En annen dans – blesten rundt Ballettguttene
Kenneth Elvebakks dokumentarfilm Ballettguttene har vunnet flere priser, og er blitt vist på over 30 festivaler verden over. Nå kommer den opp på norske kinoer. Z’s blogger har snakket med produsent Carsten Aanonsen og gjort et lengre intervju med filmregissøren.
Ballettguttene (2014) har allerede vært i kinodistribusjon i Storbritannia og Taiwan, samt i enkelte byer i Russland. I år blir filmen også satt opp på kino i Frankrike, USA, Canada og Japan. Den har vært lansert på DVD og Blu-ray internasjonalt samt vist på TV. Dokumentaren ble nylig vist på festivalen i Göteborg og er nå aktuell på kino i Oslo. Også innad i selskapet Indie Film står filmen i en unik posisjon, noe produsenten Carsten Aanonsen kan bekrefte.
– Jeg har merket meg at Ballettguttene har fått bred kinodistribusjon i utlandet; det fikk derimot ikke en annen av deres mange populære dokumentarer, Pushwagner (regi. Even Benestad & August B. Hanssen)?
– Det er helt riktig. Filmen har blitt voldsomt populær rundt i verden. Det er det nok flere grunner til. Salgsagenten som ville ha den, Wide House, var tidlig veldig tydelig på at de ville ha den i resten av verden utenfor Norden. Her hjemme: Kenneth hadde utviklet prosjektet i 3 år og jeg hadde vært involvert i 2 da NRK gikk inn og sikret resten av finansieringen. På det tidspunktet var den planlagt som en TV-dokumentar, og det var den for så vidt hele veien frem til klippen. Mot slutten av denne prosessen vokste prosjektet. Vi så at filmen hadde potensiale til å fungere i større format og over 70 minutter. Så lagde vi en kinoversjon. Den hadde premiere på EuroDok i Oslo i fjor vår. Da var interessen umiddelbar fra et par kinodistributører, men vår avtale med NRK fordret at de hadde en eksklusivitet med visningen sin. Vi foreslo at vi kunne ha filmen på kino i forkant for å bygge opp forventningene. Det ønsket ikke NRK. Kenneth ville veldig gjerne at filmen skulle på kino, og det ville vi også for så vidt, men vi hadde et ansvar i forhold til den kontrakten med NRK som vi var nødt til å respektere. Derfor var vi pliktige til å lansere den på TV først, og så kunne vi gå ut med den på kino etterpå hvis det var interesse for det. Nå har vår distributør, Tour de force, fått filmen opp på kino i Oslo og noen flere byer i Norge, men generelt er nok kinosjefer skeptiske til å kjøre ting som har vært på TV.
– Er denne filmen en av de største suksessene dere har hatt?
– Ja, jeg sa til NRK at her har vi kanskje en dokumentar som vil gi sine investorer en avkastning. NRK er en av investorene, og jeg tror ikke de opplever det så ofte. Vi vet at den har solgt bra. Regnestykket vet vi mer om i løpet av året, men den har gått veldig bra. Det har ikke jeg opplevd før.
Filmen er solgt til store markeder. Tyskland, Frankrike og England. Alle inkludert kinolansering, pluss Canada, Japan, Taiwan og Hong Kong. Selv om vi er ganske overrasket, er det utrolig kult at filmen har en sånn suksess. Den har vært på over 30 festivaler allerede inkludert IDFA (International Documentary Festival Amsterdam). Verdens største festival av sitt slag, som stort sett bare har filmer med kontinental premiere. Det skjer ikke så ofte. Det er første gang vi har film der, avslutter produsent Aanonsen.
Regissør Kenneth Elvebakk er svært fornøyd med filmens popularitet, men trekker også frem svakheter i produksjonsrammene for norsk dokumentarfilm:
– Det er en utfordring å lage sånne observerende filmer. For det første så har jeg barn i hovedrollene og for det andre betyr tidsaspektet mye. Jeg vil si at det er en ungdomsdokumentar, for det er det jeg har prøvd å lage. Når den er blitt så bra som den er blitt, kan den vises på andre plattformer, men det er av og til litt vanskelig å få kringkastere til å se at en film har en bred appell, og at de kan bruke den overalt. Kanskje har vi ikke vært tydelige nok på hvor bred appell filmen egentlig var ment å ha.
