Renoir og Romero speiler hverandre

hovedbilde25

I ukens blogg ser vi på to filmøyeblikk som speiler hverandre.

 

You know, I feel like disappearing. I want to vanish into a hole.
What good would that do?
I’d no longer have to distinguish between good and bad. The terrible thing is that everyone has his reasons.

Spillets regler (La règle du jeu), Jean Renoir, 1939.

 

Maybe if we tried working together we could ease some of the tensions. We’re all pulling in different directions.
That’s the trouble with the world, Sarah darlin’. People got different ideas concernin’ what they want out of life.

Day of the Dead, George A. Romero, 1985.

 

Det er flere ting Jean Renoir og George A. Romero deler med hverandre. Én kvalitet er hvordan de på sitt beste evner å lage inderlige filmer med kritiske perspektiv. Man finner en slags sårbar humanisme hos disse filmskaperne, med rom for humor og skrekk, ømhet og råhet, nærhet og distanse, empati og analyse.

I Romeros Day of the Dead finner jeg et ekko av den kjente sekvensen i Spillets regler. Det vil si: for meg var det andre veien. Jeg så Day of the Dead minst tre ganger før jeg så Spillets regler. To av de mest fantastiske filmene jeg vet om, og to øyeblikk jeg aldri vil glemme. Alle har sine grunner, alle har sine egne ideer om hva de vil ha ut av livet.

De respektive samtalene starter i henholdsvis mediumshots (Renoir) og close-ups (Romero) og klassisk shot/reverse shot og går så over til et distansert totalbilde (long shot), som i det perseptuelle gapet det skaper, i det avmålte mellomrommet mellom seg og menneskene det studerer, underbygger det som blir sagt: En implisert perspektivisme. Hos Renoir: som det ubestemmelige, avventende, nærmest luskende blikket til en fremmed tredjeperson; hos Romero: hovedpersonens point-of-view, fremmedgjort i undergrunnens ganger, møtt veggen der hun står i avmakta etterlatt av orda og situasjonen de stammer fra: alle har sine grunner.

Spill1

spill2

spill3

spill4

spill5

spill6

spill7

spill8

spill9

spill10



Relatert

Jean Renoir

Z #4 1984: Cinemateket i Nork Filminstitutts nye kino i Oslo er i ferd med å etablere seg som et senter for [...] | kun utdrag

Dokumentarfilmskaperen Chris Marker er død

Blogg: En av verdens mest nyskapende og respekterte dokumentarfilmskapere døde den 30. juli, 91 år gammel. Marker har siden 1950-årene vært en sentral skikkelse i fransk kulturliv og i det internasjonale dokumentarfilmmiljøet.

Stedet der Trump vil bygge muren har et eget liv

Blogg: Noen ganger kan film komme med helt andre bidrag i en samfunnsdebatt enn det andre uttrykksmidler makter. Jeg tror vi har et eksempel på det i den filmen jeg skal presentere her.


Fra siste Z

Hva er folk horror?

Med den såkalt «opphøyde» skrekkfilmen, som Midsommar, er folk horror igjen i vinden. Men hva er egentlig folk horror, og hvor har veien gått fra britisk 70-tallsskrekkfilm fram til i dag? | kun utdrag

Smittende paranoia: Nokon kjem til å kome og It Comes at Night

Kan redselen for inntrengeren være verre enn inntrengeren?  | kun utdrag

Nasty girls i skrekkfilm

Hvordan kan en feministisk filmviter få glede av skrekkfilm? En reise inn i hva skrekkfilmen egentlig kan gi oss, og inn i hva vi ser og ikke ser i Prano Bailey-Bonds Censor. | kun utdrag


Fra arkivet

Eventyr i en flukt-tid. Om Ridley Scotts «Legend»

Z #3 1986: Norske filmimportører tar, naturlig nok, bare inn en liten del av verdens filmproduksjon til [...] | kun utdrag

Forrådt? Om Costa-Gavras nyeste film og litt til

Z #1 1989: I denne montasjen anmeldes Constantin Costa-Gavras’ film Forrådt. Artikkelforfatteren [...] | kun utdrag

Fisken Wanda og det komiske

Z #2 1989: John Cleeses komedie En fisk ved navn Wanda er blitt en lattersuksess på kino. Artikkelforfatteren [...] | kun utdrag