Rytmesans

Interstellar, Christopher Nolan. Foto: Warner/SF Studios Norge

Jeg får brekninger når jeg leser bastardtekster som sauser sammen anmeldelse, analyse, omtale, kronikk og Gud vet hvilke andre genre folk finner på å slenge inn i miksen. Ingen navn skal nevnes, men særlig enkelte skribenter med nerdete, tungt humaniorabefengt bakrunn og/eller kommer fra filmbroilermiljøer, som skriver for noen av mediene som liksom skal være fokuspunktet innen filmkritikk, synder stort.

Denne artikkelen er publisert i fulltekst i Z Nr. 2 2016 Bestill nummeret

Relatert

Selvkritikk på overtid

Av Aleksander Huser

Z #2 2016: Tja, hvor begynner man? Først kan jeg vel være ærlig om at jeg i skrivende stund allerede er en uke forbi den opprinnelige fristen for å levere denne teksten. Dessverre sier vel det noe om hvordan jeg jobber – som jo er hva jeg har blitt bedt om å skrive om her. | kun utdrag

Å sjå filmen i si samtid

Av Guri Kulås

Z #2 2016: For meg er film i første rekkje meiningsutsegner om verda – anten utsegnene er intenderte eller ikkje. | kun utdrag

I følelsenes vold

Av Jon Selås

Z #2 2016: Det tok et par år før jeg ble klar over hvor følelsesridd mitt forhold til film var. | kun utdrag

Fra siste Z

Folkemord på 90 minutter

Av Asbjørn Slettemark

Et frokostmøte i Berlin i 1942 gjorde Holocaust mulig å gjennomføre. Wannsee-konferansen fra 2022 følger grusomhetene minutt for minutt, og etablerer seg som en av tidenes krigsfilmer. | kun utdrag

Feldmann-saken

Av Simon Stranger

Det var i forbindelse med manuset til en podkast om Carl Fredriksens Transport, at jeg kom over Feldmann-saken; et dobbeltdrap fra krigen som er utgangspunktet for Bente Erichsens film | kun utdrag

Om visualiseringen av Holocaust: Mellom bildebevis og bildeforbud

Av Anne Gjelsvik

Den største forbrytelsen er en av de første norske filmene om Holocaust. Anne Gjelsvik ser nærmere på filmens forhold til fotografiet – og hvordan Holocaust-filmer veksler mellom hva vi må tåle å se – og når det er bedre å ikke vise.