Tidens uutholdelige letthet: Dagen i morgen

Dagen i morgen. Foto: Another World Entertainment

 

La oss – i en tid da eksosdampende, bensinglinsende bilkavalkader gjør stor fremgang på norske kinoer – slå et slag for en lavmælt og Schopenhauer-siterende film om en fransk filosofiprofessors eksistensielle krise: Mia Hansen-Løves Dagen i morgen (2016).

Det er vanskelig å sette ord på hva det er med Mia Hansen-Løves filmer som gir en så dyp gjenklang i meg. I en scene i hennes nye film Dagen i morgen (2016) møter vi hovedkarakteren Nathalie, spilt av Isabelle Huppert, kort tid etter at ektemannen har fortalt henne at han har møtt en annen. Vi ser henne hvile på en gressplen, en vakker dag i en park i Paris. Sola skinner gjennom trærne, og en lett vind blåser. Hun spretter plutselig opp for å hente noen løse papirark som har blåst bort: Hos Mia Hansen-Løve kan tilværelsen bære preg både av dyp smerte og uutholdelig letthet.

Hansen-Løves filmer har et særegent forhold til tid, som gir mening til Tarkovskijs definisjon av filmskaping som “sculpting in time”. De er løst konstruerte, episodiske karakterstudier som bretter seg ut over flere år, og gir oss anledning til å oppleve tidens gang – på en nærmest impresjonistisk måte – gjennom et flettverk av episoder. Handlingen er ikke drevet frem av karakterenes psykologi, men av tidens uunngåelige fremdrift. En diskré, voldsom kraft som sakte, men sikkert endrer alt.

Dagen i morgen. Foto: Another World Entertainment

 

Tapt og gjenfunnet tid, den tiden vi har igjen å leve, er et gjennomgående tema hos Hansen-Løve. Filmene, som er inspirert av både hennes eget – og hennes families – liv, har et klart personlig preg og handler ofte om mennesker som opplever en eller annen form for tap. Dette er åpenbart i Le Père de mes enfants (The Father of my Children, 2009), som tar for seg etterskjelvene fra en filmprodusents konkurs og påfølgende selvmord, men gjelder også for Un Amour de jeunesse[i] (Goodbye First Love, 2011) og Dagen i morgen. Begge de sistnevnte filmene beskriver lignende livsløp hvor hovedkarakteren – en ung kvinne i den første, en middelaldrende kvinne i den andre – mister en kjæreste eller mann og opplever at livssituasjonen endrer seg dramatisk. Det er imidlertid ikke selve tapet av ektefellen eller den første kjærligheten, men den mer subtile formen for brist i egen selvforståelse disse tapene utløser i hovedpersonene som blir fokus i begge filmene.

Un amour de jeunesse

 

I Un amour de jeunesse møter vi Camille, en 15 år gammel, men moden jente, som er lidenskapelig forelsket i fire år eldre Sullivan. Han vil imidlertid ut og oppleve verden, og bestemmer seg for å tilbringe et år i Sør-Amerika. Etterhvert som brevene hans (tenk deg en tid da unge mennesker skrev brev til hverandre!) kommer sjeldnere og sjeldnere, blir Camille fullstendig knust. Vi møter henne igjen noen år senere, når hun som arkitekturstudent møter den eldre professoren Lorenz og innleder et stabilt forhold til ham.

Mia Hansen-Løve blir kanskje litt for ofte presentert som «konen til Olivier Assayas», men akkurat her gir det mening å trekke linjer fra filmen til hennes eget liv og møte med en eldre filmskaper. Det kan tenkes at både arkitektur og filmskaping til en viss grad har en fenomenologisk dimensjon: De former hvordan ting, mennesker, rom osv. fremtrer for oss. Camilles utvikling kan sies å innebære en bevegelse ut fra seg selv og inn i verden. Den gir henne anledning til å betrakte verden på en mer objektiv måte, som ikke er farget av hennes overveldende kjærlighet for en person.

Denne bittersøte modningsprosessen, hvor hovedkarakteren sakte gir slipp på sin egen selvforståelse og sine illusjoner om livet, henviser til Bildungsroman-tradisjonen – i Frankrike representert av Gustave Flauberts L’éducation sentimentale (En ung manns historie) – og er en konsekvent faktor i Hansen-Løves filmografi.

