Skilsmisser er best på TV
MAD MEN
TV er gjerne sett på som intimitetens medium, og TV-fiksjonen er kjent for å bringe nære og personlige relasjoner rett inn i stuen. Fokuset på intime relasjoner gjør at man ikke sjelden ser karakterer på TV gifte og/eller skille seg. Fjernsynshistorien er full av opprørende skilsmisser og er befolket av skilte karakterer, men hvordan skilsmissen blir fremstilt og representert, varierer fra TV-sjanger til TV-sjanger. Dette er derfor et forsøk på å kartlegge TV-skilsmissen på tvers av fjernsynssjangere og gjøre noen dykk inn i noen av TV-historiens mest kjente par, brudd og skilsmisser.
Unbreak my heart
Såpeoperaskilsmissen er TV-seriens svar på Elisabeth Taylor og Richard Burton. Så hvis du er en karakter i en såpeopera, vil du mest sannsynlig bli skilt før eller senere. Av alle TV-sjangerne er skilsmissefrekvensen høyest i såpeoperaen, hvor parene forenes og skilles med jevne mellomrom. Skilsmissetrenden startet allerede i radiosåpen Guiding Lights i 1952 og har fortsatt siden. Skilsmisse er med andre ord her regelen, ikke unntaket. Da jeg sluttet å se på Glamour, hadde Ridge og Brooke, Glamours Romeo og Julie, giftet og skilt seg igjen med hverandre (og andre karakterer) i hvert fall 20 ganger til sammen. Skilsmissefrekvensen i såpeoperaen er faktisk så høy at tyrkiske såpeoperaer har blitt beskyldt for å føre til flere skilsmisser i det virkelige liv.
Det er lett å latterliggjøre såpeoperabrudd, men skilsmissen er en ganske naturlig konsekvens av såpeoperaens serialisering og i prinsippet uendelige historie. Ekteskapet, skilsmissen og den påfølgende gjenforeningen er på mange måter del av sjangerens narrative struktur. Fokuset på karakterenes personlige drama gjør at ekteskapet og skilsmissen blir en naturlig kilde for å skape en narrativ konflikt. Den konstante repetisjonen av giftermål og skilsmisse gjør at disse to ellers så dramatiske og alvorstunge ritene i disse seriene, blir til hendelser uten spesiell tyngde og varighet. På grunn av såpens struktur blir det ekstra kjipt at Avery og Juliette i primetimesåpen Nashville nylig trådte inn i ekteskapet, fordi vi alle vet at Nashville er en såpe og at skilsmissen kommer like sikkert som julaften på kjerringa. Men når skilsmissen så er et faktum, kan seeren se frem til at de finner sammen igjen, og at dette forhåpentligvis vil skje før ABC kansellerer serien.
Love will tear us apart
GENERAL HOSPITAL«Shipping» har blitt begrepet på en vanlig TV-fanpraksis og engasjementsform. Kort for relationshipping, henviser «shipping» til at seeren engasjerer seg sterkt i og «heier på» en pardannelse.
Min «shipping» av Juliette og Avery er en naturlig konsekvens av TV-seriens økte serialisering og den påfølgende kreasjonen av superparene: Elskerne som seerne vet er skapt for hverandre, fanget i denne evigvarende runddansen av skiftende statusoppdateringer. Luke og Laura fra General Hospital er kanskje såpeoperaens mest kjente og et av de første episke «shippe»-parene. Romansen varte av og på, og holdt seere underholdt i nesten tretti år. Forholdet engasjerte så mye at bryllupsepisoden deres ble sett av tretti millioner amerikanere.
Romansene til superpar som Carrie og Mr Big (Sex og singelliv), Jim og Pam (The Office), Buffy og Angel/Spike (Buffy The Vampire Slayer) og Chuck og Blair (Gossip Girl) har holdt seere engasjert over sesonger. Superparenes «will they, won’t they» er faktisk så effektivt som spenningselement at vi til og med finner det i prosedyreserier med Bones og Brenner (Bones), David og Maddie (Moonlightning) og Mulder og Scully i X-files.
