INNTRYKK FRA LONDON FILM FESTIVAL 2015

Very Big Shot

Z har vært på filmfestival i London og valgt blant kremen av filmer i det gedigne og varierte filmprogrammet. Her følger våre inntrykk fra festivalens første dager.

Den stjernespekkede og røde løper-pregede filmfestivalen i London, hvis offisielle navn er BFI London Film Festival (den drives nemlig av det britiske filminstituttet, BFI) arrangeres i år for 59. gang. På det svært omfangsrike programmet står hele 240 filmer, fordelt på 16 kinoer over 12 dager. Filmene er delt inn i 15 sideprogrammer – 16 hvis man teller med gallapremierene som et eget program. I tillegg kommer andre arrangementer som er en del av festivalen, som seminarer, fester, master classes og så videre; dette har i år blant annet inkludert screen talks med hete navn som Todd Haynes, Saoirsie Ronan og Geena Davis. Med andre ord skal det være mulig å finne noe for enhver smak her, og for de med bred smak er det vanskelig å snevre inn sitt eget festivalprogram med noe som er fysisk mulig å gjennomføre. Jeg har i år hatt jomfruturen på LFF, og i det minste gjort et hederlig forsøk på å få med meg noe av det beste – og mest spesielle.

Lucifer

Lucifer gjennom et nøkkelhull

Når det gjelder det mest spesielle er den belgiske regissøren Gust van der Berghes Lucifer (2014) vanskelig å komme utenom. Historien som fortelles er spesiell nok i seg selv: På sin ferd fra himmelen til helvete er Lucifer innom en mexicansk landsby og leker seg med innbyggernes liv. Når han forsvinner, er det bare kaos og lidelse igjen etter ham. Lucifer fremstår i menneskeskikkelse, men får innbyggerne i landsbyen til å tro at han er en engel (noe som jo delvis er sant), hovedsakelig gjennom å utføre et «mirakel».

Det er en fascinerende historie på flere vis, men det som gjør Lucifer til en av de utvilsomt mest spesielle visuelle opplevelsene blant moderne film er formatet: Filmen er filmet i såkalt tondoscope, hvilket vil tilsi at hele bildet er redusert til en kulerund sirkel midt på lerretet (se bildet). Noen få ganger utnyttes dette formatet til nærmest optiske illusjoner ved hjelp av fish-eye og lignende, mens det for det meste er et vanlig, «flatt» bilde med et uvanlig utsnitt.

Lucifer

En av mine første tanker, som følge av at det første man ser er Lucifers ankomst på jorda, var at dette kunne være en visuell representasjon av Lucifers opphold her. Siden hele resten av lerretet er svart og tomt kan det være et symbol for hvor begrenset en skapning som Lucifer måtte ha følt seg hvis han ble begrenset til den fysiske plassen vi har tilgjengelig på jordas overflate. Imidlertid er Lucifer selv ikke med i alle scenene, så kanskje det heller kan tolkes som en type cinematisk skopofili som vi til en viss grad kjenner til fra filmer som Psycho: Vi som publikum er kikkere, og sniker oss til et glimt av karakterenes liv gjennom et hemmelig hull i veggen, eller et nøkkelhull. Slik kan filmmediet leke seg med formater som gir vidt forskjellige seeropplevelser, noe som er interessant i en digital tid hvor mye ser likt ut rent formatmessig.

Les mer om tondoscope her.

Johnny Depp i Black Mass

Depps gjenoppstandelse?

For Johnny Depp har det siste tiåret vært sterkt preget av hans langvarige samarbeid med regissør Tim Burton, et samarbeid som startet i1990 med Edward Scissorhands. Selv om flere av filmene Depp har gjort i denne perioden har vært fornøyelige nok, har det kanskje blitt litt ensidig i lengden – og vi er mange som har gått rundt og ventet på at Depp skulle vende tilbake til «seriøse» rollefigurer, fordi vi vet at han er meget allsidig og håndterer komplekse roller med stor ekspertise.

Da jeg først hørte om og deretter så traileren til hans nyeste film, Black Mass (Scott Cooper, 2015), begynte jeg å håpe på at dette skulle bli et slags comeback for Depp (selv om han altså ikke har vært inaktiv, bare en smule lite variert i sitt valg av roller). I filmen spiller Depp den irsk-amerikanske gangsteren James ‘Whitey’ Bulger, en virkelig person som på 1990-tallet herjet Boston med sin brutale og lysskye virksomhet. Bedre ble det ikke av at Bulger lovet FBI informasjon om hans fiender og rivaler, mot at de beskyttet Bulger selv. Dette høres utvilsomt lovende ut for en skuespiller av Depps kaliber og med hans spesifikke profil. Allikevel er jeg ikke helt sikker på om filmen innfridde for min del. Depp gjør dog en sterk rolletolkning som Bulger, både takket være imponerende sminkearbeid (inkludert blå kontaktlinser) og Depps totale innlevelse i sine karakterstudier. Imidlertid virker det som filmen lener seg litt for mye på kun Depp. Og selv om det smerter meg å si det: valget av Benedict Cumberbatch til å spille Depps bror (!) var ikke heldig. Cumberbatch er kjent som en talentfull imitator når det kommer til stemmer og aksenter, men Boston-dialekten makter han ikke å overbevise med. Noen nevneverdig kjemi mellom ham og Depp er det heller ikke, i de få scenene de har sammen. Det kan virke som om Black Mass rett og slett har gått i den kjente fella med å lene seg for mye på store skuespillernavn, og ikke utviklet resten av filmen til det den kunne ha vært – selv om det må nevnes at Dakota Johnson, som mor til Whitey Bulgers sønn, er en av de mer imponerende i filmen.