Eden. Foto: Arthaus

 

I Eden (2014) følger vi Paul, en fransk DJ modellert etter hennes egen bror, som slår gjennom med “garage”-musikk i en tid da den franske elektronikabølgen tar over verden. Filmens oppbygning er nokså tradisjonell. Den tar oss fra hans ungdomstid som gryende DJ-talent til hans karrieretopp som Amerika-tilreisende representant for la French Touch, og videre til hans fall i narkotika og økonomisk ruin. Men Hansen-Løves behandling av dette kjente motivet har en dypere emosjonell gjenklang gjennom den mer virkelighetsnære måten karakterer utvikler seg på: Det skjer i hakk og rykk, på tvers av narrative forventninger, med tyngde i hjertet i et av livets høydepunkter, eller med påfallende letthet gjennom dype kriser. En ung Paul opplever smerte over å måtte skilles fra det han opplever som sitt livs store kjærlighet – en amerikansk jente spilt av Greta Gerwig. En tur til New York på toppen av hans DJ-karriere forener de to en rekke år senere, men tiden har for lengst helbredet dette såret. Det som burde ha blitt opplevd som et lykkelig øyeblikk for Paul – yrkesmessig suksess i Amerika – preges av hans nye kjærestes depresjon og sjalusi. Eufori og glede dukker derimot opp på uventede steder i Eden: Ikke i de musikalske numrene, men i en skog på morgenkvisten eller på et råttent DJ-oppdrag på en barnebursdag.

Med Dagen i morgen tar Mia Hansen-Løve for første gang perspektivet til et menneske eldre enn seg selv, på sin mors alder, “i midten av vår reise gjennom livet”, som plutselig ikke har noen faste punkter å holde seg til. Nathalie er ingen direkte sympatisk karakter: Isabelle Huppert tilføyer karakteren en fin blanding av emosjonell sårbarhet, intellektuell nøkternhet og surmaget grettenhet. En annen filmskaper enn Hansen-Løve ville utvilsomt gjort et poeng av Nathalies svimlende nye frihet, som har potensial for å være både angstskapende og berusende. Istedenfor å anvende en konvensjonell dramatikk, som leder mot en moralsk tilfredsstillende konklusjon, åpner filmen opp for flere mulige valg: Innlede et nytt forhold? Bli med i et venstreradikalt hippie-kollektiv? Forene seg med ektemannen? Veien ligger åpen. Filmens tone er lysere enn i tidligere filmer, og for første gang hos Hansen-Løve bærer filmen også preg av en intellektuell og selvironisk humor: Filosofi-ekteparet krangler over hvem som er den rettferdige eieren av en rekke Schopenhauer-bøker og en arvet katt ved navn Pandora skaper hurlumhei.

Dagen i morgen. Foto: Another World Entertainment

 

Et av filmens fineste og mest melankolske øyeblikk oppstår når Nathalie blir nødt til å forlate mannens vakre feriehus i Bretagne, hvor familien har tilbragt alle somrene siden barna var små. Det har fra før blitt befestet at dette er noe av det mest hjerteskjærende ved skilsmissen for Nathalie – nesten verre enn å miste ektemannen selv. Plutselig blir hun nødt til å dra av gårde på et øyeblikks varsel for å rekke et tog tilbake til Paris. Denne ufullkomne avskjeden à la Brief Encounter og den påfølgende reisen skildres mens en av Schuberts vakreste Lieder fyller lydsporet. Jeg inkluderer teksten fra det siste verset, som fungerer som en fin kommentar til filmen:

Å, den forsvinner med duggvåte vinger
Tiden, på vuggende bølgeslag;
I morgen la tiden atter forsvinne
med skimrende vinger, som i går, som i dag,
Til jeg selv på høyere, strålende vinger
Forsvinner fra den, den vekslende tid[ii].

Tidens uunngåelig og vekslende gang leder Nathalie sakte fremover, med hakk og rykk, mellom letthet og melankoli, mot dagen i morgen.

Dagen i morgen er kinoaktuell fra 21. oktober. I november og desember viser Cinemateket i Oslo viser et retrospektiv av alle Mia Hansen-Løves filmer.

Noter:

[i] “Un amour de jeunesse” (“en ungdomskjærlighet”) kan være en henvisning til romanen “Un amour de Swann” (“Swanns kjærlighet”) i bind én av Prousts På sporet av den tapte tid.

[ii]
Ach, es entschwindet mit tauigen Flügeln
Mir auf den wiegenden Wellen die Zeit;
Morgen entschwinde mit schimmernden Flügeln
Wieder wie gestern und heute die Zeit,
Bis ich auf höheren, strahlenden Flügel
Selber entschwinde der wechselnden Zeit. (fra diktet “Auf dem Wasser zu singen”, av Friedrich Leopold zu Stolberg-Stolberg, egen oversettelse)

Tweet

Til toppen | Utskriftsvennlig versjon