Renoir og Romero speiler hverandre

hovedbilde25

I ukens blogg ser vi på to filmøyeblikk som speiler hverandre.

 

You know, I feel like disappearing. I want to vanish into a hole.
What good would that do?
I’d no longer have to distinguish between good and bad. The terrible thing is that everyone has his reasons.

Spillets regler (La règle du jeu), Jean Renoir, 1939.

 

Maybe if we tried working together we could ease some of the tensions. We’re all pulling in different directions.
That’s the trouble with the world, Sarah darlin’. People got different ideas concernin’ what they want out of life.

Day of the Dead, George A. Romero, 1985.

 

Det er flere ting Jean Renoir og George A. Romero deler med hverandre. Én kvalitet er hvordan de på sitt beste evner å lage inderlige filmer med kritiske perspektiv. Man finner en slags sårbar humanisme hos disse filmskaperne, med rom for humor og skrekk, ømhet og råhet, nærhet og distanse, empati og analyse.

I Romeros Day of the Dead finner jeg et ekko av den kjente sekvensen i Spillets regler. Det vil si: for meg var det andre veien. Jeg så Day of the Dead minst tre ganger før jeg så Spillets regler. To av de mest fantastiske filmene jeg vet om, og to øyeblikk jeg aldri vil glemme. Alle har sine grunner, alle har sine egne ideer om hva de vil ha ut av livet.

De respektive samtalene starter i henholdsvis mediumshots (Renoir) og close-ups (Romero) og klassisk shot/reverse shot og går så over til et distansert totalbilde (long shot), som i det perseptuelle gapet det skaper, i det avmålte mellomrommet mellom seg og menneskene det studerer, underbygger det som blir sagt: En implisert perspektivisme. Hos Renoir: som det ubestemmelige, avventende, nærmest luskende blikket til en fremmed tredjeperson; hos Romero: hovedpersonens point-of-view, fremmedgjort i undergrunnens ganger, møtt veggen der hun står i avmakta etterlatt av orda og situasjonen de stammer fra: alle har sine grunner.

Spill1

spill2

spill3

spill4

spill5

spill6

spill7

spill8

spill9

spill10



1 kommentar

  1. Endre Eidsaa Larsen sier:

    Det er verdt å nevne at bildeformatet er feil når det kommer til bildeserien fra Spillets regler. Korrekt format ser man i øverste bilde. Det er dette formatet (1.33:1-format, BFIs DVD-utgivelse) jeg forholder meg til når jeg skriver om filmen.

Din kommentar


Relatert

Jean Renoir

Z #4 1984: Cinemateket i Nork Filminstitutts nye kino i Oslo er i ferd med å etablere seg som et senter for [...] | kun utdrag

Dokumentarfilmskaperen Chris Marker er død

Blogg: En av verdens mest nyskapende og respekterte dokumentarfilmskapere døde den 30. juli, 91 år gammel. Marker har siden 1950-årene vært en sentral skikkelse i fransk kulturliv og i det internasjonale dokumentarfilmmiljøet.

Stedet der Trump vil bygge muren har et eget liv

Blogg: Noen ganger kan film komme med helt andre bidrag i en samfunnsdebatt enn det andre uttrykksmidler makter. Jeg tror vi har et eksempel på det i den filmen jeg skal presentere her.


Fra siste Z

Bølger og demoner – naturkrefter i norsk film

De fleste vil enes om at den norske naturen har en sentral plass i den norske folkesjelen. Vi bor tett på den – selv urbane mennesker som bor midt i en av våre få storbyer, har kort vei til store naturområder. Men hvilken plass har den i norsk film? | kun utdrag

Stakkars Oslo

Forfall, betong og voksesmerter i hovedstaden. Einar Aarvig får hjelp av en regissør og en kunsthistoriker til å forstå Oslo i februar 1990 og i dag. | kun utdrag

Stedene snakker: Et knippe filmanbefalinger

I det følgende har jeg plukket ut et lite knippe filmer som på hvert sitt vis benytter omgivelsene til å omslutte tilskueren i stemningstablåer, eller til å kommentere filmenes underliggende problemstillinger – enten gjennom natur, arkitektur eller andre romlige utsnitt. | kun utdrag


Fra arkivet

Unni Straume klar for Europa

Z #3 1994: En av sommerens sjeldne regnskurer ledsaget min sykkeltur oppover vakre Grünerløkka der jeg [...] | kun utdrag

Når verden går under på film

Z #2 2020: I dette korte essayet vil jeg gjerne reflektere over hva vi mener når vi snakker om «verdens undergang» på film. For det ser ut til å være en generell konsensus om at noe sånt eksisterer. Noen vil til og med gå så langt som å si at apokalypsen er spesielt egnet for lerretet, en egen genre.

Eleganse og fare. Ekstremsportfilmen, den nye rockumentaren?

Z #1 2008: Ekstremsportfilmene hører i dag til de mest populære dokumentarfilmene. Det er imidlertid skrevet lite om disse filmene, som få synes å ville se som dokumentar. I denne artikkelen presenteres genren nærmere, og disse elegante filmene om snowboard eller skateboard sammenlignes med dokumentarer om rockeartister og deres musikk. Kanskje er ekstremsportfilmen den nye rockumentaren?