Heart of a Dog
Heart of a Dog, Laurie Anderson. Foto: Arthaus
Zs blogger reflekterer rundt Laurie Andersons poetiske, assosiasjonsdrevne dokumentarfilm Heart of a Dog.
Heart of a Dog er ingen konvensjonell dokumentarfilm. Laurie Anderson åpner filmen med å introdusere sitt «drømmejeg», som vi på bildesiden ser som en animert utgave av henne, og setter slik også en poetisk tone til sin rike, essayistiske film. En film med ulike lag av handlinger, refleksjoner og stilgrep.
En av hovedpersonene i filmen er Andersons elskede terrier Lolabelle, og filmens handling starter med en drøm hvor hun føder en fullvoksen Lolabelle, etter at hunden, mot sin egen vilje, sys inn i drømmejegets mage. Hun får hunden i armene av legene som et hvilket som helst barn, uten at det blir bemerket at det er en hund og ikke et menneske. Etter et kjapt søk på internett ser det ikke ut som Laurie Anderson har egne barn, så Lolabelle var det nærmeste hun kom. Anderson behandlet også Lolabelle som et barn ved å ansette en egen trener som lærte henne å male og spille musikk.
Heart of a Dog er i tillegg en personlig dokumentar dedikert til Lou Reed, Laurie Andersons avdøde ektemann. Hun hadde hunden sammen med ham, og filmens siste bilde er av Lolabelle og Lou. Men filmen handler mest om Lolabelle som hun elsket, og moren, som hun ikke elsket, men var glad i. Selve tittelen på filmen får meg imidlertid ikke til å tenke på Lolabelle, men heller på ønsket om å bli elsket og inkludert, noe som ligger i både hunders og menneskers grunnleggende natur. Hun nevner også i filmen hvordan Lolabelle lærte henne å kjenne den ubetingede og hengivne kjærligheten som en hund kan gi.
Heart of a Dog, Laurie Anderson. Foto: Arthaus
Filmen tar opp hvordan 11. september 2001 fortsatt preger innbyggerne i New York og USA i det hele tatt, og hvordan verden aldri kan bli den samme igjen, men historiene til Anderson hentes også fra oppveksten i Illinois og turer til California. Anderson bruker hunden til å illustrere hvordan New Yorks innbyggere begynte å se på himmelen som et sted med potensiell fare etter 9/11. Da Lolabelle nesten ble angrepet av rovfugler på en tur i Californias ødemark, forstod den lille terrieren plutselig at hun ikke bare måtte passe seg for farer på landejorden, fra nå av måtte hun også se opp og vokte seg for farer fra lufta. En ny dimensjon av utrygghet, som også New Yorks innbyggere må leve med.
I tillegg til å gjenta scener i filmen, brukes vann som renner på en glassflate flere ganger, blant annet med bilde av Lolabelle i bakgrunnen. Det er tydelig at sorgen rundt hundens død også symboliserer bearbeidelse av sorgen rundt ektemannens bortgang. Rennende vann viser tiden som går. Alle dødsfallene filmen omhandler har skjedd for noen år tilbake, og dette har nok gitt Laurie Anderson tid til å bearbeide tapene og få sorgen nok på avstand til å lage en film om det.
Filmen er fylt av eksistensielle refleksjoner rundt både liv og død, både av Andersons egne og andres refleksjoner. Hun siterer filosofer som Wittgenstein og Kierkegaard. Andre refleksjoner hentes fra buddhismen og den tibetanske dødeboken.
Heart of a Dog, Laurie Anderson. Foto: Arthaus
Laurie Anderson har i et intervju uttalt at Heart of a Dog handler om språk og tid. Filmen er audiovisuelt spennende med collager både på lyd- og bildesiden. Foruten sekvensene med animasjon ser vi gatene i West Village i New York, hvor Laurie Anderson bor, fra Lolabelles perspektiv, filmet i blå- og grønntoner (som er fargene de fleste hunder ser) og episoden i California med rovfuglene. Andersons rekonstruksjon av tiden hun lå på sykehus som 12-åring vises også og bevegelig tekst projisert mot en svart bakgrunn. Bildesekvensene er små historier satt sammen til et hele, og gir tilskueren stadig nye inntrykk. Historiene går opp til slutt, og setter i gang seernes egne tanker om minner, død og kjærlighet.
