Filmen som beveger

Irreversibel. Gaspar Noé 2003. Foto: Arthaus Irreversibel. Gaspar Noé 2003. Foto: Arthaus

 

Levende bilder gir tolkningsrom som går ut over det verbales umiddelbare grenser. Å være filmkritiker er å finne de ordene som best beskriver øyeblikket.

Denne artikkelen er publisert i fulltekst i Z Nr. 2 2016 Bestill nummeret



Relatert

Å sjå filmen i si samtid

Z #2 2016: For meg er film i første rekkje meiningsutsegner om verda – anten utsegnene er intenderte eller ikkje. | kun utdrag

Selvkritikk på overtid

Z #2 2016: Tja, hvor begynner man? Først kan jeg vel være ærlig om at jeg i skrivende stund allerede er en uke forbi den opprinnelige fristen for å levere denne teksten. Dessverre sier vel det noe om hvordan jeg jobber – som jo er hva jeg har blitt bedt om å skrive om her. | kun utdrag

Fordi jeg elsker film

Z #2 2016: «En god anmeldelse åpner filmverket for den som leser. Den forholder seg til tradisjonen verket er en del av. Den går inn og undersøker verkets premisser, dets sjanger og tema, og ser kritisk på hva som er godt og hva som ikke fungerer. Og den forteller oss om – eller hvordan – vi kan bruke det verket formidler, om det er bra eller dårlig, og på hvilken måte det handler om våre liv i dag.» Nicolai Scherfig | kun utdrag


Fra siste Z

Filmens sanser

Alle våre sanser settes i bevegelse når vi ser en film. Men hva er det med film som gjør opplevelsen så sanselig? | kun utdrag

Om nærbilde i Ingmar Bergmans Smultronstallet

Kva skjer når Bergman let oss komme tett på skodespelarens blikk?

Noe sanseutvidende

Film henvender seg til publikums sanseapparat på en mer avansert og omsluttende måte enn noe annet kunstuttrykk. På sitt mest intense kan en kinoopplevelse gjøre at tilskueren får følelsen av å smelte sammen med bildene på lerretet og lydene fra høytalerne og bli i ett med filmen på en sanseutvidende, overskridende måte.


Fra arkivet

Arthaus – film for kunstens skyld

Z #2 2002: Arthaus – stiftelsen for filmkunst er en uvanlige blomst i floraen av norske [...]

Kompleks minimalisme: Hou Hsiao-hsiens «Three Times»

Z #1 2010: Three Times er en film med en tilsynelatende enkel overflate, men den inneholder en skjult struktur som tillater den taiwanske mester å belyse menneskelivets repetive natur.

Triers Oslo

Z #2 2012: Joachim Triers Reprise og Oslo, 31. august former Oslo til et personlig filmatisk sted. Men der Reprise viser oss karakterens tilknytning til et avgrenset byrom, viser Oslo, 31. august hvordan filmens hovedperson har blitt en utenforstående i en by der han ikke lenger har noen plass. | kun utdrag