KUNST + FILM = SANT?

Gjenforeningen, Odell, 2013

 

Folk fra «kunstverdenen» er på vei inn i filmbransjen. Kanskje blir det da større rom for nyskaping i en bransje som litt for ofte nøyer seg med oppvarming av velbrukte idéer og konsepter?

Det fantes tidligere et ganske så klart skille mellom det «videokunst» og tradisjonell spille- eller dokumentarfilm. «Videokunstnerne» jobbet gjerne eksperimentelt , og brukte billige og lavoppløselige videoformater til sine produksjoner. De laget rett og slett en egen estetikk og et eget uttrykk av den dårlige bildekvaliteten, typisk representert ved lett synlige striper i bildene og diffuse farger.

Den tekniske utviklingen har etter hvert innhentet «videokunstnerne». Billige kameraer med høydefinerte knivskarpe bilder åpnet nye muligheter for dem som ville skape nye kunstneriske uttrykk. Samtidig kom billige og enkle digitale redigeringsprogrammer i bruk. Mens den konvensjonelle filmbransjen brukte årevis på å ta i bruk tilgjengelig digital teknologi, gikk det ikke lang tid før filmskaperne med kunstfaglig bakgrunn tok i bruk disse nye arbeidsverktøyene.

I dag er så å si all filmproduksjon digital og det teknologiske skillet mellom filmskapere med kunstfaglig bakgrunn og filmskapere fra den mer tradisjonelle og kommersielle delen av filmbransjen er nesten borte. Riktignok kan store, dyre filmproduksjoner skilte med effekter som er utenfor enhver liten individuell filmskapers rekkevidde, men forskjellen er langt mindre enn før.

Utviklingen har ført til at det jeg vil kalle kunstfilm – film vist på gallerier og museer – og tradisjonell film – film produsert for kino, filmfestivaler og senere fjernsynsvisning – nærmer seg hverandre. Den tradisjonelle kinofilmen, også hos noen filmskapere i den mest kommersielle delen av spekteret, er blitt mer eksperimentell (Christopher Nolan, Darren Aronofsky, Steve McQueen etc.) og kunstfilmen har beveget seg inn på kinofilmområdet (Anna Odell, Miranda July etc.)

Static, McQueen, 2009

Også i Norge merker vi denne utviklingen. Som ofte ellers kan tendensen først spores i kortfilmmiljøet, der skillene uansett aldri har vært helt klare mellom kunstfilm og mer konvensjonelle filmer. Kunstfilmer har i mange år markert seg og vunnet priser på landets kortfilmfestivaler, men ofte ble det likevel feil når kunstvideoer laget for et annet format og en annen setting ble vist i kinosal på stort lerret. Slik er det ikke lenger, snarere lager flere og flere filmskapere, ofte med kombinert kunst- og mediefaglig bakgrunn, kunstfilm som utvilsomt er best på kino.

Og produksjonssystemet for film åpner veien for ambisiøse kunstnere som vil uttrykke seg gjennom filmmediet. Kortfilmkonsulent Åse Meyer ved Norsk filminstitutt forteller at man i fordelingen av offentlig tilskudd til kortfilm ikke skiller mellom film initiert av folk med kunstbakgrunn og film laget av folk med tradisjonell filmutdanning. På kortfilmområdet er det heller ikke krav om at prosjektene må ha en etablert filmprodusent i ryggen for å få støtte. Den individuelle kunstneren vurderes på lik linje med andre søkere. Dette i motsetning til reglene for støtte til langfilm, der det settes krav om et ansvarlig produsentselskap bak alle søknader.

-Likevel er det en trend mot at flere og flere av søkerne fra kunstfeltet allierer seg med en filmprodusent når de søker støtte, forteller Meyer. Norske kunstnere får stadig større filmambisjoner og da oppstår behovet for et mer profesjonelt produksjonsapparat. Og budsjettene vokser.

Nå er det selvsagt ikke noe nytt at billedkunstnere også lager film. Helt fra filmens barndom har film både vært underholdning og en del av kunstfeltet. Det er nok å nevne navn som Salvador Dali og Jean Cocteau som fra 1920-tallet krysset over til film fra andre kunstarter. Av kjente filmregissører som står med bein i flere leire er Alfred Hitchcock, Orson Welles, Jean-Luc Godard, Andy Warhol og David Lynch for å nevne noen.

Rekontruktion, Härenstam, 2013

Likevel, i Norge i dag har vi en bølge av kunstnere, etablert innenfor andre kunstsjangre, som krysser over til filmen. Gjerne i form a nesten selvbiografiske filmer, av samme slag som Miranda Julys Me and you and everyone we know eller Anna Odells Gjenforeningen (Återträffen). Den Oslo-baserte kunstneren Mattias Härenstam utrykker seg gjennom mange forskjellige kunstarter, men laget den bemerkelsesverdige, delvis selvbiografiske filmen Rekonstruktion i 2013. Han lager nå en ny film med støtte fra filminstituttet. Andre aktuelle navn i skjæringspunktet mellom film og visuell kunst er Jorunn Myklebust Syversen, Camilla Figenschou, Marikken Halle, Marte Vold og Knut Aasdam, for å nevne noen. Det er også i ferd med å vokse fram et solid filmmiljø rundt Atelier Nord på Grünerløkka i Oslo, der kunstfilmeren Ivar Smedstad er en sentral skikkelse. For et par år siden fikk vi også Studio Fjordholm, et filmproduksjonsselskap som spesialiserer seg på kunstfilm. Selskapet har filmkunstnere som Lene Berg, Mattias Härenstam og Inger Lise Hansen i sin stall.

Kunstfilmen har et nedslagsfelt utover tradisjonelle visningssteder for film, men den vil utvilsomt også gi inspirasjon til nyskaping også innenfor den etablerte, tradisjonelle filmbransjen. Mer om miljøet rundt kunstfilmen kommer i en senere blogg herfra.

 

Tweet

Til toppen | Utskriftsvennlig versjon