tilfelle har eg ikkje nådd den enno.

Ord i bildet. Om ordet og litteraturens plass i filmen

Kjærligheten til det skrevne ord, er noe alle store regissører har til felles, selv de som avsverger det, og bekjenner seg til ideen om «kamera som penn». | kun utdrag

Fra brev via roman til film. Nedslag i Orlandos liv gjennom fire hundre år

Om Virginia Woolfs Orlando, og Sally Potters filmatisering av den. | kun utdrag


Fra arkivet

Det mørke speilet – Edith Carlmar og ‘Døden er et kjærtegn’

Z #1 1989: Den norske filmhistorien er ennå i stor grad uskrevet. Gjennom en serie artikler i Z gjør [...] | kun utdrag

Endelig filmvitenskap i Norge!

Z #4 1986: Bjørn Sørensen intervjuet av Jon Iversen | kun utdrag

Under en svart sol: Om Lasse Henriksen og ‘Love is War’

Z #4 1990: Helt i begynnelsen av 70-tallet gjennomgikk den norske filmen et stort generasjonsskifte. Samtidig [...] | kun utdrag