Superparene og den episke romansens appell ble nylig forsøkt forklart av Logan Echolls i Veronica Mars. Logan og Veronica er et av de virkelige episke parene i nyere TV-historie. I den nye oppfølgerfilmen som tar opp tråden for karakterene rundt 10 år senere, sier Logan «I thought our love was epic. Spanning years and continents. Lives ruined, blood shed». Hvorpå Veronica repliserer: «You really think a relationship should be that hard?» Svaret til Logan oppsummerer kanskje perfekt hvorfor bruddene og gjenforeningene fyller så mye TV-tid: «They don’t write songs about the ones that come easy».
I’ll never break your heart
FRASIEROm flyktige forhold kan sies å være et kjennetegn på kjærlighetsstrukturen i såper, må stødige parforhold kunne sies å være normen i situasjonskomedier. Hovedkarakterer skiller seg aldri i familie-sitcomer av den enkle grunn at selve prosessen skilsmisse ikke akkurat innbyr til latter. Skilsmisser er etter det jeg har forstått ikke spesielt morsomme (selv om historier som den om kvinnen som gjemte rekeskall i eksens ventilasjonsanlegg er ganske artige). Jeg er villig til å sette penger på at vi aldri kommer til å se Phil og Claire Dunphy i Modern Family gå gjennom en opprivende skilsmisse. Men det betyr likevel ikke at skilsmissen er helt fraværende i situasjonskomedien.
Vi finner eksempler på fraskilte karakterer i alt fra Dorothy Zbornak (Golden Girls), Frasier Crane (Frasier), Ross Geller (Friends) til Louie (Louie). På mange måter er Frasier det beste eksemplet på hvordan skilsmisse kan brukes som utgangspunkt for en situasjonskomedie. Frasier var kanskje den av de tre store 90-talls sitcomene (Seinfeld og Friends de to andre) som boret dypest i sine «ødelagte» karakterer, og var en serie som ofte spilte på det ubehagelige og stakkarslige i den menneskelige ensomheten. Mens Seinfeld gjorde sarkasme og misantropi til en sublim kunstform, og Friends fanget en hel verden med sin sjarm og ungdommelighet, tok Frasier for seg selsomme temaer som skilsmisse og livet som alenemor. Frasier som fraskilt, pompøs og noen ganger desperat ungkar genererte plenty med humor, men serien vek aldri fra også å skildre de mer ubehagelige aspektene ved skilsmissen; for eksempel smerten ved å ha en sønn på den andre siden av kontinentet. På mange måter kan Frasier ses som en forløper til den nå populære dramedy-hybriden, hvor det dramatiske har en større plass. Skilsmissens drama kan også skildres med et humoristisk blikk.
Tears in the Morning
Skilsmissen som seriøst tema har nok imidlertid funnet seg best til rette i den serialiserte dramaserien, miniserien og den moderne kvalitetsserien. Disse TV-sjangrene skiller seg fra såpeserien ved at fortellingen i større grad er lineær og beveger seg mot en slutt. Dermed får også skilsmissen som hendelse en større grad av endelighet i disse sjangerne. Ekteskap og skilsmisse forblir mer varige, og dermed gis større dramatisk tyngde.