Black Mass

Det er uunngåelig å ikke sammenligne denne filmen med både Goodfellas (1990) og Donnie Brasco (1997) på grunn av de åpenbare likhetene i plott. I tillegg spiller Depp selv som kjent undercover politimann i sistnevnte. Dessverre når ikke Black Mass disse to klassikerne til knærne, selv om jeg ikke er i tvil om at Depps tolkning av karakteren Whitey Bulger vil bli stående som ikonisk innen sitt felt.

Stillferdige samuraier og libanesiske smågangstere

Et av de virkelig store oppdragene til internasjonale filmfestivaler er å bevise at «internasjonalt» i filmsammenheng betyr mer enn det vestlige Europa og USA. For mange festivalgjengere er dette uten tvil også et av de største trekkplastrene: sjansen til å få opplevd unike filmer fra hele verden på det store lerretet. LFF har mye å by på på denne fronten, og to av årets heteste titler var fra to svært forskjellige deler av verden: Kina og Midtøsten. Libanesiske Very Big Shot (2015) hadde sin Europa-premiere i London, og viste seg å være en hardtslående sjarmbombe. Den forteller om tre brødre som er pizzabakere og smågangstere (en «spesialpizza» spiller en sentral rolle her), og da den ene kommer ut fra fem år i fengsel drømmer de om et bedre liv. Men for å få et bedre liv trengs mer penger, og planer legges for hvordan brødrene skal oppnå dette målet. Som skalkeskjul for sin kriminelle virksomhet bestemmer storebror at de skal lage film. Med det går Very Big Shot over til å bli en slik film som handler mye om film, og fra et perspektiv som i alle fall ikke undertegnede har sett på kino før. Filmen blander action, thriller og komedie på en vellykket måte, og stort sett ved hjelp av amatørskuespillere. For de tre brødrene som står bak filmen, ledet an av regissør Mir-Jean Bou Chaaya, er dette også den første spillefilmen de lager. Allikevel var filmen plukket ut til LFF’s hovedkonkurranse heller enn «First Feature»-konkurransen, noe som sier sitt.

Very Big Shot

Et helt kontinent unna møter vi Yinniang, den titulære morderen fra kinesiske The Assassin (2015). Filmen vant pris for beste regissør i Cannes, hvor den også var nominert til selve Gullpalmen. Jeg nøt denne filmopplevelsen, men la meg advare deg først som sist: Hvis du forventer en actionfylt samuraifilm, slik som jeg mistenker at han som sov gjennom filmen i kinosetet ved siden av meg gjorde, vil du få deg en overraskelse. Det er få kampscener i The Assassin og enda mindre rask actionklipping, og dialogen i filmen er sparsommelig fordelt utover en håndfull scener; de få (to?) gangene det plutselig ble klippet til rask handling eller høy lyd skvatt jeg til i setet. Med andre ord blir det meste i filmen uttrykt gjennom ordløst insisterende skuespill og presis iscenesettelse. Det er allikevel aldri tvil om at Yinniang er den uovertrufne kampmesteren som tittelen hinter til, men filmens store dilemma sirkler rundt hvorvidt hun vil klare å kvitte seg med sine «menneskelige følelser» slik hennes egen mester ønsker, for at hun skal bli en virkelig ustoppelig drapsmaskin.

Flocken

Unge kvinners liv

Vårt kjære naboland Sverige er godt representert i London i år, ikke minst med Min Lilla Syster som også gikk i Berlin tidligere i år. Den har tatt turen derfra sammen med Beata Gårdelers Flocken, som i motsetning til førstnevnte ikke har blitt vist i Norge ennå. Flocken tar også for seg en plaget ung jente, selv om det er andre problemer det er snakk om i dette tilfellet. 14-årige Jennifer har blitt voldtatt av en klassekamerat, men når hun går ut og anklager ham offentlig – det vil si, til politiet – våkner virkelig bygdedyret og setter inn alle sine krefter for å få Jennifer diskreditert. Hun lyver, hun er bare bitter fordi klassekameraten ikke var forelsket i henne, hun er bare en hore uansett. Ukvemsordene er mange, og ubehaget er til å ta og føle på når hele Jennifers familie blir utstøtt fra det lille samfunnet, som er mer opptatt av å holde fast ved gullgutten Alexander sin uskyld. Ungdommer så vel som voksne danner en flokk som nærmest sluker både Jennifer og Alexander på hver sin side av det hele, og flokken blir snart så kraftfull at det ikke ser ut til å være noen vei tilbake. Mange av holdningene som kommer til overflaten i denne filmen virker som noe fra minst et annet tiår, men er nok dessverre noe mange ofre for særlig seksuelle overgrep stadig føler på kroppen.

