James Bond er en uoffisiell Lemmy Caution

Eddie Constantine og Anna Karina i Jean-Luc Godards Alphaville (1965)

 

Så er det på’n med Bond igjen. Men, hvor hadde Bond røttene sine? Er den franske Giftblomsten (1953) med Eddie Constantine den første «uoffisielle» Bond-filmen eller er Bond en uoffisiell Lemmy Caution?

Spectre presenteres som den 24. «offisielle» James Bond filmen. De «offisielle» er filmene fra selskapet EON, mener EON selv og de fleste Bond-fans. Dr. No fra 1962 er den første filmen i den «offisielle» rekka. Men, verken denne eller TV-filmen Casino Royale (1954) var den første «Bond-filmen», mener vår blogger.

Under den andre verdenskrig ble amerikansk film stoppet av de tyske okkupasjonsmaktene i Europa.  Da freden kom var europeerne sultne på amerikanske handlingsfilmer, kriminalfilmer, gangsterfilmer og westerns. I land som Frankrike kom amerikansk film til å dominere kinoene. Nasjonale filmer ble fortrengt. Da fant den ferske regissøren Bernard Borderie, sønn av den kjente filmprodusenten Raymond Borderie, fram til varen de måtte selge sitt publikum. Varen var en lapskaus av temaer og elementer fra amerikansk handlingsfilm. Man tok litt kriminalfilm, noe gangsterfilm, blandet det godt sammen og la til en stor dose ekte western.  Da fikk man FBI-agenten Lemmy Caution.

G-man, Lemmy Caution, var den britiske krimforfatteren Peter Cheyneys heltefigur.  Da man søkte etter den som skulle spille ham, ble blant andre George Sanders spurt. Han hadde spilt actionhelt i noen tidlige B-filmer basert på Helgenen-bøkene (Helgenen/The Saint ble senere en TV-serie med «James Bond»-Roger Moore i hovedrollen) og et par Hitchcock-filmer.  Det er mye som tyder på at forbildene til Lemmy-figuren var gamle detektivhelter som den tenkende og reflekterende Charlie Chan, den rolige og whiskydrikkende «Den tynne mannen», actionhelten Bulldog Drummond og en westernhelt à la John Wayne. Skuespilleren de til slutt fant var den russisk-amerikanske kabaretsangeren Edward C. Constantinowsky, som hadde endret navn til Eddie Constantine. Han var Mannen med stor M, med en enormt maskulin utstråling. Et firskåret, kopparret ansikt med tynne, harde lepper, som stadig flirte kynisk til alle og enhver, ikke minst damene. Han var en mann gutta så opp til og jentene drømte om. Han var mannssjåvinisten som alltid ble tilgitt.

Hemmelig agent og femme fatale i La môme vert-de-gris/Giftblomsten (1952)

 

Constantine kom til Paris i 1947, da hans kone var blitt tilbudt ballettarbeid der. Han hadde opptrådt som sanger i hjemlandet. Det falt ham derfor naturlig å forsøke dette i Paris også. Etter et par-tre år ble han oppdaget av selveste Edith Piaf, og dette satte fart i sangkarrieren. Constantine, som fortsatt ønsket å følge med i showbiz-bransjen, kjøpte regelmessig bransjebladet Variety for å holde seg informert. På en av sine mange turer til det parisiske luxushotellet George V, der han kjøpte bladet, ble han oppdaget av talentspeidere, og fikk sjansen til å prøvefilme for rollen som Lemmy Caution. Tross sitt atletiske utseende var Constantine ingen fighter. Det var koreografen og medskuespilleren i 14 av hans filmer; Henri Cogan, som lærte ham å bevege seg, gå og slåss.

Tidlig i 1953 var den første Lemmy-filmen Giftblomsten (La môme vert-de-gris) ferdig og suksessen et faktum. Publikum likte at heltene var barske, at de kunne ta igjen og slåss. Til da hadde så og si ingen detektiv eller agent vært tøffere enn Frøken Detektiv eller Hardy-guttene. Muligens hadde de blitt tatt til fange, blitt slått ned eller i verste fall skutt på, men de slåss ALDRI. Heltene kunne være brutale i bøkene, men på film var de en slags pusegutter. I begynnelsen brukte Eddie hvit Stetson-hatt som en hyllest til westernfilmen. James Bond brukte også hatt i Dr. No.

Bond-forfatter Ian Fleming med filmprodusentene Saltzman og Broccoli på settet til Goldfinger (1964)

 

Lemmy Caution ble en suksess over natten. Eddie Constantine var på rekordtid blitt en av Europas største stjerner. Da Grace Kelly og fyrst Rainier III av Monaco giftet seg i 1956, ble Eddie Constantine valgt til å representere de franske artistene under bryllupet. Lemmy-filmer som Denne mann er farlig (Cet homme est dangereux), Skyt først, Lemmy (Les femmes s’en balancent) fulgte tett etter hverandre. Filmene gjorde suksess i Europa og en ny subgenre ble født; euroagentfilmen. Mange oppdaget den nye sjangerens enorme suksess og ville være med på racet.  Suksessen ble kopiert over hele verden, men ingen av kopiene kom opp mot originalen Eddie Constantine. Så mange kopier ble gjort at det ble nødvendig for Eddie å kopiere seg selv. Han dukket opp i andre roller som Nick Carter, Jeff Gordon og sågar kun under navnet Eddie. Lenge trodde man at Eddie Constantine var uerstattelig (og det var han jo også), men fremtiden skulle vise noe annet.