– Filmen ble altså ikke vist på kino i Norge i første omgang på grunn av avtalen med NRK?
– Avtalen var at NRK skulle vise filmen først. Vi snakket så med Tor Fosse i Tour de Force om å ha den lange versjonen på kino. Det finnes en TV-versjon på 59 minutter og en kinoversjon på 73 minutter. I utgangspunktet skulle det bli en TV-film på ca. én time. Da vi satt i klippen, så vi at materialet var så levende, så bra, at det var superfint for et større lerret. Da bestemte vi oss for å klippe en lengre festivalversjon.
– Kinoversjonen var altså ikke tenkt inn fra starten, hvordan utviklet dette prosjektet seg?
– Jeg begynte egentlig med helt andre gutter enn de som er med i filmen. I en gruppe med seks gutter på tolv år skulle jeg følge dem over i ungdomsskolen til de begynte på høyskolen, det vil si i fire år. Da hadde jeg ikke et nøyaktig manus på filmen. Det var veldig vanskelig å selge filmen på det stadiet, og etter et halvt år slutta de fleste guttene. Jeg måtte tenke annerledes. Om jeg skulle legge ned prosjektet eller finne en ny cast. Da prøvde jeg å finne nye gutter. Grunnen til at jeg gikk inn på Operaen, var at den hadde flyttet, og jeg jobbet i NRK Kulturavdeling som laget flere dokumentarer om den nye Operaen og om lokaliseringen. Da ble jeg klar over alle disse barna på innsiden. Operakoret og de som danser ballett. Da jeg så barna der, ble jeg nysgjerrig. Hva gjør de der? De er med over alt. I ballettoppsetninger, kor, og så får de en ballettutdannelse gjennom ungdomsskolen. Første gangen jeg prøvefilmet var i 2009. Jeg ble invitert til å filme en audition for barn mellom seks og ti år og ble klar over at det er en del gutter som begynner å danse ballett. Veldig få fortsetter ut ungdomsskolen. Jeg så at Operaen trengte gutter til å opptre. Hvor blir det av dem? Hva er det som gjør at de slutter?
Så møtte jeg Lukas og Syvert. Jeg visste at de var der. Lukas var da 13 og Syvert 14, og de skulle delta på sin første internasjonale ballettkonkurranse i Grasse i Frankrike. Vi bestemte oss for å dra med dem, og få noen nye bilder som var bra nok til at vi kunne bruke dem til en pilot. Da vi kom tilbake, fikk vi Christoffer Heie til å klippe internasjonal pilot som ble helt fantastisk. Da hadde vi plutselig fått et prosjekt som hadde forflyttet seg fra å være en norsk fjernsynsdokumentar om gutter som danser ballett, til å bli en internasjonal film. Der fant vi Lukas og han hans historie blir viktig i filmen. For han hadde et brennende ønske om å danse ballett, og han hadde ikke tenkt å gi seg. Lukas kunne jeg satse på. Han kom ikke til å gi seg mens han fullførte ungdomsskolen, og jeg viste at han ville søke en balletthøyskole. Syvert var mer usikker. Skulle han bli ingeniør som faren eller danser? Syvert sluttet med ballett. Det gikk ikke bedre på skolen, for han savnet balletten. Det er veldig lett for ungdommer rundt omkring i verden å kjenne seg igjen i akkurat det der. Hvor vanskelig det er å nå en drøm. Den reisen de gjør, kan ungdommer rundt omkring i hele verden være med på. Torgeir er mer en joker. Han ville ikke være hovedkarakter, men han er med i gruppa. Han kommer fra Rena. Som trettenåring flytter han til Oslo for å danse ballett. De andre har et forsprang. Syvert har danset siden han var 6. Lukas siden han var 10 år. De tre er veldig forskjellige personer, og til sammen blir det veldig spennende. Utseendemessig er de også veldig forskjellige.
