Film fra øst på Film fra Sør 2015

The Assassin (Norsk distribusjon: Another World Entertainment)

 

For oss som er helfrelste på japansk film har engasjementet for Film fra Sør-programmet variert fra år til år. Men: I år stilte festivalen med sitt mest spennende program på årevis. I hvert fall for de med spesiell sans for asiatisk film og anime. Med filmer av Hirokazu Kore-eda, Shunji Iwai og Takeshi Kitano, samt en drøss Ghibli-filmer, var det duket for en filmfest av sjeldent merke.

Nå var det ikke kun japansk film som fikk årets Film fra Sør-program til å skinne. The Assassin viste frem den artistiske siden av taiwansk film, mens kinesiske Black Coal, Thin Ice ga oss en film noir-aktig mordgåte med drypp av beksvart humor. De koreanske filmene blir gjerne et motstykke i så måte – da de typisk er mer tilgjengelige enn sine kinesiske og japanske storebrødre, og det var definitivt tilfelle med årets tre koreanske bidrag. Festivalen var med andre ord en variert godtepose med mange høydepunkter. Noen av filmene som virkelig utmerket seg var The Case of Hana and Alice (Shunji Iwai, 2015), My Love, Don’t Cross that River (Mo-young Jin, 2014), Sea Fog (Sung-bo Shim, 2014) og Søstre (Hirokazu Kore-eda, 2015).

An (Regi: Naomi Kawase)

An

 

Den japanske regissøren Naomi Kawase er kjent for både sin dokumentariske regissørstil og sitt fokus på lavere middelklasse, og har vært en gjenganger på filmfestivaler siden slutten av 90-tallet. Med An leverer hun nok et stillferdig drama, en film som burde tiltale tilhengerne til Naoko Ogigami og Hirokazu Kore-eda. Ordet «an» betegner en søt fyllmasse lagd av røde bønner. I filmen er Sentarô den middelaldrende kokken på en knøttliten café i Tokyo som selger pannekaker fylt med nettopp «an». En dag dukker en 76 år gammel dame, Tokue, opp og søker jobb som deltidsansatt i cafèen. Sentarô nøler, men når hun tar fram en boks med sin hjemmelagde an får han øynene opp for talentet hennes.

Ved første øyekast er det «an» og de røde bønnene som står i sentrum, men under fortellingens overflate syder det av dagligdags problematikk og mellommenneskelig usikkerhet. Sosiale nyanseforskjeller og individenes bakgrunner kryper forsiktig ut av skyggene, på en måte som understreker livets små underfundigheter. En del spørsmål ble muligens hengende i luften for meg som tilskuer, og karakterene kunne blitt åpnet enda mer opp for oss. Samtidig var det noe merkverdig ektefølt med disse menneskene som hadde slike problemer med å kunne åpne seg for andre. An ble utnevnt som kandidat til årets publikumspris på Film Fra Sør, noe som er både forståelig og velfortjent. Her fikk vi servert et tradisjonelt japansk melodrama med en litt uvanlig cinematografi. Og Kawase glimtet nok en gang til med et sterkt bidrag til den internasjonale festivalscenen.

Miss Hokusai (Regi: Keiichi Hara)

Miss Hokusai

 

Miss Hokusai er en unik animefilm, det er det ingen tvil om. Det er spesielt morsom å se hvordan filmen gjenskaper mange scener fra kjente japanske malerier og kunst. Tilskuere med interesse for japansk kunsthistorie fikk dermed spesielt mye ut av filmen, for her kom klassiske avbildninger av drager, spøkelser, stormfulle hav og geishaer som perler på en snor. Det hele er en morsom idé som kunne blitt enda bedre om ikke kunsten hadde gått på bekostning av selve fortellingen. Til tider føltes Miss Hokusai noe episodisk, spesielt når den vekslet mellom komedie, spenning og drama uten nevneverdig flytende overganger. I tillegg er filmen av typen «slice of life», der det er veldig lite fortellermessig momentum å snakke om.

Miss Hokusai er kona til den kjente kunstneren Hokusai. Sammen med en halvsprø lærling og en chibahund bor de i Edo på midten av 1800-tallet. Handlingen tar hovedsakelig for seg hverdagslige hendelser og fokuserer på hvordan disse kunstnerne arbeidet for å tilegne seg ferdigheter og erfaring. Det er aldri noe fortellermessig spenningskurve å snakke om, men Miss Hokusai blir likevel ikke kjedelig. Den bæres frem av underfundige situasjoner og ikoniske bilder. Med moderne cinematografi er filmen en interessant blanding av tradisjonell og samtidig japansk filmteknikk, noe som gjør den til en ypperlig kandidat for dypere analyse. Miss Hokusai er kanskje ikke den mest publikumsvennlige animefilmen, men den var uansett et veldig fint tilskudd til årets festivalprogram.

