Latterleggjering der alle smiler? NRK-serien Svart Humor

Programleiar Yousef Hadaoui går rundt på Grønland og stiller folk spørsmål. Spørsmål som «Det er mange som sier vi burde trekke oss ut av Afghanistan. Men hva med okkupasjonen av Finland, burde vi ikke trekke oss ut derfra først?» Dei fleste han intervjuer har innvandrarbakgrunn, og dei svarer med alvorleg mine: «ja, jo, det bør vi. Finland, er det mange problem der?»

NRK sitt program Svart Humor er klassisk misforståingshumor: Me ler av folk som svarar alvorleg på tullete spørsmål, som trur at «diplomat» er typisk norsk mat, og som tar det bokstaveleg når Yousef spør korleis han kan hjelpe ein ven ut av skapet: han bør ringe ein snekkar. Samstundes er det ein viss type menneske som kjem med desse underhaldande svara: Folk ein kan møte på Grønland på dagtid, det vil seie for det aller meste innvandrarar, med nokre innslag av nordmenn som framstår som rusa, eller i alle fall som om dei har vore mykje rusa i løpet av livet. Er Svart Humor eit alibi for å latterleggjere svake grupper?

Om humor er undertrykkande eller frigjerande har vore eit sentralt tema i humorforskinga dei siste to hundre åra, ikkje minst når det gjeld såkalla etnisk humor – eit omgrep opphaveleg utvikla for å skildre humor som vitsar om grupper som er annleis enn oss, men som også har blitt nytta om humor der minoritetskomikarar vitsar om minoriteten dei tilhøyrer. Svart Humor verkar på ein merkeleg måte å tilhøyre båe desse typene humor – og det er det som gjer serien så interessant, noko eg skal kome tilbake til.

Svart Humor, Yousef Hadaoui. Foto: NRK Svart Humor, Yousef Hadaoui. Foto: NRK

 

Sosialpsykologen Michael Billig hevder vi lev i ein humorpositivistisk kultur, ein kultur der humor blir sett livsforbetrande, med kraft til å forandre og som ein ibuande positiv verdi. Billig hevder samstundes at det motsette er tilfelle: kjernen i all humor er latterleggjering. Vi ler av nokon vi føler oss betre enn, nokon som bryt ein uskriven regel på eit eller anna vis, både for å etablere oss sjølv som normen og for å disiplinere andre inn i falden igjen. Difor er også smerten av å bli ledd av sentral i all humor.

Slik eg har gjenfortalt Svart Humor ovanfor, høver Billig sin teori ganske godt til å diagnostisere programmet: Allmennkringkastaren NRK, like humorpositivistisk som ein kan forvente av ein slik breiddeinstitusjon, har velsigna latterleggjering av innvandrarar, ungdom og rusbrukarar i beste sendetid – grupper ein godt kan tenkje seg majoriteten har interessa av å disiplinere. Likevel er det noko som ikkje heilt stemmer i denne mini-analysa: Kvifor verkar Svart Humor likevel så snilt?

Svart Humor er utvilsamt «klassisk» etnisk humor der ein minoritet blir latterleggjort, men samstundes tilhøyrer det ein nyare sjanger der ein nordmann frå minoritetsbefolkinga sjølv er den som slår vitsen. Dette er viktig for programmet sin suksess, men minst like viktig er utføringa: Programleiar Yousef Hadaoui lager god stemning berre ved veremåten sin: Han smiler, klemmer folk, det verkar som om han er på deira lag sjølv om han lurer dei. Samstundes syner han fram ting me vanlegvis ikkje ser på fjernsyn, og han gjer det med ein merkeleg blanding av latter og respekt. Særskilt siste innslag i programserien, kebabnorsk-mashup, der ein rekkje kebabnorske uttrykk som har blitt sagt i løpet av programmet blir knytt saman til ein melodi, er ein beint fram poetisk og samstundes komisk feiring av mangfaldet på Grønland. Sist, men ikkje minst, bryt programmet med sitt eige script iblant: Plutseleg dukkar det opp ein innvandrar som veit at Galdhøpiggen er det høgaste fjellet i Noreg.

Desse elementa gjer at latterleggjeringa ikkje blir aggressiv lenger. Billig ville kanskje sagt at dette er ein subtil retorisk strategi slik at me likevel kan latterleggjere, og dermed vere aggressive, på ein skjult måte både me som personar og offentlegheita kan leve med. Eg trur snarare det er ein måte å avdramatisere, og beint fram feire, skilnad og mangfald på. Misforståingane vi ler av, er trass alt eit stykke vekk frå uoverstigelege juv mellom ulike kulturar.



Relatert

Japan ler – humor i japanske filmer

Z #2 2017: En kort innføring i trender og tradisjoner i japansk filmkomediehistorie. | kun utdrag

Vekk med gravalvoret! Om humor og ironi i cli-fi

Z #2 2020: Kan alvorlige og deprimerende temaer som klimakrise og miljøødeleggelse være morsomt på film? | kun utdrag

Komedie i svart/hvitt om et grått Norge

Z #4 1986: Fred Sassebo intervjuet av Jon Iversen | kun utdrag


Fra siste Z

Matrosdresser, idolkultur og tiåret som forsvant fra japansk filmhistorie

Skjeve tenner, korte skjørt og lange kamerakjøringer: Hva var det som gjorde at åttitallets idolfilmer ble så epokegjørende, og hvorfor krysset de aldri Japans landegrenser? | kun utdrag

Herlig åttitalls

Det lekne åttitallet lever fortsatt i Tokyo. | kun utdrag

Et annet kaos: Shinji Somais Typhoon Club – Taifu kurabu

Naturkrefter og mørkt begjær danner den pulserende kjernen i Shinji Sōmais kultklassikere fra 1980-tallet. | kun utdrag


Fra arkivet

Musikkvideoer smidd av stål

Z #1 2012: Heavyrocken har siden sin fremvekst vært preget av et sterkt visuelt uttrykk. Uredd, nonkomform og [...] | kun utdrag

Den augneblinken som ikkje er kvar dag – ei samtale med Arild Østin Omundsen

Z #2 2004: Vegar Hoel står ved eit flipperspel. Det er eit mørkt og røykfylt lokale. Han misser kula, og [...] | kun utdrag

Nittitallets gaver til rebellen

Z #1 2024: – Out there, the nineteen nineties. Tony Soprano peker insisterende på kjøkkenvinduet, for så å rette fingeren inn mot rommet: – In here, nineteen fifty two. Tenåringsdatteren hans, Meadow, himler med øynene. | kun utdrag