Flocken

Kroppslige traumer er det mindre av i Brooklyn, som til gjengjeld faktisk er satt til 1950-tallet. Her møter vi unge, irske Eilis som blir sendt til New York (gjett hvilken bydel?) etter at storesøster har brevvekslet med en prest som har skaffet henne jobb og et sted å bo. I våre dager er det å flytte utenlands for lengre eller kortere perioder nokså vanlig, og allikevel kan vi, med alle våre teknologiske hjelpemidler og billige flybilletter hjem til mor, fort kjenne på hjemlengselen og behovet for å høre hjemme et sted, og å finne et slags eget liv langt borte fra alt og alle man kjenner. For Eilis og de andre hopetall av europeere som tok ferden til det lovede land var situasjonen en ganske annen: Båt over Atlanterhavet og treg postgang fram og tilbake, og vissheten om at når du drar er det ikke sikkert at du noen gang vil vende tilbake. Og om du gjør det, er det ikke sikkert alle du forlot fortsatt vil være der.

Brooklyn er et treffende tidsbilde av en spesifikk situasjon som var en realitet for mangfoldige irer og andre europeere gjennom flere tiår. Men utover det setter den også ord på en del universelle og tidløse ting som for mange kan være vanskelig å sette ord på – kanskje særlig nå som vi som sagt har alle disse digitale hjelpemidlene, og alt liksom skal være et tastetrykk unna, uten at det makter å holde ensomhet og normalitetstrang unna. Eilis portretteres dessuten av Saoirsie Ronan, som allerede i mange år har skint sterkt fra lerretet. Brooklyn vil neppe stå igjen som en av hennes aller største rolletolkninger, eller som noen spesielt stor film i den store sammenhengen, men hos denne utenlandsboende skribenten traff den allikevel en nerve som mange periodedramaer ellers ikke er i nærheten av.

Live from New York

Live From New York… It’s Saturday Night!

Avslutningsvis må jeg også få trekke fram én av festivalens mange dokumentarer, nemlig Live From New York. Denne filmen tar for seg den nå 40 år lange historien til det legendariske TV-programmet Saturday Night Live (SNL). Filmen er en ganske tradisjonell dokumentar med en god blanding av arkivopptak og talking heads-intervjuer, men takket være det rikholdige arkivmaterialet – og de dusinvis av kjente ansikter som har vært involvert i programmet mellom 1975 og i dag – føles det ikke kjedelig av den grunn.

Jeg har aldri hatt noe spesielt forhold til dette programmet personlig, i og med at etter det jeg kan huske ikke har gått på norsk TV under min oppvekst. Etter denne dokumentaren føler jeg allikevel litt at jeg har vokst opp med det, fordi jeg har fått bli vitne til hvordan programmet i seg selv har vokst opp. Filmskapere og intervjuobjekter er dessuten ærlige om nedturer så vel som oppturer; Julia Louis-Dreyfuss beskriver for eksempel den perioden hun var med i showet som en av de svakeste periodene.

Mye tid blir satt av til henholdsvis det aller første ensemblet, som holdt sammen i fem år, og de forskjellige komikerne som har vært med i de siste fem-tiår – men som med Louis-Dreyfuss er det med nøkkelpersoner fra hele programmets historie allikevel. Et sterkt øyeblikk blir når de involverte snakker om hvordan de forholdt seg til 9/11, og de store dilemmaene som oppsto rundt hvorvidt man kan tillate seg å spøke med noe som helst i en situasjon som den. I et nylig jubileumsprogram for vårt eget Nytt på nytt (uten sammenligning for øvrig) tok de opp lignende problematikk rundt 22. juli. Jeg tror det er essensielt å vise fram hvor viktige slike programmer kan være i den kollektive bevisstheten når det gjelder å håndtere traumer i tillegg til de vanlige, hverdagslige tingene de heldigvis kan bruke langt flesteparten av sine programmer på. Jeg vil allikevel understreke at kun noen få minutter av dokumentaren hadde dette fokuset, og at hele historien til programmet, med sine mange epoker, blir behørig behandlet.

Med det vil jeg runde av. Jeg må tross alt planlegge morgendagens festivalprogram. Jeg håper flere nordmenn tar turen hit i årene som kommer!