The Assassin (Regi: Hou Hsiao-Hsien)

The Assassin

 

Det var knyttet mye forventning til den taiwanske storfilmen The Assassin, på forhånd omtalt som et av festivalens høydepunkt: Et vakkert kostymedrama preget av storslagne naturbilder og malende cinematografi – tidsmessig lagt til tangdynastiet (år 618 – 907). The Assassin er langt fra festivalens mest tilgjengelige film, men for tilhengere av Hous filmer levde den opp til forventningene. Om man derimot forventet en ny Flyvende Tiger, Skjult Drage kunne nok filmen bli en tålmodighetsprøve. Her er det nemlig saktegående drama, subtil dialog og drømmende bilder som står i sentrum. Om Hous kunstneriske registil går på bekostning av fattbar historiefortelling får bli opp til den enkelte å vurdere, men at du må se filmen et par ganger for å få med deg historiens nyanser er det bare å være forberedt på. Den beste måten å nyte The Assassin på, er å lene seg tilbake og la inntrykkene regne over seg. Det var kanskje mer en opplevelse enn et gripende drama, men reisen Hou tok oss med på var uansett av den typen som setter seg i bakhodet.

Black Coal, Thin Ice (Regi: Yi’nan Diao)

Black Coal, Thin Ice

 

Neste film på programmet var det kinesiske krimdramaet Black Coal, Thin Ice. Filmen vant Gullbjørnen på filmfestivalen i Berlin og var en frisk avveksling fra kostymedramaer og anime. I bunn og grunn er Black Coal, Thin Ice en drapsgåte innpakket i film noir-estetikk. Historien er kanskje ikke den mest originale, og plottet var til tider forutsigbart, men med akkurat passe dose svart humor og en rekke småbisarre hendelser har filmen et glimt i øyet som engasjerer fra start til slutt. Det starter med et partert lik som sender to etterforskere på en klappjakt etter morderen, og det hele ender med tragedie og ødelagte karrierer. Fem år senere dukker det opp et nytt lik under lignende omstendigheter, og de to etterforskerne plukker opp tråden i jakt på sin mystiske gjerningsmann. Sløret av svart humor, og det faktum at du aldri helt vet når en situasjon snur seg til det merksnodige, er filmens største styrke. Små, bisarre, hendelser setter en tone som får deg til å glemme alle logiske brister og de gjenkjennelige krimtvistene. Da filmen i tillegg bød på velutviklede karakterer med god kjemi, samt god melodramatisk utvikling, var den et fornøyelig tilskudd til årets festival.

My Love, Don’t Cross that River (Regi: Mo-young Jin)

My Love, Don’t Cross That River

 

Etter å ha lest hva denne dokumentaren handlet om på forhånd tok det ikke mer enn ett minutt inn i filmen før blanke øyne var et faktum. My Love, Don’t Cross that River handler om et gammelt koreansk par som har vært gift i 76 år. Hun er 89, han er 98, og i løpet av 86 minutter i deres selskap får man både flekset følelsesapparatet og vekket eksistensiell refleksjon. Visst er filmen trist, men når du ser de to gamlingene flørte som tenåringer i snøen får vi samtidig innblikk i en ektefølt hengivenhet man sjelden ser maken til.

De to gamlingene plages stadig mer av alderens uunngåelige symptomer, men kjemien de to imellom, og evnen de deler til å leve i nuet og sette pris på livets små gleder, er like forunderlig som gripende. De stopper opp, lukter på blomstene, og gleder seg over selskapet de har i sine to hunder – Småen og Gratis. «Jeg kalte hunden Gong-soon fordi jeg fikk henne gratis» (gong-jia = gratis) flirer den 98 år gamle Kang mens han setter seg på huk og kjeler med hundene. Og sånn forløper store deler av filmen. Vi tar del i parets siste stunder, og det er et livsbekreftende skue som kan få noen og en hver til å fundere over sin egen tilværelse.

The Case of Hana and Alice (Regi: Shunji Iwai)

The Case of Hana and Alice

 

Shunji Iwai viser seg som en multikunstner med animasjonsfilmen The Case of Hana and Alice, og resultatet ble et av festivalens definitive høydepunkter for undertegnedes del. Iwai har selv skrevet manus, produsert, regissert, og til og med komponert musikken til filmen. Med på laget har han fått med seg Yu Aoi og Anne Suzuki fra Hana og Alice (spillefilmen), og sammen gjenskaper de magien som gjorde originalen til den kult-hiten den ble. Iwais manus løfter filmen til et nivå som konkurrerer med de beste Ghibli-filmene under årets festival.

The Case of Hana and Alice er et snirklende og uforutsigbart tenåringsdrama utenom det vanlige. Historien vimser hit og dit, nettopp som en fjomsete tenåring. Men hele veien knyttes de finurlige små vendingene sammen av den røde tråden som omhandler en forsvunnet gutt fra Hana og Alices skole. Iwais tilstedeværelse setter et særegent preg på filmen. Høydepunktet er ikke hvordan filmen vil ende, eller hva som venter rundt neste sving: Høydepunktet er hvordan filmen tar japansk «quirk» på kornet, samtidig som den bygger opp karakterer og miljøer som engasjerer. Det er de små hverdagslige, og tragikomiske øyeblikkene som gjør filmen så effektiv, og som alltid, når det kommer til den type detaljer, er Iwai i sitt ess.

