… men det er bare min mening.

Polisse. Maiwenn, 2011. Foto: Arthaus

Filmkritikere representerer aldri et publikum. Vi bør skrive deretter.

Denne artikkelen er publisert i fulltekst i Z Nr. 2 2016 Bestill nummeret

Relatert

Aktualitet og kunnskap

Av Geir Kamsvåg

Z #2 2016: For meg som anmelder i Cinema, blir det gjort et utvalg allerede tidlig. Vi anmelder ikke alle filmer. Vi har rett og slett ikke plass til det. | kun utdrag

Z #2 2016: Før jeg forteller om min arbeidsmetode, eller mangel på sådan, må jeg nevne at jeg ikke først og fremst er filmanmelder. Jeg skriver bøker og film- og tv-manus, og gjerne i et omfang som gjør det vanskelig å kombinere med anmeldervirksomhet, men jeg er så glad i å gå på kino på dagtid at jeg fortsatt gleder meg som et barn før hver film. Jeg klarte med andre ord ikke å si nei da Aftenposten for kanskje syv år siden spurte om jeg ville anmelde film for dem. | kun utdrag

Nysgjerrighet og ydmykhet

Av Dag Sødtholt

Z #2 2016: Helt sentralt i min «metode» er at arkene skal være så blanke som mulig når jeg begir meg inn i en film. Jeg følger overhodet ikke med på de bransjemessige aspektene ved film, ser aldri trailere og diskuterer ikke kommende filmer med andre, som stort sett vet jeg ikke er interessert så de holder munn. Nysgjerrigheten etter å utforske jomfruelig terreng blir dermed en av de mest markante drivkreftene. | kun utdrag

Fra siste Z

Å kjenne det på kroppen – om popmusikk og kroppslig respons i film

Av Lucy Fife Donaldson

Når musikken klaffer ekstra godt med en filmscene, kan vi praktisk talt kjenne det på kroppen. Men hvordan brukes popmusikk for å involvere oss seere rent kroppslig? | kun utdrag

Da popmusikk flyttet inn på lydsporet

Av Kevin J. Donnelly

Om bruken av popmusikk i 60- og 70-tallsfilmen, compilation-lydsporenes fremvekst, og hvilken rolle popmusikken spiller i den legendariske filmen Harold and Maude. | kun utdrag