– Hvilket forhold har du til ballett selv?
– Jeg kan ikke danse, men kanskje jeg har hatt et hemmelig ønske om å danse sjøl. Jeg er helt håpløs, men jeg synes det er veldig vakkert å se på. Jeg har alltid gått og sett ballettforestillinger på Operaen og Dansens hus. Så hadde jeg lyst til å gå bak mytene om mannlige dansere. Jeg leste en forskningsrapport som også omhandlet fordommer, der de refererte til at en del menn synes ballett er feminint og bare for homser, men sånn er det ikke. Ballett er beinhardt, og de trener mer enn noen andre ungdommer. De trener opptil 20 timer og mer i uka. På ungdomskolen har de full skoledag ved siden av, unntatt musikk og gym, men allikevel blir det mye. Det er først på høyskolen at de trener på dagtid og har fri på ettermiddagen. Det har de ikke på ungdomskolen. Det var den verdenen jeg ville inn i, og se hva som skjer når alt dreide seg om ballett og alt annet måtte velges bort. Du har ikke tid til å spille fotball, du har ikke tid til å møte vennene dine. Du har ikke tid til å gå på fest. Alt dreier seg om ballett, og å bli så god som mulig.
– Jeg har sett en del dansefilmer, men det er veldig få som handler om menn. Jeg kommer bare på to: White Nights (regi: Taylor Hackford, 1985) og av relativt nyere dato, Billy Elliot (regi: Stephen Daldry, 2000). De fleste filmene kretser rundt kvinner. Ville du ha frem mindretallet?
– Jeg ville rett og slett lage en film om gutter som danser ballett, for å vise at det er maskulint og tøft å danse ballett, og det er hardt. Det jeg oppdaget – egentlig første gang jeg var i Grasse sammen med Syvert og Lukas, var det gode vennskapet de hadde. De gikk i samme klasse også på Ruseløkka skole, og de var sammen i stand til å løfte hverandre, med fine, små kommentarer. Da tenkte jeg at der er kjernen i filmen: Det vennskapet. Så da vi satte oss ned for å redigere, hadde vi noen hovedlapper. Det ene var vennskapet disse guttene hadde, det andre var ambisjonen, og det tredje var det å forfølge en drøm. Vi forsøkte å få de tre temaene med i alle scener. Vi skrelte bort alt det andre. Ved å lage en veldig stram plan for hva denne filmen skulle handle om, tror jeg at vi fant noe annerledes enn andre ballettfilmer. For jeg ser at andre ballettfilmer er veldig like. Nesten som om de følger en oppskrift på hvordan de skal lage en ballettfilm. Veldig tidlig bestemte jeg meg for at jeg ikke ville se noen flere ballettfilmer. Jeg ville lage min egen. Og intervjuer med alle voksenpersoner er løftet ut. Det handler om de tre guttene og det er guttene selv som forteller sine egen historier.
– Jeg blir nysgjerrig på hvordan det er å lage en film når du ikke vet utviklingen selv, eller ikke kan planlegge…
– Det er kjempefrustrerende. Som regissør tar jeg på meg en stor risiko når jeg går inn i et sånt prosjekt. I 2012 holdt vi på å legge ned. Da hadde ikke NRK kommet med. Jeg hadde holdt på med prosjektet siden 2009, uten at NRK hadde sagt ja, men plutselig kom Lukas inn på Royal Ballet School, og Dagsrevyen laget en reportasje om ham som den første norske gutten som hadde kommet inn der. Det er den samme skolen som «Billy Elliot» kom inn på i filmen. Det er kanskje en av de mest prestisjefylte ballettskolene. NRK ble plutselig interessert. Det er kanskje en enda mer spennende historie at denne gutten på 15 år skal flytte til London for å begynne på skole der, og det skjer noe med vennskapet til Syvert og Torgeir i Oslo; alle tre kom inn på Kunsthøgskolen i Oslo.
– Er det studiobelyst og scenebelyst i dansescenene?