Sea Fog (Regi: Sung-bo Shim)

Sea Fog

 

Tre koreanske filmer sto på årets program; én animert sci-fi (Wonderful Days), en gripende dokumentar (My Love, Don’t Cross That River), og Sea Fog, som var blant festivalens mest sitrende spennende og beksvarte dramafilmer. Det hele starter med at mannskapet på en fiskerbåt sliter med å overleve både dårlig fangst og nedgangstider. I desperasjon tar Kaptein Kang Chul-joo på seg et oppdrag bestående av å smugle immigranter fra Kina til Korea; en avgjørelse som kommer til å endre både hans egen og mannskapets skjebner for all tid.

Er det noe koreanske dramaer er kjent for så er det sitt effektive spill på følelser, og Sea Fog er intet unntak i så måte. Nå er dette langt fra ditt dagligdagse og sippete kjærlighetsdrama, men at filmen spiller på tragedie er det liten tvil om. I siste halvdel beveger den seg inn i en tåke så tykk med intriger og desperasjon at lyset aldri ser ut til å slippe inn igjen. Med ektefølte karakterer og effektivt oppbygd spenning utforsker Sea Fog menneskers natur og hvor langt vi er villige til å gå når vi blir presset inn i umulige situasjoner. At filmen er Sung-bo Shims regidebut gjør Sea Fog bare desto mer imponerende.

Marnie – min hemmelige venninne (Regi: Hiromasa Yonebashi)

Marnie – min hemmelige venninne (Norsk distribusjon: Arthaus)

En ny Ghibli-film er alltid en begivenhet, og selv om studioet har endret profilen noe de siste årene så var det ingen tvil om at Marnie var et populært tilskudd til årets Film fra sør. Til sammenligning kan Marnie sies å følge trenden som ble etablert av Møte på Valmueåsen og Vinden stiger. Det er med andre ord snakk om et stillferdig drama uten de sedvanlige overnaturlige vesenene som i utgangspunktet gjorde Ghibli til en verdenssensasjon. Samtidig skiller Marnie seg fra sine forgjengere med til tider særs dystre og melankolske undertoner.

Når den 12 år gamle protagonisten Anna introduseres, er noe av det første hun sier at hun hater seg selv. Men med en deprimert jente i front er likevel Marnie et oppløftende drama, som nesten grenser opp mot eventyrene i oppbygningen. I et forsøk på å fikse Annas mentale tilstand sender stemoren henne til en tante på bygda. Der skal Anna få senket skuldrene, og også få gitt astmaen en pause fra storbyens eksosbefengte atmosfære. Da hun ankommer landsbygda oppdager hun et forlatt herregårdshus ved stranden som har en merkelig tiltrekningskraft på henne. På et besøk til det forlatte huset treffer hun plutselig på Marnie – en mystisk jente som forstår Anna på en måte ingen har gjort før. Sammen former de et vennskap som går utenpå tid og rom. Men hvem er egentlig den mystiske Marnie, og hvor kommer hun fra?

Søstre (Regi: Hirokazu Kore-eda)

Søstre (Norsk distribusjon: Another World Entertainment)

 

Siste film undertegnede fikk med seg på årets festival var Kore-edas Søstre, og en mer verdig avslutning kunne festivalen knapt fått. Kore-eda har vært utforskende de senere år, og med noe varierende resultater, men Søstre viser regissøren i sitt ess. Her snakker vi om et lavmælt drama med bunnsolide karakterer og en kjemi helt utenom det vanlige. Filmen handler om fire søstre som bor alene i et stort hus etter at familien – som resultat av utroskap – ble splittet og spredd for alle vinder. De tre eldste søstrene har bodd sammen en stund. En dag får de beskjeden om at faren er død, og i begravelsen hans møter de for første gang sin halvsøster Suzu. Etter bare noen få timer sammen inviterer Sachi sin nye søster til å flytte inn med jentene i det store huset.

Uten å ha latt tidens tann gnage på Søstre så tør jeg påstå at dette er en film på linje med Still Walking og Nobody Knows. Førstnevnte ledet til en eviglang diskusjon om likheten mellom Kore-eda og Yasujirô Ozu, noe som fort kan blusse opp igjen med Søstre. Men mer enn å vise fram cinematografisk finesse så er dette først og fremst en film der skuespillet og dialogen står i sentrum. Kjemien de fire jentene i mellom er gripende fra første sekund. Du blir umiddelbart glad i samtlige karakterer, og dialogen dem imellom er så gjennomført som bare Kore-eda kan skrive den. Samtalene er som forsiktig orkestrerte sonater der det konstant bobler opp undertrykte følelser mellom linjene.

Jeg var en smule reservert da jeg gikk for å se Søstre, men av de filmene jeg så på årets Film Fra Sør så er det ingen tvil om at dette var den største opplevelsen. Og med det må også festivalen under ett sies å ha vært en ubetinget suksess, der utvalget var på topp og stemningen likeså. Jeg teller allerede dagene til neste års festival.

 

[The Assassin, Marnie – min hemmelige venninne og Søstre har alle fått norsk distribusjon, og kommer på kino.]

Tweet

Til toppen | Utskriftsvennlig versjon