… men det er bare min mening.

Polisse. Maiwenn. Foto: Arthaus Polisse. Maiwenn, 2011. Foto: Arthaus

 

Filmkritikere representerer aldri et publikum. Vi bør skrive deretter.

Denne artikkelen er publisert i fulltekst i Z Nr. 2 2016 Bestill nummeret



Relatert

Aktualitet og kunnskap

Z #2 2016: For meg som anmelder i Cinema, blir det gjort et utvalg allerede tidlig. Vi anmelder ikke alle filmer. Vi har rett og slett ikke plass til det. | kun utdrag

Anmeldertanker

Z #2 2016: Før jeg forteller om min arbeidsmetode, eller mangel på sådan, må jeg nevne at jeg ikke først og fremst er filmanmelder. Jeg skriver bøker og film- og tv-manus, og gjerne i et omfang som gjør det vanskelig å kombinere med anmeldervirksomhet, men jeg er så glad i å gå på kino på dagtid at jeg fortsatt gleder meg som et barn før hver film. Jeg klarte med andre ord ikke å si nei da Aftenposten for kanskje syv år siden spurte om jeg ville anmelde film for dem. | kun utdrag

Nysgjerrighet og ydmykhet

Z #2 2016: Helt sentralt i min «metode» er at arkene skal være så blanke som mulig når jeg begir meg inn i en film. Jeg følger overhodet ikke med på de bransjemessige aspektene ved film, ser aldri trailere og diskuterer ikke kommende filmer med andre, som stort sett vet jeg ikke er interessert så de holder munn. Nysgjerrigheten etter å utforske jomfruelig terreng blir dermed en av de mest markante drivkreftene. | kun utdrag


Fra siste Z

Z-enquete – fire kortfilmskapere om norsk film

Kortfilmskapere Rikke Gregersen, Bendik Kaltenborn, Johanna Pyykkö og Pjotr Sapegin om norsk film og kortfilm og refleksjoner rundt arbeidet med egne filmer:

Film er en empatimaskin, sier Amanda Kernell

Fem omfavnelser og en desperat bortføring i Amanda Kernells kortfilmer. | kun utdrag

Akkurat det vi trengte: Mer bling og fengende musikk

Årets musikkvideoprogram var sterkere enn fjorårets, med høyere underholdningsverdi og en spennende hybridfilm som viser en ny måte å tenke musikkvideo. | kun utdrag


Fra arkivet

I et speil, under et glasstak – Speilmotivet i Candyman

Z #1 2016: Skrekkfilmen har alltid vært fruktbar mark for politiske budskap. I Bernard Rose’ skrekkfilm Candyman (1992) er det politiske innholdet høyst intendert.

Digitale gladiatorer

Z #2 2001: Trender. Hollywood elsker dem. Trender er klesknagger produsentslipsene kan henge konseptfilmer [...] | kun utdrag

Swingin’ London

Z #1 1983: I november ble den 26. London Film Festival avholdt, denne gangen nesten tre uker til ende. [...] | kun utdrag