– De er scenebelyst. Vi bruker studio i begynnelsen av filmen. Det er noen spesielle dansebilder. Det er dyrt. Du skal leie studio. Ha kamera, ha lys. Ha slow-motion og high-speed-bilder. Den ene dagen spiste mye penger, men vi gjorde det før vi klippet den internasjonale piloten for å ha litt andre typer bilder inn i piloten, og jeg hadde i bakhodet at jeg kunne bruke disse bildene i åpningen av filmen. Så da puttet vi litt ekstra penger i å lage disse stilistiske bildene. Og Torstein Nodland har gjort en strålende fotojobb.
– Etter at NRK kom inn?
– Ja. Etter at vi hadde gått i produksjon. Christoffer Heie hadde begynt å klippe filmen og vi meldte den på til IDFA’s forum, på det som heter Work in Progress, der får vi vist 20 minutter av ferdig materiale. Du har 20 minutter du kan vise og 20 minutter du kan snakke om filmen. På en vanlig pitch har du bare totalt 7 minutter til å vise film og å snakke om den. Når du er kommet så langt i prosjektet, betyr det at det er snakk om salg. Det er vanskelig å få de som kjøper filmen inn i produksjon. Vi gikk glipp av Nordisk film- og TV-fond fordi YLE først kom inn i prosjektet etter at det var gått i klippen. Så sjøl om SVT, YLE og DR er inne i prosjektet nå, er det for seint å utløse støtte fra Nordisk film- og TV-fond. Slik er det med dokumentarer, av og til vet du ikke hvilket nivå filmen er på før du sitter i klipperommet – eller kanskje er ferdig med klippen. Det er et skille mellom det å lage en TV-dokumentar og det å kanskje lage film for kino. Jeg mener at om du har en film som har potensiale til å gå på kino, er det gull verdt. Kan filmen gå på kino i én eller to måneder før den vises på TV, er det med på å markedsføre filmen før den kommer på TV. Du kan få omtale og du kan jobbe på litt lengre sikt. Hvis du ser på prosjektet Søsken til evig tid (Frode Fimland, 2013) så gjorde de nettopp det. Den åpnet på BIFF og gikk to måneder på kino. Når den var på sitt høyeste på kino, så slipper de den på TV2. Det er en av de mest sette dokumentarer på TV2. Det viser at en kombinasjon mellom TV og kino er superfint om du klarer å planlegge. Ballettguttenes kinodistributør, Tor Fosse, organiserer en landsomfattende turnépakke med dokumentarfilmer. Det er spennende at de kan fylle ut tomrommet og gjøre det mulig å vise flere dokumentarer på kino.
– Hvilke tilbakemeldinger har du fått på filmen etter at den ble vist i Storbritannia?
– Jeg har fått noen utrolig fine tilbakemeldinger. Folk er veldig begeistret både for disse gutta og innholdet i filmen. Det er noen anmeldere som er litt snurt fordi de synes filmen er litt kort – den er jo bortimot 75 minutter, men i forhold til ungdom så er 75 minutter ganske lenge. Det andre er at de synes noen av historiene er underfortalt, for eksempel den om Torgeir. Det har de helt rett i, men det er fordi han sjøl ville være en bikarakter. Sånn at hovedhistorien er Lukas som drar til London. Så har du Syvert som er mer usikker, men jeg fikk vite han er kommet med på Prix de Lausanne, en av verdens beste ballettkonkurranser. Da har han lyktes med å komme på samme nivå som Lukas, sjøl om han har valgt å ta utdannelse i Oslo. Han kan bli like god her. Filminstituttet hadde nok kanskje ønsket at vi hadde fortsatt å filme og at vi hadde tatt filmen tilbake i klipperommet og laget en lengre kinoversjon, kanskje fulgt dem ut høyskolen og til og med våren 2015. Til sommeren er de ferdig utdannede ballettdansere og Lukas har fått jobb på Royal Opera House. Syvert har fått jobb i Houston Ballet. Torgeir slutter med dans og går inn i militæret. Tenkt deg for en film det ville blitt!
– Det er en annen historie?
