Citizen Iversen møter Atom Egoyan – 13. rapport fra Ottawa

Egoyan i Ottawa

 

Vår Z-blogger har møtt en av Canadas største regissører: Atom Egoyan.

«Vær oppriktig og ha ekstra tykk hud». Dette var Atom Egoyans svar da en student ved Carleton University spurte ham hvilket råd han ville gi til en ung og uetablert filmskaper. Egoyan satte diskret på plass sin valmue-pin på jakkeslaget til skinnjakken for å hedre den kanadiske helligdagen Remembrance Day, og alle soldater som døde i 1. verdenskrig. Valmuen var eneste fargeklatt på Egoyans svarte klær, som en diskret bloddråpe mot en mørk bunn.

Den lille røde valmuen på jakkeslaget passet perfekt som en inngang til Atom Egoyans filmverden. Helt fra første film har han skildret minne og hukommelse, glemsel og tap av minner. Film er for ham en hukommelsesteknologi som gjør det mulig å holde fortiden levende, og å sørge for at fortiden er en del av vår identitet og nåtid. Han har kretset rastløst omkring kameraet og bildets evne til å forme eller gjenskape vår identitet.

Egoyan er i dag Canadas mest kjente filmregissør, ved siden av David Cronenberg og Guy Maddin. Men han er noe mer enn en filmregissør. Han er et ikon og et varemerke. Atom Egoyan er et levende bevis på at det går an å lage filmer i Canada som ikke bare erobrer verdensmarkedet, men som samtidig beholder sitt særpreg og sin egenart.

The Sweet Hereafter

 

Nå har riktignok mange av hans senere filmer manglet noe av den kraft og originalitet som kjennetegnet hans tidlige filmer, eller gjennombruddsfilmene Exotica (1994) og The Sweet Hereafter (1997). Men også i den erotiske thrilleren Chloe (2009), eller drama-thrilleren Remember (2015) kan man kjenne igjen de typiske Egoyan-grepene. Han er det filmatiske stemningsmaleriets mester, som klarer å skape en helt spesiell og ofte uggen stemning som er helt uten sidestykke i moderne film.

Atom Egoyan besøkte Ottawa i forbindelse med at filmvitenskap startet feiringen av sitt 40 års-jubileum ved Carleton University. To kvelder holdt han hus ved Arts Court Theatre i Ottawa sentrum, og en dag besøkte han campus for å svare på spørsmål fra studentene. Egoyan var en generøs og åpen gjest, som med uvanlig oppriktighet og klarsyn diskuterte sine kunstneriske strategier og valg. Ingen primadonna, men en kunstner som arbeider hardt for å realisere sine visjoner.

Atom Egoyan ble født i Egypt i 1960. Hans foreldre var begge kunstnere av armensk opprinnelse, og da Atom var bare noen få år gammel emigrerte familien til Canada. Han vokste opp nærmest på landsbygda, i Victoria i British Columbia, langt fra storbyer som Toronto, Montreal eller Ottawa. Han studerte senere internasjonal politikk i Toronto, men ble mer og mer interessert i teater og film.

Egoyan på campus-besøk

 

Egoyan lagde sin første spillefilm i 1984, og Next of Kin slo an tonen for hans mange påfølgende spillefilmer. Etnisitet, outsiderskap og familierelasjoner sto sentralt, temaer som han videreutviklet i filmer som Family Viewing (1987) og Speaking Parts (1989). I de to sistnevnte ble den nye videoteknologien viktig, både som et redskap for å bevare minner og for å viske ut fortiden. Der David Cronenberg demoniserer video i Videodrome (1983) ser Egoyan den nye audiovisuelle teknologien som noe mer enn en fare for menneskeheten, men at det er et medium som kan skape like mye fremmedgjøring som nærhet mellom mennesker, er åpenbart også i Egoyans filmer. Ofte tar de opp en slags usunn fetisjisme knyttet til teknologi, overvåkning eller billedliggjøring.

Disse filmene gjorde ikke bare Egoyan internasjonalt kjent, men i Canada ble han gjerne knyttet til det som ble kalt «Toronto New Wave», en filmbølge som redefinerte kanadisk film i andre halvdel av 1980-tallet. Sammen med regissører som Bruce McDonald og Patricia Rozema utgjorde Egoyan en ny bølge av kanadiske filmskapere som fikk sitt gjennombrudd på verdensmarkedet. I kjølvannet fikk også den eldre Denys Arcand fra Quebec og yngre regissører som Lynne Stopkewich og Gary Burns ny internasjonal oppmerksomhet. På slutten av 1980-tallet og begynnelsen av 1990-tallet var kanadisk film et varemerke med høy stjerne internasjonalt, og ved siden av Cronenberg og Egoyan gjorde filmer som Jesus fra Montreal (Arcand, 1989) og Kissed (Stopkewich, 1997) stort inntrykk også i Norge.

