Filmen som beveger

Irreversibel. Gaspar Noé 2003. Foto: Arthaus

Levende bilder gir tolkningsrom som går ut over det verbales umiddelbare grenser. Å være filmkritiker er å finne de ordene som best beskriver øyeblikket.

Denne artikkelen er publisert i fulltekst i Z Nr. 2 2016 Bestill nummeret

Relatert

Å sjå filmen i si samtid

Av Guri Kulås

Z #2 2016: For meg er film i første rekkje meiningsutsegner om verda – anten utsegnene er intenderte eller ikkje. | kun utdrag

Man tager en film

Av Terje Eidsvåg

Z #4 1992: Når ble det vanlig med filmanmeldelser i norske aviser? 50-tallet, svarer mange. De mer dristige [...] | kun utdrag

Hvordan jeg skriver når jeg skriver om film

Av Ulrik Eriksen

Z #2 2016: Sønnen min har akkurat begynt å forstå hva faren hans jobber med: «Jeg ser film. Og så skriver jeg om det på datamaskinen», sier jeg. Han nikker nølende. Hver for seg gir det mening som sysler, men at tasting på en mac og å gå på kino på dagtid skal kunne kalles en jobb, på lik linje med – ja la oss si – en brannmann, er foreløpig utenfor treåringens fatteevne. Er det så mye mer begripelig for oss? Hva handler det om, å skrive kritisk om film? | kun utdrag

Fra siste Z

Folkemord på 90 minutter

Av Asbjørn Slettemark

Et frokostmøte i Berlin i 1942 gjorde Holocaust mulig å gjennomføre. Wannsee-konferansen fra 2022 følger grusomhetene minutt for minutt, og etablerer seg som en av tidenes krigsfilmer. | kun utdrag

Feldmann-saken

Av Simon Stranger

Det var i forbindelse med manuset til en podkast om Carl Fredriksens Transport, at jeg kom over Feldmann-saken; et dobbeltdrap fra krigen som er utgangspunktet for Bente Erichsens film | kun utdrag

Om visualiseringen av Holocaust: Mellom bildebevis og bildeforbud

Av Anne Gjelsvik

Den største forbrytelsen er en av de første norske filmene om Holocaust. Anne Gjelsvik ser nærmere på filmens forhold til fotografiet – og hvordan Holocaust-filmer veksler mellom hva vi må tåle å se – og når det er bedre å ikke vise.