– Det er en mye lengre historie, og vi kunne godt laget en film på 90 minutter eller litt lengre, men da hadde vi måttet søke om å lage en kinoversjon og tatt filmen tilbake i klipperommet, laget ferdig en fjernsynsversjon og sluppet den, men fortsette å filme. Vi snakket mye frem og tilbake, men kom fram til at det gjør vi ikke. Vi hadde ikke økonomi. Vi kunne kanskje fått økonomi til å lage en kinofilm hvis vi hadde søkt, men det hadde blitt en lengre prosess. Samtidig måtte vi gjøre ferdig fjernsynsversjonen.
– Jeg så filmen på EuroDok og synes den var bra som et kinoverk.
– Jeg tenker også, når jeg ser den, at jeg har lyktes med å få den til å fungere på et stort lerret. Det er den beste filmen jeg har laget i hvert fall, men jeg ser jo hele tiden småting som jeg kunne ha endret på. Man blir jo aldri helt fornøyd med egen film.
– Den har kommet på DVD og Blu-ray i Storbritannia.
– Filmen er solgt internasjonalt via Wide House og de holder til i Paris. De har solgt filmen videre til underdistributører. I England er den solgt til noe som heter Matchbox som har satt den opp på kino og lagt den ut på nett, og som gir den ut på DVD og Blu-ray. Det skjer sikkert det samme i Taiwan og Frankrike, men det er underdistributørene som tar den videre. Det er spennende, for plutselig skjer det masse rundt omkring i hele verden. Jeg prøver å følge med. Jeg prøver å følge med på nettet, men jeg har mistet oversikten. Det skjer så mye. Og det er jo bra!
– I hvilken grad er dokumentaren dramatisert eller iscenesatt?
– Det er mye observerende der jeg er til stede for å se hendelsene rundt disse gutta. Jeg henger som en flue på veggen, men fordi de trener så utrolig mye, har jeg problemer med å få fram informasjon i scenen. Av og til går jeg inn for å stille et spørsmål for å få dem til å være tydelige på ting, men veldig lite egentlig. Så lar jeg dem respondere på meg som filmskaper av og til. De kan komme med en kommentar. Grunnen til at jeg lar dem respondere, er at jeg leter etter humor. For disse gutta har utrolig mye fin humor. Ved å la dem respondere mot kameraet, kan jeg dra ut noe av denne humoren. Da beveger jeg meg fra å være rent observerende til å gå inn i en interaksjon med dem foran kamera på en annen måte. Det tredje er at vi har noen regisserte scener, som en dansescene ganske tidlig i filmen. Vi hadde egentlig planer om å ha flere slike, men vi hadde ikke så mye penger og det begrenset hvor mange dansescener vi har fått til. Det er én til som er regissert, litt senere ut i filmen, med moderne musikk. Den er også regissert og satt opp, og filmet fra ulike vinkler og med fotograf på rulleskøyter.
– Var det noe med at dere hadde lagt på musikk i etterkant på en dansescene et sted? Som ikke var den musikken de danset til under opptak?
– Da vi satt i klippen, tenkte vi at vi måtte ha orkestermusikk. Vi brukte da masse fin musikk fra diverse Hollywood-filmer, samt en del moderne musikk, som Adele på den moderne dansen ut i filmen. Vi sjekket at det kostet 50.000 kr. for å bruke ett minutt for visning i Norden. Da kom Henrik Skram inn som komponist. Jeg begynte å jobbe ganske tett med ham i forhold til de bildene der vi trengte klassisk musikk. Hans oppgave var å ta vare på den stemningen som lå i klippen, men egentlig lage helt ny musikk. Han har en kompis som sitter i samme kontormiljø, ti meter unna. Han har laget den programmerte musikken som er mer moderne. Henrik søkte Fond for lyd og bilde om å gjøre musikk og jeg er veldig glad for at han fikk støtte. Da hadde vi plutselig råd til å bruke symfoniorkester. Han valgte Macedonian Radio Symphonic Orchestra og koret deres. Det er også en historie om at det går an å gjøre det billigere. Det er ikke så dyrt å bruke et slikt orkester i én dag. Jeg tror han betalte 50.000,-. De får alle notene på forhånd, og når innspillingen skjer sitter han i Oslo på Skype med innspillingsleder og dirigent. Så er det en som gjør opptak som sørger for at det er mikrofoner i studioet. De tar opp og sender filer på Dropbox. Så kan man gjøre hver låt en, to eller tre ganger. I løpet av én dag har man spilt inn all musikken. Den klassiske musikken. Man kan sitte hvor som helst i verden og få spilt inn musikken, og ha en viss kontroll med hvordan det kommer ut. Jeg tenker at hvis du jobber med gode folk, så blir sluttresultatet bedre. Henrik har også fått fantastiske anmeldelser på musikken og nominert til flere priser.