Skilsmissen har generert noen av de beste TV-øyeblikkene de siste årene, og spesielt mange skilsmisser har det blitt i den såkalte kvalitetsserien. Nå var riktignok separasjonen mellom Tony og Carmela Soprano midlertidig, men Soprano-ekteskapet er en av det mest mangefasetterte og komplekse karakterrelasjonene i moderne TV-historie. The Sopranos’ klassiker ’Whitecaps’ er en dramatisk intensitetsbombe av en episode hvor Carmela endelig tar et oppgjør med Tonys utroskap og forlanger skilsmisse. Denne episoden brakte frem det aller beste i skuespillere og manusforfattere, og er av kritikere hyllet som en av seriens beste episoder. Den viste også at mafiadramaet The Sopranos var vel så hardtslående som familiemelodrama. Den serialiserte TV-serien med sin utstrekning i tid, er perfekt for å skildre og tematisere skilsmissen som en langtekkelig og selsom prosess. Don og Betty Drapers ekteskap imploderer sakte men sikkert over hele tre sesonger i Mad Men. I motsetning til The Sopranos-skilsmissen, blir Drapers skilsmisse aldri behandlet som en klimaktisk hendelse. Den er heller en pinefull prosess av små og store episoder av løgn og utroskap før ekteskapet til slutt ender. Over en telefonsamtale. Mad Men inneholder flere fascinerende variasjoner over skilsmissen, fra Joans brudd med en voldelig ektemann til Rogers midtlivskrise som ender i skilsmisse full av hatefulle blikk og enda mer hatefulle bemerkninger.
TV er et velegnet sted for å skildre skilsmissen som en tidkrevende prosess. Et siste eksempel på dette er Ingmar Bergmans miniserie Scener fra et ekteskap. Her fokuserer Bergman utelukkende på ekteskapet og skilsmissen – på det å leve sammen og ikke kunne leve sammen. Å leve fra hverandre, og på parforholdets tosomhet og ensomhet. Fjernsynsmediet er som skapt for kammerdramaet med klaustrofobiske rom og tette utsnitt, spesielt når kameraet kan dvele ved Liv Ullmann og Erland Josephsons ekspressive ansikt. På TV finnes det tid til å dvele ved konfliktene, bygge dem opp over tid, og lede frem til smertefulle, velresonnerte kjærlighetsbrudd. Skilsmisser gjør seg best på TV. Og TV-serien er det optimale mediet for å kringkaste skilsmissens angst rett inn i vår egen stue.
TweetRelatert
Film – best på tv? Det amerikanske tv-dramaet fra All in the Family til The Wire
Z #1 2007:
En av de mest dramatiske endringene i moderne populærkultur det siste tiåret er at den amerikanske kinofilmen så til de grader har tapt terreng som populær underholdning, at film i dag er best på tv. En konsekvens av denne utviklingen er at en rekke utdaterte «sannheter» om fjernsynet som medium må forkastes. Fremst i denne rekken er forestillingen om at amerikanske fjernsynsserier er samlebåndsprodukter av lav kvalitet.
Deadwood – A hell of a place to make your fortune
Z #1 2007: I HBOs serie om den lille westernbyen Deadwood lever gangstere, horer og gullgravere et tøft liv fylt av sex, vold og sterk drikke, og fritt for innblanding fra den amerikanske stat. To hardbarka sesonger er tilgjengelige på DVD i Norge, og en tredje, avsluttende sesong er underveis.
David Lynch og tv-seriene. Martyr med såpe i blikket
Z #1 2007: David Lynch følte seg som skapt for fjernsyn. I hvert fall i omtrent ti år. Denne artikkelen handler om Lynchs triumfer og problemer med fjernsynsseriene Twin Peaks og den uproduserte Mulholland dr., og om hvordan han vendte fjernsynet ryggen for godt.
Fra siste Z
Sulten etter å høre til
Om mat, minner, tilhørighet og sorg i den sørkoreanske filmen Little Forest. | kun utdrag
Markens grøde
Lite trumfer følelsen av å ha funnet en skatt. Agnès Vardas Samlerne og jeg er en skatt i seg selv. | kun utdrag
Det handler ikke bare om å spise, men om convivenza – å leve sammen.
Kristin Gjerpe i samtale med Astrid Nordang, Camilla Chams og Francesco Bentivegna. | kun utdrag
Fra arkivet
Men musikkvideoen var ikke død
Z #3 2013: Årets norske musikkvideoprogram vitner om en revitalisering av en sjanger og en kunstform som fortjener så mye bedre enn å bli redusert til ren artistpromotering.
Barnet, byen… men først og fremst bildet
Z #4 1986: Oddvar Einarsons spillefilmdebut heter X og er ferdig etter flere år på forberedelsesstadiet. [...] | kun utdrag