Annerledes Girl Power: Prinsesse Kaguya

3_修正2_ol

Men Studio Ghibli var ikke bare Miyazaki! Etter 14 år med arbeid har animasjonslegenden Isao Takahata sluppet et håndlaget mesterverk. Anbefales!  Både voksne og barn vil kunne sette pris på denne gripende fortellingen om en sterk og livlig liten hovedperson.

I tallrike fortellinger finner vi magiske, utenomjordiske skapninger sendt fra himmelen for å dele vår ordinære menneskelige eksistens – fra den gamle mesopotamiske legenden om Gilgamesh til Spielbergs E.T., via Mary Poppins og Jesus (uten sammenligning forøvrig). Disse skal lære oss å leve i de evige sorgers dal, dele våre smerter og gleder, avdekke våre brister og vise oss skjønnheten ved vår ufullkomne tilværelse, før de til slutt igjen stiger opp til himmelen.

kaguya5

Fortellingen om Prinsesse Kaguya er basert på Japans eldste folkeeventyr og er et av de vakreste eksemplene på dette motivet. I nærheten av en bambusskog bor en eldre bambushogger og hans kone. En dag, mens han jobber i skogen, oppdager han en bitteliten prinsesse i en lysende bambusstang. Overbevist om at dette er en gave fra himmelen, tar han den vakre lille, eplekinnede jenta med hjem til sin kone. De bestemmer seg for å adoptere bambusjenta og oppdra henne som sin egen datter. Jenta har en lykkelig oppvekst på landet med vakker natur og de lokale barna som lekekamerater. Men bambushoggeren er overbevist om at hun egentlig er en prinsesse, takket være gullkorn funnet i flere magiske bambusstammer, og flytter til et stort og flott herskapshus i byen. Her begynner en motvillig forvandling à la “My Fair Lady”: Bambusjenta skal lære å bli en prinsesse etter alle kunstens regler, og må bli det motsatte av hva hun til nå har vært. Hun må bli beskjeden, ærbødig og ufri. Hun må lære å takle sosiale normer og forventninger til hvordan en ung dame skal oppføre seg – uten å oppgi sin egen karakter og integritet. Livet på jorda, i den kaotiske storbyen blant velmenende men ufullkomne mennesker, blir likevel ikke så enkelt. I en særdeles rørende slutt blir hun til slutt hentet igjen av sin egen fortid.

kaguya2

De fleste vil kanskje kjenne igjen regissør Isao Takahata fra Grave of the Fireflies (1988). Dette er 78-åringens første spillefilm på 14 år (etter My Neighbors the Yamadas fra 1999). Han brukte god tid på å lage filmen, og det ble til og med spekulert omkring hvorvidt han kom til å sluttføre den. Det gjorde han heldigvis, og for de av oss som lengter etter god, håndlaget, 2D-animasjon er Takahatas delikate tegninger en ren fryd. Stilen er en særegen og svært vellykket kombinasjon av flere elementer. Vi bys på en slags minimalistisk realisme som kutter bort alt det unødvendige, men som viser frem små hverdagslige detaljer, fra blomsterknopper til en babys vaklende første skritt. Vi opplever sjelden noen visuell overflod, og alle bildene er nøye komponert. Dessuten har filmen en håndmalt tekstur og kvalitet som virker som balsam for en pikselmettet sjel. Kombinert med lysere pastellfarger står denne stilen i sterk kontrast til Miyazakis polerte linjer og bruk av primærfarger. I Prinsesse Kaguya er litt grovere penselstrøk og delikate akvareller finkalibrert for å produsere ulike emosjonelle effekter, og skildre Kaguyas overgang fra barndommens ureflekterte hverdagslykke til en mer voksen melankoli.

kaguya4

Et av høydepunktene i filmen er en særdeles vakker og mørk fluktscene full av desperasjon og nød. Her løsriver plutselig det visuelle uttrykket seg fra realisme for å reflektere prinsessens tumultfylte indre tilstand. Takahatas presise, men ekspresjonistiske stil skal blant annet ha blitt inspirert av den kanadiske animatøren Frederic Back og hans klassiske The Man Who Planted Trees, vinner av Oscar for beste animerte kortfilm og Gullpalme for beste kortfilm i 1987.  (http://www.youtube.com/watch?v=v_7yEPNUXsU). Han skal også ha uttrykt beundring for den neorealistiske klassikeren Sykkeltyvene og den franske animatøren Michel Ocelot (kjent for Kirikou og trollkvinnen, Prinser og prinsesser, osv).