– Minner musikken om inspirasjonskildene?
– Kanskje litt på rytmen, men Henrik har klart å finne en stemning som er tilpasset hver og en av de gutta og situasjonen på en helt annen måte. Jeg synes musikken henger sammen fra start til slutt. Den moderne musikken kommer og bryter litt med den klassiske musikken, med en stemning som er litt røffere og hardere og mer ungdommelig. Jeg leste en anmelder som var så sint på den moderne musikken. Hun var teateranmelder og kunne ikke forstå at vi kunne bruke så grusom musikk i en vakker film der det for øvrig var så fin klassisk musikk, men det er det at jeg lager en ungdomsfilm og ikke en ballettfilm eller «ballettoppsetning». Det er en ungdomsfilm som skal treffe en veldig bred målgruppe, forhåpentligvis på kino, men også på TV.
– Du har sagt at du vil øke interessen for ballett blant gutter og menn; hvilken reaksjon har du fått fra et mannlig publikum så langt?
– Vi har hatt en del skolevisninger i Hordaland, gjennom BIFF. Vi har vært langt ute i Hardangerfjorden, og da spør vi alltid om det er noen som er skeptisk til å se filmen – og det er alltid gutter som er målet. Etter at de har sett filmen, kommer de bort og sier de er imponert selv om de var skeptiske til å se den først. De har endret syn på gutter som danser ballett. Det som er fint òg er at Ballettskolen på Operaen har opplevd en økt interesse fra gutter som vil danse ballett. Knut Brede som er leder der, sa at etter at filmen ble vist på TV, er det generelt økt interesse for det å danse ballett. Det er antagelig mange foreldre som har sett filmen på NRK1, og plutselig kommer små gutter til Operaen og vil danse ballett. Da tenker jeg at filmen har en misjon utover det å være en film.
Jeg føler at filmen har vokst med guttene. Ambisjonsnivået til guttene har vært der hele tiden, og blitt større og større etter hvert som de har blitt eldre. Filmen har også vokst litt etter hvert, og det er litt fint at både gutta og filmen har vokst parallelt. Den er blitt bedre. Dermed er både guttene klare til å bli ballettdansere – om et halvt år er de kanskje ute i jobb, og filmen når et publikum rundt omkring i verden, og det er fint. Jeg føler jeg har laget en film som plutselig når et veldig stort publikum og det er veldig deilig å få til. Utgangspunktet var en TV-dokumentar – ikke noe galt med det, fordi den når ut til utrolig mange seere den også, men det er spennende å få til et lengre format som kinoformatet. Og ungdom går på kino.
Ballettguttene ble tatt ut til konkurranse på IDFA i Doc U Competition og programmet Kids & Docs. Bare to norske filmer var i konkurranse i 2014 på IDFA. Det er litt spennende å plutselig skulle begynne å konkurrere i en kategori med mange andre gode filmer, men vi er så heldige at vi er tatt ut til et spesialprogram sammen med tre andre. De viser fire filmer i løpet av én dag. Ett program som er satt sammen for ungdom, og da er vi en av de fire filmene. Det er fem visninger. De fire andre er vanlige visninger, og den ene en spesialvisning. Det er fint å bli lagt merke til av IDFA sjøl.
