Visuelt, vakkert og vesentlig fra Sør

Neon Bull

 

Film fra Sør-programmet er usedvanlig bra i år, i følge Zs blogger. Her setter han fokus på noen av favorittfilmene i årets festival.

August Winds & Neon Bull

Film fra Sørs programråd har truffet spikeren på hodet ved å invitere den svært talentfulle brasilianske regissøren Gabriel Mascaro til å være en av hovedgjestene på årets festival. Han er del av årets Regissørportrett-program. Mascaro ble mye omtalt etter filmfestivalen i Locarno 2014 der August Winds hadde premiere, samt kritikeryndling etter at Neon Bull hadde premiere i sideprogrammet i Venezia 2015. Det hele ble dessuten toppet med et retrospektiv på Film Society of Lincoln Center i våres.

Mascaro har tidligere jobbet med både visuell kunst og dokumentarfilm (hans dokumentar Housemaids hadde premiere under IDFA 2012), og dette er elementer man tydelig kan spore i hans spillefilmer: Han har både et dvelende og observerende «dokumentarisk» blikk samt en sans for det taktile og kunstferdige. Filmene hans kan beskrives som visuelle tilstands- og miljøportretter som blant annet diskuterer kjønns- og maktforhold.

Slik sett kan særlig August Winds sammenlignes med Naomi Kawases Still the Water fra samme år: En meditasjon omkring forholdet mellom det nye og det gamle – kjærlighet og død – ved bruk av langsomme, fragmentariske og kontrasterende bilder der de naturlige omgivelsenes karakter stiger frem i form av den titulerte vinden. Det er som om en ny vind skyller over det lille øysamfunnet som portretteres i August Winds og avdekker en vond fortid.

August Winds

 

I Neon Bull bruker Mascaro fotograf Diego Garcia, som nok er mest kjent for sitt foto på Cemetery of Splendour av Apichatpong Weerasethakul (en film og regissør som begge var Film fra Sør-aktuelle i fjor). Der som her er neon et nøkkelord.

Neon Bull handler om en omreisende gruppe kvegdrivere som reiser fra rodeo til rodeo for å klargjøre kyra til show. Til tross for gnisninger fremstår gruppen som en sammensveiset familiekonstellasjon med en mor, en sønn, en far og en onkel. De lever et liv i grensesnittet mellom skitten og voldsom maskulinitet på den ene siden, og flamboyant iscenesettelse på den andre. Særlig tydelig er dette hos hovedkarakteren (faren) Iremar, som er et naturtalent med kyr og en skikkelig mannemann, samtidig som han drømmer om å bli en kjent designer av kvinneklær på den andre.

Neon Bull er nok hakket mer kunstferdig i sitt visuelle uttrykk enn August Winds og skaper en forlokkende symbiose av skitten, rural svevestøv- og urban neonestetikk. De visuelle kontrastene har også etterklang i en historie som tematiserer seksualitet, mannsbilder i utvikling og det tradisjonelle kontra det moderne.

Behemoth

Behemoth

 

Behemoth, av den kinesiske regissøren Zhao Liang, hadde premiere under Venezia 2015. Dette er en mesterlig affære inspirert av Dantes Den Guddommelige Komedie, og den beste dokumentaren med et bibelsk beist i tittelen siden Lucien Castaing-Taylor og Véréna Paravels Leviathan (2012). Et sublimt verk, med en poetisk tone, og med et foto som er hinsides det meste jeg har sett. Liangs portrett av et gigantisk kullgruveområde i Mongolia, en behemoth, er nesten ikke til å tro. Arbeiderne er alle dekket i tjukke lag av kullstøv, som om det skulle vært svart sminke. Vi får se furede ansikter fylt av byller og sprekker. Vi får se mennesker som tapper lungene for sot. Voldsomme hull i naturen, kullgruver som ser ut som sår på jordens overflate. Vi følger veien fra kullmine til ferdig produkt, og vi følger menneskene som lever langs den samme veien.

