Haugesund filmfestival – nede for telling?

Vibeke Idsøes Løvekvinnen åpnet årets Haugesund-festival. Foto: Nordisk Filmdistribusjon AS

 

Tidligere i år var det flere som mente at kortfilmfestivalen i Grimstad hadde utspilt sin rolle. Jeg følte meg kallet til å protestere. Nå er det filmfestivalen i Haugesund som får gjennomgå.  Nedlagt innen 3 år, mener noen. Med fare for å etablere meg som forsvareren av rustne filmfestivaler har jeg lyst til å protestere litt på det også.

For vel hjemme etter noen dager på årets filmfestival i Haugesund sitter jeg igjen med inntrykket av en festival som ikke bare har livets rett for det den tradisjonelt har vært, men som også er på vei mot en ny, annerledes og potensielt spennende framtid.

Den første filmfestivalen i Norge fant sted i Drøbak i 1973, med den franske regissøren Francois Truffaut og den norske filmdivaen Julie Ege som hovedattraksjoner. Festivalen delte ut æresprisen «Den gyldne reke» som gikk til Dalton Trumbos anti-krigsfilm Johnny Got His Gun fra 1971. Til tross for at festivalen kunne skilte med et økonomisk overskudd på 3 000 kroner ble det første og siste gang for filmfestival i Drøbak. Bak festivalen stod blant andre den mektige organisasjonen Film & Kino eller Norske kinematografers landsforbund (KKL) som den het da. I de følgende årene vandret «Den norske filmfestivalen»  rundt til en rekke byer, før den legendariske festivalsjefen Gunnar Johan Løvvik i 1987 styrte skuta inn til en fast havn i Haugesund. Da med både KKL, Rogaland fylke og Haugesund by som eiere av festivalen.  I årene etter har det kommet til mange filmfestivaler i Norge, etter sigende langt over 100. De største, og mest kjente, er TIFF i Tromsø, BIFF i Bergen, Kosmorama i Trondheim og Film fra Sør i Oslo.  På kortfilmområdet er festivalen i Grimstad den ledende og Kristiansand tar seg av barnefilmen.

Filmfestivalen i Haugesund Foto: Haakon Nordvik/Den norske filmfestivalen

 

Filmfestivalen i Haugesund har på flere måter hatt en særstilling i festivalfloraen. Festivalen har, i likhet med kortfilmfestivalen i Grimstad, vært en bransjefestival. En festival der kinosjefer, kulturpolitikere og andre fagpersoner fra kinoområdet kan få en forsmak på kommende filmer fra de norsk filmimportørene. Altså en slags fagmesse. Samtidig har festivalen, godt hjulpet av Film & Kinos økonomiske muskler, kunnet tilføre den lokale andedammen noen av filmens verdensstjerner. Utdeling av vår nasjonale filmpris, Amanda, har også bidratt til å gjøre filmfesten i Haugesund kjent lang utover den relativt lille kretsen av festivalbesøkere. Til tross for at filmfestivalen i Haugesund har et langt mindre hjemmepublikum enn de andre store filmfestivalene har dens publikum av bransjefolk og presse, med tilhørende publisitet, bidratt til å gjøre Haugesund-festivalen langt mer landskjent enn mange av de tallmessig større festivalene.

Når den 44. Norske filmfestivalen nå avsluttes i Haugesund er det kommet kritikk mot festivalen fra flere hold. Enkelte kommentatorer og bransjefolk hevder at festivalen har utspilt sin rolle i en situasjon der kinoene er i ferd med å gå over i hendene på to dominerende kommersielle, utenlandske kinokjeder og Film & Kinos dager som festivalmesén er talte.  Det pekes på at festivalen har liten lokal publikumsoppslutning, sliter med å få sponsorer, og det hevdes at mange av festivalens tradisjonelle funksjoner nå er i ferd med å overtas av andre. Som eksempel nevnes at en forventet norsk storfilm, Kongens nei, først får premiere på BIFF og ikke i Haugesund som man kanskje ville ha forventet tidligere.

