Human

I Human finner den franske journalisten, fotografen, miljøverneren og filmregissøren Yann Arthus-Bertrand håp for en verden av menneskelig mangfold og ufattelige utfordringer. Zs blogger har sett den kinoaktuelle filmen.

Yann Arthus-Bertrand er kjent for å fotografere jorden ovenfra. Denne gangen har han også inkludert mennesket i bildene sine. Han og medarbeiderne har filmet i 65 land og intervjuet 2000 personer om hva det vil si å være menneske i dag. Filmen er bygd opp av intervjusekvenser hvor objektene sitter foran en mørk, nøytral bakgrunn, og film av steder fra hele kloden. Filmene er hovedsakelig store landskap med få mennesker, men av og til dukker det også opp sekvenser fra byer og tett befolkede områder. Han åpner filmen med å introdusere en døv ung mann som snakker til oss med tegnspråk. Dette er min historie, og dette er mitt tegn, sier han. Det blir nærliggende å tenke at denne mannen representerer fortelleren, en forteller som ikke kommer til å snakke direkte til oss, men kommentere møtene i filmen gjennom tegn som bilder. Arthus-Bertrand gjør nettopp det. Hans stemme i filmen blir bildene vi ser, mellom historiene vi hører fra menneskene vi møter. Den første historien vi får høre kommer fra en innsatt ved et amerikansk fengsel. Han snakker om kjærlighet. Først om hvordan han trodde kjærlighet er noe man viser gjennom fysisk vold, for det var det stefaren, som slo han, begrunnet slagene sine med. Senere hvordan han lærte hva ekte kjærlighet var da den kom fra moren og mormoren til kvinnen og barnet han hadde drept. Arthus-Bertrand har selv sagt i et intervju at kjærligheten er den viktigste kraften mellom mennesker, og denne kvinnens evne til å tilgi han som hadde tatt fra henne det kjæreste hun hadde, viser hvor sterk kjærligheten kan være.

Historiene i Human er sterke, og følelsene fra de snakkende hodene er ekte. Noen prøver å vri seg unna kameraet når følelsene presser på. Jeg kan forstå at det har vært vanskelig å sile ut intervjuobjektene fra de 2000, men historiene blir mange nok. Det er også et problem for filmen, for det blir etter hvert vanskelig å skille historiene fra hverandre i de tre timene den varer. Arthus-Bertrand gir oss kjærkomne avbrekk fra skjebnene med sine imponerende luftfotografier, men filmen blir dessverre for lang til at jeg klarer å holde fokus og engasjement oppe. Selv om regissøren ikke klarer å «kill his darlings», kan jeg allikevel ikke slutte å bli fascinert av hvor ulike vi mennesker er, både av utseende og livshistorier. Samtidig er det ikke vanskelig å identifisere seg med menneskene vi møter i filmen. Alle sitter med ansiktet vendt mot kamera, man kan til og med se kamera og fotografen speile seg i øynene på noen av dem. Filmskaperens mål er nok allikevel at personene skal snakke til meg, seeren. Noen kommer med oppfordringer, andre med innstendige bønner om å bli hørt av sine myndigheter og folkevalgte. Menneskene snakker om alt fra å være homofil til å fortvile over hvorfor andre mennesker utnytter dem. Mange av menneskene vi møter i Human er fattige og preget av et hardt liv. Samtidig som noen av dem klager over å bli utnyttet, snakker andre om kjærlighet og generøsitet. Fattigdom gjør ikke folk mindre menneskelige, kanskje snarere tvert i mot?

Noe som er vel så viktig i Arthus-Bertrands filmer er musikken. I Human har han med seg Armand Amar, som også har komponert musikk til hans tidligere filmer. Amar har igjen brukt vokalister fra hele verden til å framføre musikken sin, kanskje for å gi den et mer menneskelig preg i tråd med tittelen på filmen? Musikken ellers står godt til bildene og veksler mellom å være dramatisk og drømmende, akkurat som bildene av landskapene vi «flyr» over. Bildene veksler fra å skildre mennesker som jobber med jorda, og henter vann i brønner, til mennesker i skyskrapere, fjernt fra bakken de kommer fra og hører hjemme på. Filmen er vel så opptatt av å skildre ulikhetene og skjevheten mellom mennesker, som med å vise hvor like vi tross alt er.

Yann Arthus-Bertrand er en samfunnsengasjert mann, og oppriktig bekymret for menneskeheten og planeten vår. En av hans motiver for å lage Human var at selv etter alle årene menneskeheten har eksistert på jorda, klarer vi fremdeles ikke å leve sammen og respektere hverandre. De fleste historiene i filmen handler om nettopp dette. Bestemoren som ikke aksepterer sitt lesbiske barnebarn, noe som gjør at barnebarnet prøver å være sammen med menn, men ender med å bli utnyttet og smittet av HIV. Alt for å bli elsket av bestemoren. Et annet eksempel er myndigheter som behandler sine fattige innbyggere som dyr ved å fordrive dem fra der de bor for økonomisk vinning. I en tidligere film, Home (2009), beskriver Arthus-Bertrand enda mer i detalj hvordan menneskene utnytter naturressursene på bekostning av økosystemet og andre mennesker. I Home er filmskaperen enda mer tilstede, men fremdeles gjennom bildene. En kvinnelig voice-over høres gjennom hele filmen, og det er ikke vanskelig å gjette at Arthus-Bertrand står bak manuset. Som han fortviler over at mennesker ikke klarer å leve sammen i Human, fortviler han over at menneskene ikke klarer å leve i pakt med naturen i Home. Han bruker dystre bilder i begge filmene, men de er fremdeles estetiske. Det fotografiske er alltid tilstede, uansett hvor kritisk blikket er.

Arthus-Bertrand er fortvilet, men han sier i Home at det er for sent å være pessimist. Han viser bilder av hva menneskene gjør for å prøve å rette opp i skjevhetene deres forfedre har skapt av ødeleggelser i naturen; solenergi og vindkraft, planting av skog og økologisk landbruk. I Human er det også håp, for noen av de siste menneskene vi møter snakker om hva som gjør dem lykkelige, og da er det påfallende at de snakker om at andre mennesker er det viktigste, samme hvor vanskelig det er å leve sammen til tider. Det er ikke materielle goder som binder oss sammen, men oss selv i kraft av hvem vi er og hva vi betyr for hverandre. Fokuset bør kanskje ligge der fremfor på å bli rikere og forbruke mer av jordas ressurser uten å gi noe tilbake?

Tweet

Til toppen | Utskriftsvennlig versjon