Renoir og Romero speiler hverandre

I ukens blogg ser vi på to filmøyeblikk som speiler hverandre.

 

You know, I feel like disappearing. I want to vanish into a hole.
What good would that do?
I’d no longer have to distinguish between good and bad. The terrible thing is that everyone has his reasons.

Spillets regler (La règle du jeu), Jean Renoir, 1939.

 

Maybe if we tried working together we could ease some of the tensions. We’re all pulling in different directions.
That’s the trouble with the world, Sarah darlin’. People got different ideas concernin’ what they want out of life.

Day of the Dead, George A. Romero, 1985.

 

Det er flere ting Jean Renoir og George A. Romero deler med hverandre. Én kvalitet er hvordan de på sitt beste evner å lage inderlige filmer med kritiske perspektiv. Man finner en slags sårbar humanisme hos disse filmskaperne, med rom for humor og skrekk, ømhet og råhet, nærhet og distanse, empati og analyse.

I Romeros Day of the Dead finner jeg et ekko av den kjente sekvensen i Spillets regler. Det vil si: for meg var det andre veien. Jeg så Day of the Dead minst tre ganger før jeg så Spillets regler. To av de mest fantastiske filmene jeg vet om, og to øyeblikk jeg aldri vil glemme. Alle har sine grunner, alle har sine egne ideer om hva de vil ha ut av livet.

De respektive samtalene starter i henholdsvis mediumshots (Renoir) og close-ups (Romero) og klassisk shot/reverse shot og går så over til et distansert totalbilde (long shot), som i det perseptuelle gapet det skaper, i det avmålte mellomrommet mellom seg og menneskene det studerer, underbygger det som blir sagt: En implisert perspektivisme. Hos Renoir: som det ubestemmelige, avventende, nærmest luskende blikket til en fremmed tredjeperson; hos Romero: hovedpersonens point-of-view, fremmedgjort i undergrunnens ganger, møtt veggen der hun står i avmakta etterlatt av orda og situasjonen de stammer fra: alle har sine grunner.

Tweet

Til toppen | Utskriftsvennlig versjon