Z-REDAKTØRENS TI PÅ TOPP-KOMEDIER

Tucker and Dale vs. Evil

 

Førstkommende utgave av Z filmtidsskrift har komedier som tema, eller tar komedier på det dypeste alvor, som vi sier i Z. I denne bloggen røper Z redaktøren sine personlige komedie-favoritter.

(Valgt ut etter høy latter-faktor, humrefilmer er ikke med. Har også valgt vekk stumfilmer.)

1. Bringing up Baby. Howard Hawks 1938.

Dette er filmen jeg elsker over alt på jord. Og den har fått meg på beina i tunge stunder. Gang på gang. Katherine Hepburn er fantastisk i denne filmen, der hun jakter hemningsløst på sin store kjærlighet. Han på sin side er på jakt etter den siste delen av dinosauren han skal gjenoppbygge. Og dermed også på jakt etter sitt «interclostal clavicle. … It’s precious!» Alt flotte Cary må utsettes for i denne filmen, smelter hjertet mitt. «It is not that I am not attracted to you in quiet moments … But … there haven’t been any quiet moments”. Og den ubetalelige – når Hepburn har tatt fra ham klærne, og han må stille i en veldig feminin morgenkåpe. Når noen spør ham hvorfor han er kledd slik, hopper han opp og sier «Because i just went gay!!» Ja, og når Hepburn står utenfor en psykiater, midt på natten, og synger «I Can’t Give You Anything but Love, Baby». Til leoparden som hun vet er der et sted, men som psykiateren regner med er et utslag av en psykose.

De lager ikke slike filmer lenger …

 

 

2. Tucker & Dale vs. Evil (Eli Craig, 2010)

En film som gikk rett til topps på min favorittkomedieliste. Ikke at den er så fantastisk laget i forhold til andre komedier. Men det er en film som kurerer gruff. Også en film jeg kan se når jeg er deppa, og som holder gjennom flere gjensyn.

Redneckene Tucker og Dale tror de skal ha en rolig helg på landet der de skal pusse opp hytta de har kjøpt. Men de visste ikke at de skulle få en gal selvdestruktiv gjeng med college-studenter i nærheten.

Tucker & Dale snur opp ned på alle genreforventninger fra slasherfilmene, der det oppskriftsmessig skal være en rolig gjeng med college-studenter som skal utsettes for grusomme overgrep fra «rednecker». Anbefales!

 

3. Strictly Ballroom (Baz Luhrmann, 1992)

I mine øyne er Baz Luhrmanns Strictly Ballroom – debutfilmen – hans beste, og morsomste film. Den er lagt opp som en halvmockumentar om ballroom-dansemiljøet i Australia. Den er ellers både kjempemorsom, fungerer som en «rom com», og har fantastiske og rørende scener, både visuelt og fortellermessig – som scenen der filmens «par» danser foran en stor Coca-Cola-reklame, ute på taket, mens den ene av hovedpersonenes underfundige pappa danser i etasjen under.

Smelter hver gang jeg ser denne filmen. Blir også litt gladere i verden av den.

 

4. Top Secret (Abrahams, Zucker, 1984)

I avdelingen – de dummeste av de dummeste komediene – så er denne min favoritt. Leonard Bernstein blir syk, og kan ikke sendes til den planlagte kulturutvekslingen med Øst-Europa. I stedet sender de rockestjernen Val Kilmer (i sin første stor rolle).

Filmen er så dum, at det ikke går an å trekke fram noen scener av den. En av sangene Val Kilmer synger heter da også «How Silly Can You Get».  Men jeg ler så jeg griner. Et av høydepunktene er at alle i den østeuropeiske frigjøringsbevegelsen har alpeluer og heter ting som «Latrine» og «Deja Vu (haven’t we met before …». Et annet er når hovedpersonene kler seg ut som en ku i angrepet mot nazistenes hovedkvarter. Et annet igjen er når Val Kilmers person sier: «Jeg er nok ikke den eneste som har forelsket meg i en kvinne som har vokst opp strandet i en blå lagune (tittel på en 80-talls-film), bare for å miste henne til barndomsvennen hennes, som hun var 15 år alene på øya sammen med, og som nå er blitt leder av den franske motstandsbevegelsen». Begge sukker og sier: «Dette høres ut som en veldig dårlig film». Hvorpå begge snur seg mot kameraet og ser direkte på oss. Litt sånn «Beklager at vi utsetter dere for dette».

Sniker inn en annen «dum» favoritt også, som vel er mer klassisk: Return of The Pink Panther (Blake Edwards, 1975).  Bare å tenke på den smeltende nesen til inspektør Clouseau, når han tror han har en perfekt forkledning …

5. Ladykillers (Alexander Mackendrick, 1955)

Kunne nevnt veldig mange andre av Ealing-komediene her, men velger denne. En liten fin gammel engelsk dame leier ut en del av huset sitt til det hun tror er en strykekvartett. De er i stedet en gjeng bankrøvere. Da de skjønner at hun har gjennomskuet dem, prøver de å ta livet av henne. Men dør selv i stedet.