Henrik Martin Dahlsbakkens Cave avsluttet festivalen. Foto: FilmBros/Another World Entertainment

 

Etter noen dager på filmfestival i Haugesund har jeg en litt annen opplevelse av festivalen enn den som målbæres av de skarpeste kritikerne. Men, festivalen er helt klart i en overgangsfase. Årets festival er stadig en festival for film- og kinobransjen. Likevel er antallet lokale publikummere økende, noe som ikke nettopp tilsier at festivalen skal være døende. Antall bransjedeltakere er også økende i år i forhold til fjoråret. At antall pressefolk på festivalen ikke er like høyt som i tidligere glansdager skyldes vel heller aviskrise og pressens egne problemer enn at festivalen er uinteressant. At festivalen ikke får førpremiere på samtlige nye norske kinofilmer er heller ikke spesielt. Tross alt valgte en av Norges ledende filmprodusenter, John Jacobsen, å åpne festivalen med Vibeke Idsøes Løvekvinnen. Og til avslutning fikk festivalpublikummet smake på regi-talentet Henrik Martin Dahlsbakkens nye film Cave.

Årets festivaldeltakere merker likevel at Den norske filmfestivalen i Haugesund er i ferd med å endre seg. Fokuset på stjerner, pomp og prakt er blitt gradvis avviklet gjennom en årrekke. Tilbake står en filmfestival med et relativt lite filmprogram, med en del interessante bransjeseminarer, utdeling av Amanda-priser samt en rekke andre bransjepriser og midt opp i dette festivalen i festivalen: New Nordic Film, som er i ferd med å utvikle seg til et møtepunkt for filmskapere, produsenter og filmformidlere fra hele Norden.

Festivaldirektør Tonje Hardersen. Foto: Helge Hansen / Den norske filmfestivalen

 

Jeg tror Haugesund lever godt med å være en festival som ikke har som hovedmål å få et størst mulig lokalt publikum. Derimot tror jeg at det å satse på relativt få, men utvalgte filmer i publikumsprogrammet er veien å gå. Filmfestivaler bør være forsiktige med å bruke antall viste filmer som kvalitetskriterium. Jo mer eksklusiv og utsøkt kuratering, desto bedre festival, er min erfaring. Siden Haugesund er en festival der formålet bl.a. er å presentere nye kinofilmer, er det jo en del av programmet som gjenspeiler det som tas inn til kinovisning, på godt og vondt. Jeg synes likevel at årets festivalprogram etterlot seg flere gode filmopplevelser, kanskje like mange som jeg kan oppleve å se på en festival med et langt større repertoar.

En viktig del av festivalen i Haugesund er, som nevnt, sideprogrammet New Nordic Films der det vises et imponerende antall nye nordiske filmer. En del av dette programmet er dessverre lukket for presse og publikum, men NNF er i ferd med å bli et viktig treffpunkt for produsenter, filmskapere, salgsagenter og distributører. Her vises ikke bare ferdige filmer. Under NNF-paraplyen formidles også nye prosjekter ut til produsenter og andre beslutningstakere. Selv om andre nordiske filmfestivaler, som f.eks. Göteborg har lange tradisjoner med å jobbe innenfor samme feltet er det ikke usannsynlig at Haugesundfestivalen her kan tilkjempe seg en viktig plass i nordisk filmkultur. Den ligger i motsatt ende av kalenderen i forhold til Göteborg og kan tillate seg å satse spesielt nettopp på den nisjen som er nordisk film.

Vil filmfestivalen i Haugesund fortsatt eksistere om tre år? Jeg tror det. Festivalen har flere ben å stå på som er unike i norsk filmfestival-sammenheng. Festivalen er lagt på et godt tidspunkt for presentasjon av høstsesongens filmer. Dermed er den et viktig treffpunkt mellom kinosjefer og filmimportører. Den er også et sted der pressen kan treffe representanter for bransjen, regisssører, skuespillere og produsenter, og legge grunnen for dekning av interessante filmpremierer og filmbegivenheter utover høsten. I tillegg er Haugesund et sted der lokale og sentrale politikere kan møte bransjen, orientere seg og presentere sin filmpolitikk. Den nye festivalsjefen, Tonje Hardersen og New Nordic-sjefen Gyda Velvin Myklebust har klare utfordringer foran seg, men har så langt gjort en bra jobb med å lede filmfestivalen i Haugesund inn i en ny tid.

(Oppdatert 27.08.2016)

Tweet

Til toppen | Utskriftsvennlig versjon