Filmen kan minne mye om Wang Bings filmer om det samme fenomenet (bla. Coal Money, 2009) i bruk av tid og observerende modus, men tar seg større friheter og er mindre stringent i forhold til stil og form. Den minner forøvrig også mye om Lektionen in Finsternis (1992) av Werner Herzog i sitt utsøkte foto og i sine bibelske allusjoner. Filmens dramaturgiske oppbygning er delt inn i seksjoner inspirert av Dantes helvete, skjærsild og paradis. Vi kjenner suget og klaustrofobien når vi synker dypt ned i jorden, vi flyter og brenner oss i smeltet metall i raffineriene. Og vi sukker mens vi serveres «den kinesiske drømmen» mot slutten av filmen. Filmens fortellerstemme observerer menneskene utenfra, og til dels ovenfra, som om den var selve «menneskehetens» stemme.

Det er altså ganske høytidelige saker vi har å gjøre med her, en sakral opplevelse og en film som jeg tror ville gjort seg som en kirkevisning – på tross av sin ganske pessimistiske dommedagsvisjon.

Only Yesterday

Only Yesterday

 

Nest etter Hayao Miyazaki er nok Isao Takahata Japans største animasjonsregissør, med mesterverk som Ildfluens Grav (1988), Prinsesse Kaguya (2013) og ikke minst Only Yesterday (1991) på samvittigheten. Sistnevnte har nettopp blitt relansert i USA og det er flott at FFS velger å dra frem et litt bortgjemt mesterverk. Filmen handler om Takeo, en ung kvinne i slutten av tyveårene som reiser fra et kontorlandskap i Tokyo på ferie hjem til familielandsbyen. Der møter hun sitt gamle selv og gjenopplever minner fra en ikke problemfri barndom – som om det var i går. En nostalgisk reise i et fordums Japan der hun må konfrontere sin fortid for å ta seg videre.

Takahata styrer unna det fantastiske som har preget filmene til kompanjongen Miyazaki, og fokuserer heller på det alminnelige, men det betyr ikke at han ikke finner det fantastiske i det velkjente. Takahata slekter på Ozu og klarer ved bruk av sine streker og billedkomposisjoner å skape en særegen emosjonell dybde og magi gjennom et klokt blikk. Som Ozu makter han også å si noe om det å være kvinne i en bestemt tid i Japan. Menstruasjon, umyndiggjøring og mobbing blir tatt opp. Filmen er uhorvelig rørende, vakker og tankevekkende og er et must å få med seg!

Film fra sør byr også på et retrospektiv av gjengangerne Abbas Kiarostami, som så svært trist gikk bort tidligere i år, samt Hirokazu Kore-eda. Ellers har the usual suspect Takashi Miike laget sin kanskje mest tullete, likeledes underholdende film Terraformars i år og den hyperelegante Cannes-godbiten Kammerpiken, den nyeste til Park Chan-Wok – må man for all del ikke gå glipp av. Alejandro Jodorowsky serverer mer av det samme sammensuriet som tidligere, og det smaker godt om man liker det, med Endless Poetry.

Se også opp for kunstfilmen maskert som body horror om seksualitet og fordommer: Det Fremmede av Amat Escalante, få med deg den dypt frustrerende, men umiddelbart givende Old Stone av Johnny Ma. Eller det sjokkerende Scorsese-aktige krimfamilie-portrettet basert på en sann historie, El Clan av traveren Pablo Trapero, og knalldebuten som maktet å skape intense følelser hos årets Berlinale jury, Hedi av Mohamed Ben Attia. Samt, ikke minst, den særdeles bråkete, anmassende, regntunge og dypt engasjerende psykothrilleren The Wailing av Na Hong-jin.

God festival!

The Wailing Tweet

Til toppen | Utskriftsvennlig versjon