P’tit Quinquin – det gode, det onde og dumheten

Bruno Dumonts siste film er en parodi på krimsjangeren. Den er også en gripende komedie med eksistensiell resonans og politiske implikasjoner

Surrealistene hyllet en form for dumhet. For dem fantes det en annen type uvitenhet enn ignoranse: en åpenhet for det som unndrar seg rasjonalitetens horisont. I sin gale kjærlighet for den dunkle siden av virkeligheten, så de dumheten – i likhet med drømmene – som en viktig del av livet. Dumhet er her ikke det samme som mangel på intelligens eller anstrengelse. Det er snarere en form for oppmerksomhet, en absurdistisk oppmerksomhet som avventer å konkludere med sine funn.

Bruno Dumonts siste verk, P’tit Quinquin* – en ofte absurd og grotesk komedie – er ikke en surrealistisk film, men den synes å innlemme denne surrealistiske forståelsen av dumhetens betydning. Samtidig er det en film som, både kritisk og humoristisk, tar for seg en negativ og destruktiv form for dumhet: En ignoranse som avstedkommer fordommer, unødvendig mistenkeliggjøring, gruppementalitet og for raske konklusjoner.

Hva skal man for eksempel tenke om man finner deler av en menneskekropp i ræva på en død ku? Skal man anta at delen er stappa opp i kuas rompe, eller skal man anta at kua har spist dette mennesket?

Politietterforskerne i Dumonts film, en parodi på krimsjangeren og who-dunnit, antar det førstnevnte. Og jeg må innrømme at jeg var dum nok til å være med på den antakelsen. Filmen gjør ikke bare narr av denne villedende intuisjonen, men lager også komikk ut av etterforskernes tendens til å tolke verden gjennom konvensjonelle talemåter, fordomsfulle forestillinger og referanser til kunsthistorien. Hovedetterforskeren, Van der Weyden, med Chaplin-bart og ticks-aktige bevegelser ut av denne verden, misforstår stadig fraser og ordtak, og tyr ofte til floskler, kanskje for å dekke over det uavklarte eller for å gjemme (og glemme) sin egen dumhet. Man må verken ta intuisjonen eller tillærte fraser for god fisk.

I P’tit Quinquin framstår i det hele tatt tilværelsen som en latterlig tragedie der det å bruke floskler og innta normer, uniformer, roller og andre kulturelle kostymer og praksiser synes å ha erstatta både det Aristoteles kalte «praktisk fornuft» og en grunnleggende, «naiv» kontakt med naturen. Men filmens perspektiv er ikke så ensidig som det høres ut i forrige setning, og vil bli tolket på mange forskjellige måter; perspektivet er tvetydig som en selvbevisst dust stående overfor et mysterie. I dette ‘krim-mysteriet’ er det en absurd mangel på løsninger og svar. Alt ses innenfor en begrensa horisont. For Van der Weyden er denne horisonten i stor grad prega av en forkjærlighet for hvite hester, fyldige kvinnekropper og Rubens’ flamske malerier. Selv et grotesk lik på en fredelig strand ses og forstås i lys av disse interessene, og framstår i et visst perverst-sakralt lys.

Med P’tit Quinquin har Bruno Dumont laget et nyskapende verk som jeg tror vil polarisere tilskuerne, og bli diskutert i lang tid. Filmen følger opp den franske tradisjonen fra René Clair, Jacques Tati og Luis Buñuel i måten den bruker et distinkt komediemodus til å antyde politisk, kulturelt og eksistensielt trangsyn, og samtidig skape øyeblikk av uutgrunnelig skjønnhet. I en sammenblanding av det man noe prøvende kan kalle fenomenologisk neorealisme og karikerende komedie, er dette noe av det morsomste, tragiske, interessante og gripende jeg har sett på lang tid.

Dumonts film er av og til teit, lang, insisterende og repeterende på en måte som kan oppleves som tærende. Men fra de første bildene – av den lille Quinquin som bærer suppetallerkenen til sin plass i sola (og mister over halve innholdet på veien dit, til tross for morens repeterende advarsler om å ikke søle) og der møter sin amore – til de siste bildene av mennesker som holder rundt hverandre uten å kjenne til den andre, den andre som alltid er uforklarlig i sin mystiske framtoning, er dette noe unikt. Noe vi i framtiden kanskje vil kalle et mesterverk. Det er ikke minst en film med enorme tolkningsmuligheter, en film som vil ses ulikt av enhver som ser den. Guillaume Deffontaines rolige, pustende og dagslyspregede Cinemascope-bilder er nøye med å ikke feste utvetydige betydninger til ansikta og landskapet.

Julien Bodard, Corentin Carpentier et Alane Delhaye

P’tit Quinquin viser ikke bare at Bruno Dumont også har humoristisk sans, og føyer seg ikke bare inn i hans filmografi som en pussig lagd-for-TV-kuriositet. Den er en virkelig gripende og morsom komedie med eksistensiell resonans og politiske implikasjoner, som revitaliserer en rik filmtradisjon av samvittighetsfull slapstick og satire.

*Verket er i utgangspunktet laget som en TV-serie i fire deler, hvorav hver episode er på 52 minutter. Filmversjonen, som er den jeg forholder meg til (og som jeg så på TIFF i forrige uke), er noe kortere, med sin totale spilletid på 3 timer og 20 minutter. Flere jeg snakket med synes den var ujevn og langtekkelig, og en sveitsisk filmklubbkollega mente den var uegnet til å sette opp for sitt publikum. Jeg tror likevel den fint kan settes opp av norske filmklubber. Ikke bare er dette et mektig verk av en betydelig europeisk filmskaper som fortjener å bli satt opp på kino (kanskje sammen med et lite retrospektiv?) og diskutert på sine egne premisser; man kan også diskutere P’tit Quinquin i lys av de stadige aktuelle diskusjonene av slektskapet og forskjellene mellom film og TV-serier. Eller betrakte den i lys av krimsjangerens popularitet.

Tweet

Til toppen | Utskriftsvennlig versjon