Egoyan fikk et større gjennombrudd med Exotica og The Sweet Hereafter på midten av 1990-tallet, og vant en lang rekke prestisjetunge priser. Han ble kjent som en filmskaper som klarte å skape spesielle stemninger ladet både med smerte og trauma, seksualitet og begjær, ofte med små og enkle midler. Spesielt The Sweet Hereafter, med sine dystre undertoner av overgrep og død, svik og begjær, bedrageri og følelsesmessig manipulasjon, hører til 1990-årenes aller beste internasjonale filmer.

Arsinée Khanjian i filmen Ararat

 

Egoyan fortsatte å bearbeide sine favorittemaer knyttet til glemsel, fornektelse, overgrep og familierelasjoner i nye filmer, og nådde et nytt høydepunkt med den komplekse Ararat (2002). Denne mosaikkfilmen kretser rastløst om fornektelsen av folkemordet i Armenia på midten av 1910-tallet, sett gjennom flere generasjoner av armenere i eksil i Toronto. I denne filmen vil en filmskaper lage en film om folkemordet, og en mor trekkes inn i arbeidet med filmen som kunsthistoriker. Hennes sønn reiser til Tyrkia, men blir tatt med narkotika i en filmrull på vei inn i Canada igjen. Ararat er en kompleks og av og til forvirrende film, men samtidig en film som ønsker å gjøre noe mer enn bare å vise fram hvordan folkemordet i Armenia har blitt glemt. Likevel bidro Ararat til å sette søkelyset på denne fortrengte og fornektede hendelsen. Året etter filmens premiere anerkjente Canada for første gang at dette folkemordet hadde funnet sted. Tyrkia har ennå ikke villet anerkjenne det, og folkemordet er fremdeles et sår som ikke leges fordi det ikke virkelig har blitt behandlet og bearbeidet.

I årene etter Ararat begynte Egoyan i økende grad å veksle mellom to typer av prosjekter. På den ene siden har han laget en rekke kommersielle storfilmer, som Chloe eller Remember. Dette er filmer han selv gjerne kaller «gigs», som om det er en stor konsert han må gjennomføre for pengenes skyld, selv om han likevel klarer å sette sitt eget stempel også på disse noe mer pregløse filmene. På den andre siden har han jobbet med enda mer personlige prosjekter enn sine filmer, gjerne videoinstallasjoner, opera eller teater. I videoinstallasjonen Aurora (2007) vendte han tilbake til folkemordet i Armenia og spørsmålet om vitnesbyrd, mens han i den spennende oppsetningen av Samuel Becketts Eh Joe i 2008 eksperimenterte med stemmer og ansikt på en måte som ikke var gjort tidligere.

Det mest personlige av de nye prosjektene han har arbeidet med er den personlige dokumentarfilmen Citadel fra 2004, et dokumentarisk essay om Beirut som han bare viser offentlig dersom han selv kan være tilstede og svare på spørsmål etter filmen. Og et av de evenementene det var størst forventning til under Egoyans besøk ved Carleton var visningen av denne filmen på Arts Court Theatre i Ottawa. Salen var naturlig nok smekkfull av nysgjerrige tilskuere som ville benytte denne unike anledningen til å få se en så sjeldent vist film.

Egoyan i Ottawa

 

Før visningen fortalte Egoyan at dette var en film han hadde laget så å si helt på egenhånd mens han utålmodig ventet på at finansieringen av et annet prosjekt skulle falle på plass, og at utgangspunktet for filmen bestod i filmmateriale han selv hadde tatt på en reise til Beirut.

Et av ansiktene som dukker opp i mange av Egoyans filmer er hans hustru Arsinée Khanjian. Hun er skuespiller, og i likhet med sin ektemann er hun av armensk opprinnelse. Hun vokste imidlertid opp i Beirut, og i 2003 vendte hun for første gang på 28 år tilbake dit. Denne gang var ektemann og sønnen med. Egoyan hadde skaffet seg et lite DV-kamera, og foreviget ikke bare sin hustrus følelsesmessige møte med sin barndoms by, fremdeles merket av borgerkrigen, men benyttet også den nye videoteknologien til å fundere over livets mange paradokser og problemer.

Citadel er imidlertid noe mer enn en slags avansert hjemmevideo, selv om den handler om ham selv, hustruen Arsinée og deres sønn. Dette essayet i dokumentarform skildrer ikke bare hvordan Arsinée gjenopplever sin barndoms tapte by og nasjonale kultur, men blir et langt «brev» fra Atom til sin unge sønn. «Når du blir litt eldre vil du se denne filmen», sier han tidlig i filmen, og henvender seg direkte til sin sønn. Selve filmen er en løs vev av møter med mennesker og monumenter, flyktige glimt av hverdagslivet i Beiruts gater og de mange ruinene. Noen er gamle og noen er nye. Samtidig er filmen også noe mer. Den ville ikke vært noen Egoyan-film om den ikke samtidig hadde vært en lang refleksjon omkring hva bilder er, i religion, i politikk og i en familiesammenheng.