Tidsaspektet understrekes i filmen gjennom utstrakt bruk av 8 mm-film av oppveksten til barna i familen Anderson. Det gjøres et poeng ut av Søren Kierkegaards tese om at «liv må forstås baklengs, men må leves forlengs». Vi ser både 8 mm film og opptak av videoovervåkning spilt forlengs og baklengs. Hun reflekterer over hvordan alle amerikanere etter 9/11 er utsatt for overvåkning, en overvåkning som man bare vil merke hvis den brukes til å oppklare en forbrytelse. Dette brukes som eksempel på at tid rekonstrueres bakover for å skape sammenheng. Kanskje som et bilde på Andersons «forbrytelse» i å ikke elske moren sin? På lydsiden dominerer Andersons voice-over, avbrutt av hennes eksperimentelle musikk, Lolabelles musikk og ektemannen Lou Reed som avslutter filmen med «Turning Time Around». Andersons sympati med buddhisme gjenspeiles også på lydsporet ved at lyden av bjeller klinger flere ganger i løpet av filmen.
Filmen handler mye om minner om Laurie Andersons kjære, som alle har gått bort. Foruten Lolabelle, som døde i 2011, forteller Heart of a Dog om Andersons prosess rundt morens død og vennen Gordon Matta-Clarkes bortgang. Både starten av filmen og slutten spør: Hvis livet er en reise, hva er det vi reiser til? Filmen er som nevnt tilegnet Lou Reed, som døde i 2013, og kan også ses som en poetisk meditasjon over de døde, en meditasjon som blandes med buddhistiske læresetninger og historier fra fortiden.
Anderson sier i filmen at døden er frigjøring av kjærlighet. Den frigjøringen er blitt til Heart of a Dog, Andersons kjærlighetserklæring til de hun har elsket.
Heart of a Dog, Laurie Anderson. Foto: Arthaus TweetRelatert
The Act of Killing: en kvalm frihet
Blogg: Frihet, frihet, for et ord. Vi vil alle ha frihet, vil vi ikke, men hva med friheten til å drepe?
ZOMBIE – THE RESURRECTION OF TIM ZOM
Blogg: Ingen zombie-film det her, men en ganske så interessant dokumentarfilm om skateboardstjernen Tim Zom. Med fantastiske skateboardsekvenser. Filmen handler også om hvor verden kan føre deg, eller og antageligvis – mest, ikke føre deg, hvis du er vokst opp i ghettoen i Rotterdam. Tim Zom er, på grunn av sitt enorme talent, et ekstremt unntak …
SLAGET OM UKRAINA
Blogg: Krigshandlingene i Ukraina ser ikke ut til å ta slutt med det første. I en Z-blogg fra noen uker tilbake skriver Øystein Egge om dokumentarfilmen Maidan, som ble vist under filmfestivalen i Tromsø i januar. Festivalen viste også en annen film med Ukraina-konflikten som tema: Den russiske mesterregissøren Andrej Konsjalovskijs Battle for Ukraine.
Fra siste Z
Sulten etter å høre til
Om mat, minner, tilhørighet og sorg i den sørkoreanske filmen Little Forest. | kun utdrag
Markens grøde
Lite trumfer følelsen av å ha funnet en skatt. Agnès Vardas Samlerne og jeg er en skatt i seg selv. | kun utdrag
Det handler ikke bare om å spise, men om convivenza – å leve sammen.
Kristin Gjerpe i samtale med Astrid Nordang, Camilla Chams og Francesco Bentivegna. | kun utdrag
Fra arkivet
Verden slik den burde være – om normative realismer i dagens kinesiske film
Z #1 2020: Proletariske, sosialistiske eller kapitalistiske realismer. Alle vil si noe om hvordan verden bør være. Jason McGrath ser på sammenhengene mellom filmer fra den revolusjonære perioden og dagens postrevolusjonære film. Og finner også likheter mellom kinesisk kampsportfilm og Hollywoods superheltfilmer. | kun utdrag
Nattens virkelige øye
Z #3 2020: Maya Derens Meshes of the Afternoon regnes som en av de mest innflytelsesrike kortfilmene i amerikansk eksperimentalfilm, og filmene hennes har inspirert filmskapere i tiår etter tiår. Her følger en intro til Derens magiske univers. | kun utdrag
Op med hodet
Z #4 1996: Tancred Ibsen er norsk films mest legendariske filmskaper. Med sin tredje film, ‘Op med [...] | kun utdrag