En av de tingene vi fikk kritikk for blant annet fra Royal Ballet School og ledelsen der, var at når de hadde sett filmen, syntes de det var for mye nakenhet i den, og for mye bar overkropp. De ville aldri tillatt slike opptak på den skolen. Da jeg var på Ballettskolen sa jeg at jeg aldri skulle vise kjønnsorgan, og jeg filmer mye ansikter når jeg er inne i garderoben, for i garderoben oppstår det en type intimt vennskap. De snakker om mye spennende der. Det er klart at de er så unge disse gutta. Det var litt kinkig med noen av bildene. Vi diskuterte litt om vi skulle ta noen av dem ut, men noen anmeldelser går på at det er fantastisk fint å se denne filmen, for det er bare i Skandinavia at vi kunne lage en så fri film, men allikevel holde oss innenfor det som er akseptabelt. Vi trår ikke over grenser i forhold til det etiske med å vise disse barna for avkledd. For i ballett blir kroppen faktisk en del av sceneuttrykket.
– Du kaller dem barn?
– Ja, når de er tretten år går de fra å være barn til å bli unge menn når de er 17 år. Det er en tenåringsperiode som er veldig sårbar, kroppen endres veldig fort og stemmen endres. Det er en spennende periode å være med dem i. Vi som filmskapere må ta vare på dem foran kamera. Både i opptaksperioden og etter at filmen er sluppet. Sånn at vi hele tiden har kontakt med de tre som er hovedpersoner, forteller dem hva som skjer med filmen og følger dem opp. Jeg tror de også er stolte av filmen. Det er viktig for meg at de som hovedpersoner er stolte av den filmen de er med i. Det er ikke så kult hvis du som ungdom kommer uheldig ut i en film, at du får høre etterpå at du var med i den filmen, og at det er vinklet negativt, at du sliter med det videre i livet. Når du lager en film om unge personer, har du et ansvar for hvordan de kommer ut i filmen.
– Har Royal Ballet School noen posisjon i forhold til filmen, siden de kritiserte den?
– De er veldig strenge, men samtidig så er det veldig klart at hvis du har helt eksplisitte nakenbilder av for eksempel unge gutter, så skal det lite til for at disse bildene havner på sider for pedofile, og at de blir lagt ut på internasjonale websites der du helst skulle ønske at disse aldri ble lagt ut. Det er noe man må ha i bakhodet at kan skje. Det er for eksempel en film fra Nederland som heter Boys (Jongens, Mischa Kamp, 2014) som handler om et romantisk forhold mellom to femtenårige gutter, og det er veldig mye bading, med shorts riktignok, men det er mye nakenhet i filmen. De markedsfører også filmen på nakenheten. Det er en balansegang hvor langt man kan gå. Du ser plakaten vår… Også en balansegang…
– De har på seg bukser og ikke trikot?
– Ja, de har på seg jeans for å signalisere at de fortsatt er ungdommer og er litt kule. At de er noe mer enn bare ballettdansere. De er også helt vanlige gutter, men selvfølgelig får de flotte kropper av å danse. Jeg ville også ha litt mer fokus på Lukas fordi han er mer hovedkarakter i filmen enn de to andre. Så det var naturlig å ta av ham T-skjorten. Det med nakenhet kan være kinkig av og til.
– Jeg opplevde ikke dette som påtrengende, selv om det kanskje var uvanlig å filme fra garderoben? Eller jeg vet ikke… Jeg tenkte ikke på det egentlig.
– Halvparten av livet til disse gutta er i garderoben. For meg var det helt naturlig å filme dem i garderoben. Hvis de har tre økter hver dag, trener de til sammen fire og en halv time. De er kanskje én time eller én og en halvt time i garderoben om dagen. Store deler av livet deres var denne ene garderoben, men jeg fikk ikke lov til å filme i garderoben på Royal, sjøl om de hadde klær på. Når jeg filmet der hadde jeg alltid en voksen person som gikk sammen med oss og som måtte godkjente alt vi gjorde underveis, også i forhold til hvilke spørsmål Lukas kunne svare på. Jeg følte meg nesten sensurert.
– Han blir skolens representant?
– Da vet du at alt du har filmet, kan du bruke. For det er godkjent på forhånd, men det er samtidig litt vanskelig å få Lukas til å være fri sånn som han er i Oslo. For der følger jeg dem bak scenen, inn i korridorer og i garderoben.