Super britisk årgangskomedie, med blant annet Alec Guinness og en ung Peter Sellers.  Sjekk ut Ealing-komediene – de er en stor oppdagelse. Også den beksvarte Kind Hearts and Coronets (Robert Hamer, 1949), der den fattige slektningen nederst på arvelisten bestemmer seg for å myrde seg fram til topp-plassen. Han må bare drepe åtte slektninger (alle spilt av Alec Guinness) for å nå toppen …

6. To Be or Not to Be (Ernst Lubitsch, 1942)

Komedie om invasjonen i Polen. Laget av jødisk regissør i Hollywood i 1942. Skuespilleren Josef Turas forfengelighet blir sterkt skadet når en tilskuer stadig forlater salen under hans Hamlet-monolog. Lite vet han om årsaken, at den unge vakre tilskueren har et forhold til konen hans, og det er under monologen de har lang nok pause til å snakke sammen (hun er Ophelia). Snart får de imidlertid større problemer å bekymre seg om. For å redde den polske motstandsbevegelsen – en forræder har laget en liste som skal overbringes nazistene – må de spille sine livs roller – som høytstående nazister.

En film med den klassiske Lubitsch-touchen (Sjekk ut nyeste nummer av Z for mer om denne filmen). Den er helt på kanten, både i humor og skildring av utroskap. Og de gode replikkene hagler (som de også gjør i Bringing up Baby). «So they call me Concentration Camp Ehrhart?» er en av dem «Well we do the concentrating, and the Poles do the camping …” og den kvinnelige divaens anklager til sin dominerende mann: «If I go on a diet, you lose the weight. If I have a cold, you cough. And if we should ever have a baby, I’m not so sure I’d be the mother …» Hvorpå ektemannen svarer noe a la “Well, I would be happy being the father” …

 

7. Some Like It Hot (Billy Wilder, 1959)

Jack Lemmon og Tony Curtis i drag er ubetalelige i denne filmen, der også Marilyn Monroe er en stor stjerne. Lemmon og Curtis er jazzmusikere. Da de blir vitne til et mafiamord, må de søke dekning. Og den beste og første dekningen de kan få, er å bli med i et jenteorkester: Da som jenter. Tony Curtis er klysen som bruker alle midler til å få Marilyn Monroe som kjæreste. Jack Lemmon er nydelig som han som i stedet blir «bestevenninne» med Sugar (Monroe), og som også begynner å lure litt på egen kjønnsidentitet.  «Nobody’s perfect»!

8.Woody Allen’s «early funny films»

Take the Money and Run

Jeg vet at Woody Allen ikke er så glad i dem, men det er jeg. Helt fra Take the Money and Run – og fram til Annie Hall. De er ujevne, men når vitsene hans først treffer ler jeg så jeg griner. Annie er vel den «dypeste», morsomste for meg. Jeg er vel en av dem som ikke synes Allen har så mye dypt å tilføre verden (Mer tristesse, a la Bergman, ikke min greie). Men, Gud, så morsom han var. (Bare sjekk ut scenen i Take the money and run (1969) – der han som raner har skrevet trusselbrev til banken han skal rane – men håndskriften hans er vanskelig å forstå. Så de ansatte begynner å diskutere hva «gub» betyr. … What do «I am pointing at you with a gub, mean.» … «gun» … «No, it says gub …» Eller scenen der foreldrene hans skammer seg sånn over ham at de stiller med Groucho Marx-outfit, for ikke å bli kjent igjen.

9. Moon and Cherry (Yuki Tanada 2004)

Utrolig morsom japansk film, av kvinnelig regissør, som også setter noen stereotypier på hodet. Her møter vi en stakkar – en ung gutt – som skal skrive erotiske romaner – men som ender opp med å være prøveklut for en mye eldre kvinne – som skal skrive sine romaner. Jomfru? Etter de har hatt sex er han kjempefornøyd. Hun setter seg imidlertid ned for å beskrive hvordan jomfrugutter opplever sex, og om hvordan det er å ha sex med en jomfru. Det kunne vært en stygg film, men det er faktisk en kjempesjarmerende og morsom sak.  Og litt subversiv også.

Calamari Union (Aki Kaurismäki, 1985)

Fjorten menn, som alle heter Frank, vil flykte fra det undertrykkende samfunnet de opplever i Finland og Helsinki. I løpet av en natt setter de ut for å jakte på friheten, som finnes et sted på den andre siden (ikke sikker, men kanskje i Estland)? Dessverre blir de drept en etter en, i trafikkulykker, myrdet av gamle damer … osv. Kan en av dem klare seg??

Dette er den filmen på listen min jeg er mest usikker på, for jeg har ikke sett den siden en «cinemateket i Stockholm-visning i 1987» ? Ustyrtelig morsom. I ettertid lurer jeg på om den er inspirert av Ladykillers.

Alle andre. Jeg er så glad i Howard Hawks sine komedier, at de lett kunne vært nummerert fra 1 – 4 her. His Girl Friday? Ball of Fire? I Was a Male War Bride … Monkey Business!!

Så er det alle de tåpelige, der jeg lett kunne skutt inn Mannen med den nakne pistol-filmene, og ikke minst Something About Mary (med Jonathan Richman). Og What About Bob!! Men jeg må vel sette de samme grensene for meg selv som jeg har gitt de fine filmkritikerne som kommer med sine ti-på-topp-lister i komedienummeret vårt. Gled dere til dem!

 

 

 

 

 

 

Tweet

Til toppen | Utskriftsvennlig versjon