Kunsten å tenke negativt. Tittelsekvensen

hovedbilde

Steppenwolfs «The Pusher» i Kunsten å tenke negativt (Breien, 2006).

Musikk til levende bilder er det mest forførende filmmediet har å by på. Treffer man ordentlig kan bilde og musikk smelte sammen til noe genuint, til ren filmatisk nytelse. Jeg har aldri tatt meg bryet med å finne den presise musikalske årsaken til at en låt eller et stykke musikk funker og veldig mye annet ikke gjør det, men slått meg til ro med at jeg kjenner forskjellen. Det har med rytmen å gjøre, en driv i musikken, som får bildene til å flyte fremover og publikum til å lene seg bakover.

I Kunsten å tenke negativt hadde jeg bestemt meg for å bruke allerede eksisterende låter, og til tittelsekvensen hadde jeg funnet den absolutt fetest tenkelige låta: «Almost Cut My Hair» av Crosby, Stills, Nash & Young. En svulstig rock’n roll-låt med en skarp og tung gitarlinje, og knalltøff vokal av David Crosby. Det kledde hovedpersonen Geirr perfekt, med tekstlinjer som «I feel like letting my freak flag fly» mens Geirr rullet omkring i mørket med cowboy-støvlene og det lange håret, tilbakesatt til sitt eget, halvt patetiske ungdomsopprør i mangel på andre løsninger. Låta brakte løs og Geirr var på vei nedover i rullestolheisen. Det kunne ikke bli kulere. Og managementet til Neil Young sa blankt nei. Han spiller som kjent ikke for Pepsi, ei heller for norske filmregissører med gode intensjoner. Så jeg hadde et problem. Jeg måtte finne en erstatning som ville kunne løfte åpningen av filmen til noe bare i nærheten av det jeg hadde med «Almost Cut My Hair». Så jeg lette, hørte, banna og skreik, men ingen låter funka. De var ikke i nærheten engang.

kunsten

Det var som mørkest da jeg endelig kom på en gammel favorittlåt: «The Pusher» av Steppenwolf. Jeg la den ut på tidslinja. Den tilbakelente, steady rytmen funka til bildene. Den tøffe vokalen og låtas mentale landskap av drugs og rock’n roll tilførte Geirr en akkurat passe dose med tøffhet, og dermed også en slags implisitt humor. Noen gamle kompiser av meg som hadde sittet på gutterommet mitt og gaula til låta i the good old days, og dessuten sett Easy Rider på Cinemateket hvor den også dukker opp, mente teksten ikke var presis nok. Jeg bestemte meg for at det var dem og ikke låta det var noe galt med, og tok sjansen. Og jeg liker å tro at tittelsekvensen endte opp med å gjøre jobben sin; at det ble så filmatisk fett at tilskueren skjønte at filmens forteller visste hva han dreiv med og kunne stoles på, så tilskueren selv kunne lene seg tilbake og slappe av, før historien brakte løs. Men «Almost Cut My Hair»-magi ble det aldri.

 

 



Relatert

Musikk tel arbe’

Z #1 2015: Om «The Rythm of the night» med Corona i Beau Travail (Claire Denis, 1993) | kun utdrag

Soul til fjells!

Z #1 2015: «The Bar-Keys» med Soul Finger fra Spioner som oss (John Landis, 1985) | kun utdrag

Låten som reddet verden

Z #1 2015: «God Gave Rock’n Roll to You» av KISS i Bill & Teds Bogus Journey (Pete Hewitt, 1991 | kun utdrag


Fra siste Z

Å kjenne det på kroppen – om popmusikk og kroppslig respons i film

Når musikken klaffer ekstra godt med en filmscene, kan vi praktisk talt kjenne det på kroppen. Men hvordan brukes popmusikk for å involvere oss seere rent kroppslig? | kun utdrag

Da popmusikk flyttet inn på lydsporet

Om bruken av popmusikk i 60- og 70-tallsfilmen, compilation-lydsporenes fremvekst, og hvilken rolle popmusikken spiller i den legendariske filmen Harold and Maude. | kun utdrag

David Bowie: Hooked to the Silver Screen

En rask odyssé gjennom Bowies filmkarriere – kunstneren som stadig skiftet form, men alltid forble seg selv. | kun utdrag


Fra arkivet

Kine Aune, Regissør eller ikke regissør?

Z #4 1993: Det er spørsmålet! Kine Aune kaller seg animasjonsfilmregissør, men overlater tegning og [...] | kun utdrag

Kjønnsdrama på lerretet, kjønnsblindhet i bransjen

Z #2 2007: Så er det slått fast fra høyeste autoriserte hold: Det eksisterer en iøynefallende kjønnsurettferdighet i det norske kulturlivet. Det måtte en ambisiøs feminist og kulturminister til - med ballene på rett sted - for å våge å stå i mot et massivt press fra mektige aktører i bransjen mot å ta opp hvilke kvalitetsforringende konsekvenser dette har. Tallene som kulturminister Trond Giske la fram 8. mars, kan ubehagelig klart tale for seg selv. Nøkkelposisjoner i filmbransjen: 21 prosent kvinner, 79 prosent menn. Antall regissører: 19 prosent kvinner, 81 prosent menn. Produsenter: 19 prosent kvinner, 81 prosent menn. Sånn er det med den saken.

Brutal enkel. Blood Simple

Z #1 2019: Coen-brødrenes mesterlige debutfilm introduserer mange av elementene de senere skulle bli kjent for, men framstår samtidig som en enslig, mørk svale i deres filmografi. | kun utdrag