En av grunnene til at Egoyan ikke tillater denne filmen vist uten at han selv er tilstede, er knyttet til noen av de menneskene han møtte, og som han er redd for kan misforstås om han ikke selv kan forklare og avklare eventuelle misforståelser. En annen grunn er at filmen ikke bare er personlig, men helt på grensen til det private. Likevel er dette noe av filmens styrke. Den finner en helt særegen kraft i spenningsfeltet mellom bildene av hustru og sønn på den ene siden – laget på en måte som bare en nysgjerrig far og ektemann kan gjøre – og refleksjonene omkring møtet med en annen kultur og driften etter å lage film av det man opplever på den andre.

Egoyan på campus-besøk

 

I det ene øyeblikket diskuterer Egoyan hvordan hustruen umiddelbart begynner å spille når han setter på kameraet, selv om dette bare opprinnelig var ment som en slags personlig minnebok eller fotoserie fra en ferietur. I det andre diskuterer han plakatene av selvmordsbombere som finnes over alt i byen og hva disse bildene representerer i islam. Eller han forklarer hva han ikke kan filme, som soldatene og politimennene som finnes over alt. Han besøker minnesmerker, forfatteren Khalil Gibrans hus, eller treffer mennesker på veien. Ofte ledsages bildene av en kontinuerlig strøm av ord, en underfundig personlig kommentatorstemme, der Egoyan selv problematiserer ønsket om å filme alt, eller hvordan en kaktus med kulehull må filmes fordi det ikke er mulig bare å beskrive i ord hvilket inntrykk den gjør på ham.

Mot slutten av filmen begynner han også å leke med den kontrakten han har etablert med tilskueren innledningsvis. Er filmen egentlig et videobrev til sønnen, som han kan se når han er blitt eldre, slik at hustruen ikke blir forlegen over at han filmer henne mens hun smugrøyker, eller at scener med vold og politiske implikasjoner kan forstås av den voksne sønnen, eller er dette bare en lek? Vi blir oppmerksomme på de mange lagene i dette tilsynelatende enkle reisebrevet, som viser seg kanskje å være noe annet enn det det på overflaten – i det synlige og hørbare – ser og høres ut til å være. Selv om Egoyan sa at han var misfornøyd med dens løst impresjonistiske form, var kanskje dette også et slags røykteppe, som skjulte noe, men samtidig gjorde oss oppmerksomme på at noe faktisk var skjult.

Møtet med Atom Egoyan var spennende og befriende. Han svarte på alle spørsmål, både i forbindelse med Citadel og andre filmer, og på sitt besøk på campus, med en åpenhet og oppriktig generøsitet som jeg sjelden har opplevd tidligere. Etter møtet med ham gikk studentene rundt med skinnende øyne i dagevis. Ikke bare hadde de møtt et kanadisk ikon, en av de største filmskaperne Canada har fostret, men også en fascinerende farsfigur som tok dem på alvor. Og som ikke bortforklarte, nølte eller avfeide dem med anekdoter, som filmskapere ofte gjør når de møter studenter eller akademikere.

Atom Egoyan på campus

 

Ettersom stemningen steg ble også studentene mer og mer løsslupne, og våget å stille spørsmål de ikke ville ha våget å stille til andre kunstnere eller regissører. Til slutt var det en student som ikke kunne dy seg, og med en lett skjelvende stemme spurte: «Når var det du visste at du var blitt et kanadisk ikon?» Med genuin beskjedenhet svarte han at det kunne han ikke svare på.

Da brøt Tom McSorley fra det kanadiske filminstituttet inn i samtalen for første gang. «Det kan jeg fortelle om», sa han, og fortalte om hvordan Egoyan hadde gått fra å være en lite kjent filmkunstner – også i Canada – til å bli kunstnerstjerne: Det var i forbindelse med The Sweet Hereafter i 1997. En forhåndsvisning i regi av filminstituttet startet som en hvilken som helst filmvisning, men endte i kaos da så å si alle tilskuerne flokket seg rundt Egoyan for å få signaturen hans på inngangsbilletten etter visningen. McSorley måtte holde massen unna, og klarte etter hvert å manøvrere Egoyan inn i et lite rom.

«Det var som en zombie-film», sa McSorley, «Jeg prøvde å lukke døren, men folk strakte armene inn med billetter viftende i hånden og ba om autografen.» «Og dagen etter fikk jeg beskjed om at filmen var nominert til flere Oscar-statuetter», sa Egoyan med et ettertenksomt ansiktsuttrykk, som om det først da gikk opp for ham hvem han var og hva han hadde blitt. Canadas fremste filmregissør, men også en helt vanlig mann. Kledd helt i svart, men med en blodrød valmue på jakkeslaget, som en påminnelse om hvordan fortiden griper inn i nåtiden, og om betydningen av det å minnes fortidens vold og overgrep.

Tweet

Til toppen | Utskriftsvennlig versjon