Men er dette en film for barn? I flere amerikanske anmeldelser uttrykkes det bekymring for at de minste vil miste tålmodigheten i løpet av filmens 137 minutter. I tillegg kan man lett tenke seg at en så kunstnerisk anlagt allegori med voksentematikk som tidens løp og livets hardvunne visdom ikke er noe for barna. Men det virker etter min mening reduserende å kategorisere dette flotte verket som enten “barnefilm” eller “film for oss andre”, som om de voksnes og barnas universer og referanser ekskluderte hverandre helt. Filmen engasjerer med en enkel fortelling og en sterk og livlig kvinnelig hovedkarakter. Det at filmens uttrykk og moral representerer noe uvanlig i kontrast til barnefilmer flest (dette er “girl power” av et annet slag) betyr ikke at barna ikke vil like den. Som folk flest har barn ulike sensibiliteter, og jeg vil våge å si at Fortellingen om Prinsesse Kaguya vil appellere til de mest kreativt anlagte, empatiske, og så å si romantiske av dem.

no2_kaguya_nikonikoboard_out



Relatert

Japansk animasjonsfilm – også for voksne

Blogg: Japan produserer enorme mengder animasjon, her i Vesten kjent som anime. Japansk animasjon utgjør faktisk ca. 60 % av det globale animasjonsmarkedet. Generelt har anime hatt en mye mer liberal holdning til framstilling av vold, seksualitet og andre tabubelagte temaer enn vestlig animasjon. Hvorfor?

Satoshi Kon: Animepioneren som hadde verden i sin hule hånd

Blogg: Fra Perfect Blue til Paprika: Satoshi Kon rakk i løpet av sin korte karriere å trollbinde animefans verden rundt med sine surrealistiske visjoner.

Jujutsu Kaisen 0: filmen

Blogg: En kampfantasi for barn, eller en fantasifull, kritisk utforskning av troen på egen overlegenhet og overherredømme? Manga- og animeekspert Helen McCarthy leder oss inn i kinoaktuelle Jujutsu Kaisen 0.


Fra siste Z

Matrosdresser, idolkultur og tiåret som forsvant fra japansk filmhistorie

Skjeve tenner, korte skjørt og lange kamerakjøringer: Hva var det som gjorde at åttitallets idolfilmer ble så epokegjørende, og hvorfor krysset de aldri Japans landegrenser? | kun utdrag

Herlig åttitalls

Det lekne åttitallet lever fortsatt i Tokyo. | kun utdrag

Et annet kaos: Shinji Somais Typhoon Club – Taifu kurabu

Naturkrefter og mørkt begjær danner den pulserende kjernen i Shinji Sōmais kultklassikere fra 1980-tallet. | kun utdrag


Fra arkivet

Kamera skal være som en motor i en drøm

Z #1 1984: Det har etter hvert dukket opp flere uavhengige produksjonsgrupper som lager kortfilm. Under [...] | kun utdrag

Film – best på tv? Det amerikanske tv-dramaet fra All in the Family til The Wire

Z #1 2007:
En av de mest dramatiske endringene i moderne populærkultur det siste tiåret er at den amerikanske kinofilmen så til de grader har tapt terreng som populær underholdning, at film i dag er best på tv. En konsekvens av denne utviklingen er at en rekke utdaterte «sannheter» om fjernsynet som medium må forkastes. Fremst i denne rekken er forestillingen om at amerikanske fjernsynsserier er samlebåndsprodukter av lav kvalitet.

Intervju med Monica Voilås Myklebust

Z #4 2018: Hovedpersonen i 100 % menneske ser tilbake på filmen, femten år etter den ble produsert. | kun utdrag