Av Asbjørn Tiller

Anarchy and Freedom is What I Want

LP-cover, Crass LP-cover, Crass

 

 

Crass’ anti-autoritære opprør

Denne artikkelen er publisert i fulltekst i Z Nr. 1 2017 Bestill nummeret



Relatert

Rockumentar: Musikk, filmstil og identitetspolitikk

Av Gunnar Iversen

Z #1 2017: En introduksjon til rockumentaren og dens historie. | kun utdrag

Fra punk til a-ha

Av Thomas Robsahm

Z #1 2017: Filmregissør og -produsent Thomas Robsahm hadde en drøm om å bli musiker og med pønk'en kom mulighetene. Med TV-serien Punx betalte Robsahm sin gjeld til pønken. Neste prosjekt blir en dokumentar om Aha, tidenes største norske pop-suksess.

Sumé, Grønland og den sosialhistoriske rockumentaren

Av Scott MacKenzie , Anna Westerståhl Stenport

Z #1 2017: Rockumentaren kan være noe mer enn bare en film om rock. Det kan også være et redskap til politisk forandring. | kun utdrag


Fra siste Z

Z-enquete – fire kortfilmskapere om norsk film

Av Ingrid Rommetveit

Kortfilmskapere Rikke Gregersen, Bendik Kaltenborn, Johanna Pyykkö og Pjotr Sapegin om norsk film og kortfilm og refleksjoner rundt arbeidet med egne filmer:

Film er en empatimaskin, sier Amanda Kernell

Av Cato Fossum

Fem omfavnelser og en desperat bortføring i Amanda Kernells kortfilmer. | kun utdrag

Akkurat det vi trengte: Mer bling og fengende musikk

Av Atle Hunnes Isaksen

Årets musikkvideoprogram var sterkere enn fjorårets, med høyere underholdningsverdi og en spennende hybridfilm som viser en ny måte å tenke musikkvideo. | kun utdrag


Fra arkivet

Den likegyldige middelvei

Av Aleksander Huser

Z #3 2003: Artikkelforfatteren har både i fjor og i år fortløpende kommentert Kortfilmfestivalen i Grimstad [...] | kun utdrag

I midten av det hele – intervju med James Schamus

Av Ulrik Eriksen

Z #2 2009: Z har møtt James Schamus, sjefen for Focus Features, og Ang Lees manusforfatter og produsent siden det tidlige 90-tallet.

Tilbake til Roger? Michael Moore og den politiske dokumentaren som mainstream Hollywood-film

Av Bjørn Sørenssen

Z #1 2008: Michael Moore har hatt en enorm betydning for dokumentarfilmen de siste tyve årene. På godt og ondt. Hans filmer har bidratt til en større anerkjennelse av genren, og fått dokumentarfilmene tilbake på kino igjen. Samtidig er metodene hans omdiskuterte, også blant hans meningsfeller. Artikkelen presenterer Moores filmer, og viser hvordan han i dag står ved et veiskille som trolig vil medføre annerledes filmer fra ham i framtiden. | kun utdrag