– Men det var opptak fra hybelen hans også?
– Der var det ikke så strengt, men det satt en dame i etasjen under og hadde en viss oppsikt. Jeg skulle filme avslutningsscenen der Lukas danser med en jente på slutten av filmen. Da danser han på Royal Opera House, og det er stort å komme på hovedscenen på Operaen i London, men for det første kunne vi ikke filme forestillingen for da skulle alle i orkesteret og alle teknikerne ha betalt selv om vi ikke brukte musikken. Vi måtte betale hele Operaen om vi skulle gått inn og tatt ett minutt med film. Vi slapp heller ikke til bak scenen. Jeg ville bak scenen og se litt på nervøsiteten som ligger før de går ut på scenen, men fikk ikke lov. Det du ser, er når vi går inn på en pressevisning og filmer to utdrag av forestillingen sammen med masse andre pressefolk. Det var det vi fikk lov til. Det er ikke sånn jeg vil ha det. Jeg vil ha helt andre bilder, som i Oslo, bak scenen med lys fra siden. Men av og til er det virkeligheten selv som former filmen.
– Det var veldig eventyrlig at han kom inn på den skolen i det hele tatt? Det var et vendepunkt?
– Ja, det var det. Hvis filmen skulle vært lengre, måtte jeg hatt enda bedre tilgang til å gjøre opptak på Royal enn det jeg fikk. Det er grunnen til at vi slutter filmen der vi gjør. Det er et naturlig punkt å slutte der du kan se at Lukas kan bli en profesjonell danser. Vi har filmet litt mer. For eksempel at Syvert og Torgeir drar til London sammen med klassen sin for å besøke ulike ballettinstitusjoner, og selvfølgelig ser de en klasse med Lukas, men akkurat da følte vi at vi åpnet et nytt kapittel. Det er nesten som om det ble en ny film, det å fortsette å filme dem videre på høyskolen og Royal, avslutter regissør Kenneth Elvebakk. Med filmens slutt ender historien om de tre unge danserne for denne gang, men eventyret fortsetter ute i den virkelige verden for alle tre guttene. Kenneth Elvebakk er muligens i gang med en ny ballettfilm.
(Foto: Jörg Wiesner/Indie Film)
TweetRelatert
Digitalt på Oslo filmfestival
Blogg: I filmen Side by Side forsøker skuespilleren Keanu Reeves og regissør Christopher Kenneally å finne ut hva den amerikanske filmbransjen mener om fordeler og ulemper ved analoge og digitale filmformater.
Diana Saqeb – en afghansk filmskaper
Blogg: Diana Saqeb er en av flere kvinnelige filmskapere i Afghanistan. Etter 14 år som flyktning i Iran er hun vendt tilbake til mødrelandet. Kampen for kvinnenes rettigheter står sentralt for den modige Diana.
Free Cinema og the British New Wave
Blogg: Også britisk film fikk en ny giv rundt 1960. Sosiale og kulturelle forhold gjorde den britiske nybølgen annerledes enn sitt mer berømte franske motstykke. Denne bloggen gir oss en liten smakebit av Free Cinema bevegelsen og den såkalte kjøkkenbenkrealismen i britisk film.
Fra siste Z
Sulten etter å høre til
Om mat, minner, tilhørighet og sorg i den sørkoreanske filmen Little Forest. | kun utdrag
Markens grøde
Lite trumfer følelsen av å ha funnet en skatt. Agnès Vardas Samlerne og jeg er en skatt i seg selv. | kun utdrag
Det handler ikke bare om å spise, men om convivenza – å leve sammen.
Kristin Gjerpe i samtale med Astrid Nordang, Camilla Chams og Francesco Bentivegna. | kun utdrag
Fra arkivet
En 16 punkters samtale med Anja Breien
Z #2 2004: Anja Breien er den første norske kvinnelige regissør som gikk på filmskole. Det var for førti [...] | kun utdrag
Norsk skrekkfilm og jakten på varemerket
Z #1 2016: Har norsk skrekkfilm en egen identitet? | kun utdrag