Kunsten å tenke negativt. Tittelsekvensen

hovedbilde

Steppenwolfs «The Pusher» i Kunsten å tenke negativt (Breien, 2006).

Musikk til levende bilder er det mest forførende filmmediet har å by på. Treffer man ordentlig kan bilde og musikk smelte sammen til noe genuint, til ren filmatisk nytelse. Jeg har aldri tatt meg bryet med å finne den presise musikalske årsaken til at en låt eller et stykke musikk funker og veldig mye annet ikke gjør det, men slått meg til ro med at jeg kjenner forskjellen. Det har med rytmen å gjøre, en driv i musikken, som får bildene til å flyte fremover og publikum til å lene seg bakover.

I Kunsten å tenke negativt hadde jeg bestemt meg for å bruke allerede eksisterende låter, og til tittelsekvensen hadde jeg funnet den absolutt fetest tenkelige låta: «Almost Cut My Hair» av Crosby, Stills, Nash & Young. En svulstig rock’n roll-låt med en skarp og tung gitarlinje, og knalltøff vokal av David Crosby. Det kledde hovedpersonen Geirr perfekt, med tekstlinjer som «I feel like letting my freak flag fly» mens Geirr rullet omkring i mørket med cowboy-støvlene og det lange håret, tilbakesatt til sitt eget, halvt patetiske ungdomsopprør i mangel på andre løsninger. Låta brakte løs og Geirr var på vei nedover i rullestolheisen. Det kunne ikke bli kulere. Og managementet til Neil Young sa blankt nei. Han spiller som kjent ikke for Pepsi, ei heller for norske filmregissører med gode intensjoner. Så jeg hadde et problem. Jeg måtte finne en erstatning som ville kunne løfte åpningen av filmen til noe bare i nærheten av det jeg hadde med «Almost Cut My Hair». Så jeg lette, hørte, banna og skreik, men ingen låter funka. De var ikke i nærheten engang.

kunsten

Det var som mørkest da jeg endelig kom på en gammel favorittlåt: «The Pusher» av Steppenwolf. Jeg la den ut på tidslinja. Den tilbakelente, steady rytmen funka til bildene. Den tøffe vokalen og låtas mentale landskap av drugs og rock’n roll tilførte Geirr en akkurat passe dose med tøffhet, og dermed også en slags implisitt humor. Noen gamle kompiser av meg som hadde sittet på gutterommet mitt og gaula til låta i the good old days, og dessuten sett Easy Rider på Cinemateket hvor den også dukker opp, mente teksten ikke var presis nok. Jeg bestemte meg for at det var dem og ikke låta det var noe galt med, og tok sjansen. Og jeg liker å tro at tittelsekvensen endte opp med å gjøre jobben sin; at det ble så filmatisk fett at tilskueren skjønte at filmens forteller visste hva han dreiv med og kunne stoles på, så tilskueren selv kunne lene seg tilbake og slappe av, før historien brakte løs. Men «Almost Cut My Hair»-magi ble det aldri.

 

 



Relatert

Musikk tel arbe’

Z #1 2015: Om «The Rythm of the night» med Corona i Beau Travail (Claire Denis, 1993) | kun utdrag

Soul til fjells!

Z #1 2015: «The Bar-Keys» med Soul Finger fra Spioner som oss (John Landis, 1985) | kun utdrag

Låten som reddet verden

Z #1 2015: «God Gave Rock’n Roll to You» av KISS i Bill & Teds Bogus Journey (Pete Hewitt, 1991 | kun utdrag


Fra siste Z

Bølger og demoner – naturkrefter i norsk film

De fleste vil enes om at den norske naturen har en sentral plass i den norske folkesjelen. Vi bor tett på den – selv urbane mennesker som bor midt i en av våre få storbyer, har kort vei til store naturområder. Men hvilken plass har den i norsk film? | kun utdrag

Stakkars Oslo

Forfall, betong og voksesmerter i hovedstaden. Einar Aarvig får hjelp av en regissør og en kunsthistoriker til å forstå Oslo i februar 1990 og i dag. | kun utdrag

Stedene snakker: Et knippe filmanbefalinger

I det følgende har jeg plukket ut et lite knippe filmer som på hvert sitt vis benytter omgivelsene til å omslutte tilskueren i stemningstablåer, eller til å kommentere filmenes underliggende problemstillinger – enten gjennom natur, arkitektur eller andre romlige utsnitt. | kun utdrag


Fra arkivet

Orson Welles på sporet av den tapte tid – en omtale av «Familien Amberson»

Z #3 1988: Orson Welles var en av filmhistoriens mest ambisiøse kunstnere. Hans storverk Familien Amberson [...] | kun utdrag

Norsk kortfilm – anmeldt

Z #3 2013: oppmerksom på at de fleste av disse omtalene bygger på bare ett gjennomsyn av filmen under festivalen i juni. | kun utdrag

Hustruer 10 år etter: Fra film om kvinner til film om mennesker

Z #2 1986: Hustruer ti år etter er Anja Breiens oppfølger av filmen Hustruer fra 1975. Til tross for mange [...] | kun utdrag