Det var radarparet Harry Saltzman og Albert R. “Cubby” Broccoli som klarte å finne konkurrenten. Da dette skjedde var Eddie Constantine så å si oppbrukt. I nesten ti år hadde han regjert alene. Saltzman og Broccoli hadde sett Alfred Hitchcocks Tyv fanger tyv (To catch a thief) og Med hjertet i halsen (North by Northwest) med den elegante Cary Grant i hovedrollen. De blandet sammen Cary Grant og Eddie Constantine, og de fikk Sean Connery som James Bond. De polerte euroagenten og la til moderne stil og teknikk. En ny suksess var født. Bond-forfatteren Ian Fleming hadde egentlig tenkt seg en David Niven-type som James Bond. Ironisk nok fikk Niven bare spille Bond i parodien Casino Royale fra 1967).

Bulldog Drummond’s Peril

 

Broccoli og Salzman kjente sikkert også til skuespillere som Ronald Colman – den mest vellykkete av de 13 skuespillere som hadde spilt Bulldog Drummond, og William Powell som «den tynne mannen». Det var slik helter så ut for foreldrene til Rock’n’Roll-generasjonen på 1950-tallet. Man skulle være pen i tøyet, ha fine manerer og ha utdannelse, men den nonchalante Eddie Constantine hadde gjort inntrykk og skapt skole, og det var derfor han som var det nærmeste forbildet.

I tillegg til de «offisielle» James Bond-filmene fra EON Production – som visstnok skal bety Everything Or Nothing etter helsatsingen deres med filmen Dr. No – finnes det tre såkalte uoffisielle James Bond-filmer. Den første var Casino Royale (1954), en tv-film. James Bond var her en amerikansk agent spilt av norsk-amerikanske Barry Nelson.  Også produksjonsselskapet Columbia laget sin Casino Royale med Niven i hovedrollen. Andre roller var besatt av kjente skuespillere som Peter Sellers, Ursula Andress, Woody Allen og Orson Welles. En herlig parodifilm som sparket i alle retninger. Den tredje uoffisielle Bond-filmen var en nyinnspilling av Thunderball med tittelen Aldri si aldri/Never say never again (1983), med Sean Connery i rollen som Bond. Han er den eneste skuespilleren som har spilt James Bond både i en «offisiell» og en «uoffisiell» versjon.

Eddie Constantine, kom seg aldri bort fra Lemmy-bildet, og av den grunnen ble alle hans filmer kalt Eddie- eller Lemmy-filmer, som var to navn på samme type film. Constantine rakk til og med å spille Lemmy i en norsk film, Makaroni Blues i 1986. Der var han en pensjonert FBI-agent som spedde på økonomien sin som spritsmugler.

Eddie Constantine, Nadia Gray, Dominique Wilms i Les femmes s’en balancent (1953)

 

Sean Connery var nok klar over Constantines skjebne. Han ønsket seg ganske tidlig bort fra James Bond-rollen, rett og slett for å kunne overleve som skuespiller. Men vi som vokste opp med Eddie Constantine vil aldri glemme ham. Både Jean-Luc Godard, Rainer Werner Fassbinder og Aki Kaurismäki var Lemmy-fan . Constantine spilte da også hovedrollen i Godards metafilm Alphaville (1965) og samme regissørs Allemagne 90 Neuf zéro/Tyskland anno 0 (1991).

Eddie Constantine ble født 29. oktober 1917 i Los Angeles, USA og døde 25. februar 1993 i Wiesbaden, Tyskland.

Les mer om Eddie Constantine i Z nummer 3.1986 (Finnes kun i papirutgave)

LEMMY CAUTION-FILM – REGISSØR – ÅRGANG – BOKTITTEL – FØRSTE GANG UTGITT:

*Ikke basert på en roman av Peter Cheyney

La môme vert-de-gris/Giftblomsten – Bernard Borderie, 1952 (Poison Ivy – 1937)

Cet homme est dangereux/Denne mann er farlig – Jean Sacha, 1953 (This Man Is Dangerous – 1936)

Les femmes s’en balancent/Skyt først – Lemmy! – Bernard Borderie, 1954 (Dames Don’t Care – 1937)

Vous pigez?/Lemmy Caution slår til – Pierre Chevalier, 1955 (Don’t Get Me Wrong – 1939)

Comment qu’elle est!/Lemmy Caution fra FBI – Bernard Borderie, 1960 (I’ll Say She Does! – 1945)

*Lemmy pour les dames/Bruk nevene, Lemmy – Bernard Borderie, 1961

À toi de faire… mignonne/Lemmy lukter lunten – Bernard Borderie, 1963 (Your Deal, My Lovely – 1941)

*Alphaville, une étrange aventure de Lemmy Caution/Alphaville – Jean-Luc Godard, 1965

*Ces messieurs de la famille , 68 (Rollefiguren er fetter Lemmy)

*Panische Zeiten – Udo Lindenberg, Peter Fratzscher, 1980

*Kottan ermittelt – Peter Patzak, 1983

*Tiger – Frühling in Wien – Peter Patzak, 1984

*Une aventure de Phil Perfecct – Dominique Masson, 1984

*Makaroni Blues – Bela Csepcanyi, 1986

*Le retour de Lemmy Caution – Josée Dayan, 1989

Allemagne 90 Neuf zéro/Tyskland anno 0 (1991) – Jean-Luc Godard

Tweet

Til toppen | Utskriftsvennlig versjon