Hvordan jeg skriver når jeg skriver om film

Sønnen min har akkurat begynt å forstå hva faren hans jobber med: «Jeg ser film. Og så skriver jeg om det på datamaskinen», sier jeg. Han nikker nølende. Hver for seg gir det mening som sysler, men at tasting på en mac og å gå på kino på dagtid skal kunne kalles en jobb, på lik linje med – ja la oss si – en brannmann, er foreløpig utenfor treåringens fatteevne. Er det så mye mer begripelig for oss? Hva handler det om, å skrive kritisk om film?

Denne artikkelen er publisert i fulltekst i Z Nr. 2 2016 Bestill nummeret

Relatert

Man tager en film

Av Terje Eidsvåg

Z #4 1992: Når ble det vanlig med filmanmeldelser i norske aviser? 50-tallet, svarer mange. De mer dristige [...] | kun utdrag

Fordi jeg elsker film

Av Britt Sørensen

Z #2 2016: «En god anmeldelse åpner filmverket for den som leser. Den forholder seg til tradisjonen verket er en del av. Den går inn og undersøker verkets premisser, dets sjanger og tema, og ser kritisk på hva som er godt og hva som ikke fungerer. Og den forteller oss om – eller hvordan – vi kan bruke det verket formidler, om det er bra eller dårlig, og på hvilken måte det handler om våre liv i dag.» Nicolai Scherfig | kun utdrag

La det synke – en samtale med Vibeke Skistad i Euforia film

Av Einar Aarvig

Z #2 2016: Om filmkritikkens - og terningkastenes - betydning for norske kinofilmer.

Fra siste Z

Folkemord på 90 minutter

Av Asbjørn Slettemark

Et frokostmøte i Berlin i 1942 gjorde Holocaust mulig å gjennomføre. Wannsee-konferansen fra 2022 følger grusomhetene minutt for minutt, og etablerer seg som en av tidenes krigsfilmer. | kun utdrag

Feldmann-saken

Av Simon Stranger

Det var i forbindelse med manuset til en podkast om Carl Fredriksens Transport, at jeg kom over Feldmann-saken; et dobbeltdrap fra krigen som er utgangspunktet for Bente Erichsens film | kun utdrag

Om visualiseringen av Holocaust: Mellom bildebevis og bildeforbud

Av Anne Gjelsvik

Den største forbrytelsen er en av de første norske filmene om Holocaust. Anne Gjelsvik ser nærmere på filmens forhold til fotografiet – og hvordan Holocaust-filmer veksler mellom hva vi må tåle å se – og når det er bedre å ikke vise.