”1001 gram” – et veloverveid Hamer-verk

hovedbilde24 Marie (Ane Dahl Torp) i en scene fra ‘1001 gram’


Noen tanker rundt Bent Hamers kinoaktuelle film 1001 gram, norsk filmpolitikk og livet sånn generelt i ukens Z-blogg.

Med 1001 gram topper Bent Hamer sin egen filmskaping og presenterer en film som er unik både i norsk og internasjonal sammenheng. Hamer er blitt et solid merkenavn på større og mindre filmfestivaler, noe som også er unikt for en norsk filmskaper. Når han likevel ikke når helt ut til et større publikum* kan grunnen være at humoren hans er for lavmælt til at den fanges opp av reklame- og medieverdenens umettelig behov for støy. Synd for alle dem som ikke får med seg Hamers filmer.

1001 gram handler om Marie som er nyskilt og jobber i Justervesenet. Her får hun ansvaret for å reise til Paris der den norske nasjonale kiloen skal kontrollveies mot den franske originalen.

Ut fra denne enkle historien spinner Hamer en filmfortelling som er utrolig oppfinnsom og full av morsomme overraskelser. Til tross for at den i høyeste grad er bygget opp som en tradisjonell klassisk fortelling, og faktisk følger læreboka for slike fortellinger nesten til punkt og prikke. Når filmen likevel framstår som original og litt sofistikert, er det kanskje fordi rollefigurene alle er utstyrt med små og store særheter, trekk som man ikke nødvendigvis venter å finne hos den type personer som vi møter i filmen.

factotum Karen Young, Marisa Tomei og Adrienne Shelly med Matt Dillon i Bent Hamers «Factotum» (2005)

 

Den norske filmpolitikken de siste årene har fokusert på produsentenes rolle i filmkulturen. Det har vært satset voldsomt på å fóre opp sterke produsenter som kan drive med kontinuerlig filmproduksjon. Her har Hamer, som både skriver, produserer og regisserer filmene sine, på et vis stått litt utenfor. Heldigvis har ikke det stoppet ham fra å lage film jevnlig, både med støtte fra den norske stat og med finansiering fra en rekke andre nasjonale og internasjonale kilder. I filmen Factotum (2005), basert på poeten Charles Bukowskis liv og litteratur og med Lili Taylor, Marisa Tomei og Matt Dillon i viktige roller, samarbeidet han blant annet med den kjente amerikanske indie-produsenten Jim Stark.

1001gram2 Kiloene renner på i «1001 gram»

 

Med eksponering i Cannes og andre store internasjonale filmfestivaler har Hamer med sitt eget lille produksjonsselskap skapt et nettverk som de fleste andre norske produsenter bare kan drømme om. Dette har gjort det mulig å skrape sammen produksjonsmidler fra ulike hold. Det er likevel tilliten fra det norske filmstøttesystemet som har ligget i bunnen og gjort det lettere for Hamer å produsere film. Det er viktig at det nå ikke legges opp til et system der de små uavhengige filmskaperne skvises ut. Hamer er et godt eksempel på at kreativiteten kan ligge hos nettopp dem. Filmer som 1001 gram bør bokstavelig talt veie tungt når regjeringen neste år skal legge frem sin nye filmpolitikk. Med filmen kan man kanskje si at en film med sjel bør veie tyngre enn en uten.

Jeg leser også en snedig samfunnskritikk inn i Hamers filmer, kanskje spesielt i 1001 gram. Her møter vi både nasjonale og internasjonale organisasjoner som bedriver en slags fiktiv, eller utdatert, virksomhet basert på en teoretisk tanke om hvordan funksjonelle organisasjoner skal være og drives. Det er visse prosedyrer som skal følges. Det er en organisatorisk overbygning som skal være på plass. Det skal diktes en historie rundt virksomheten, akkurat slik det nå er på moten å fortelle historier rundt et kommersielt produkt enten det er en økologisk rødvin fra en tradisjonsrik gammel bondefamilie i Italia, eller tusen år gammelt kildevann fra Larvik. Også den glattpolerte scenografien i filmen, bilene og tingene,  kan tolkes, om ikke som kritikk, så i hvert fall som påminnelse om at de ikke nødvendigvis gjør oss lykkeligere over tid.

salmer Kjøkkeninspektørene kommer i Hamers «Salmer fra kjøkkenet» (2003)

 

1001 gram likner mye på Hamers Salmer fra kjøkkenet (2003) som også spinner sin historie rundt tilsynelatende rasjonelle aktiviteter som likevel er totalt absurde. Men samtidsskildringen 1001 gram gjør mer enn å småmobbe svenske forskere. Den stiller spørsmålstegn både ved livsstil og samfunn her og nå. Ikke direkte politisk, ikke moraliserende, men underfundig og morsom. Hamer fremstiller sine rollefigurer som sære og pussige, men det er ikke uten varme og kjærlighet at han får oss til å le av oss selv og kanskje se saker og ting i et nytt lys.

 

* Filmen nådde 10 000 besøkende allerede i sin første uke på kino, noe som relativt sett er svært bra, og mer enn resultatet for flere Cannes-vinnere på norske kinoer de senere årene. Den vil sannsynligvis likevel ikke runde 100 000 besøkende på kino. 1001 gram er valgt som Norges kandidat til Oscar-nominasjon i 2015. Kanskje kan suksess i Hollywood åpne flere øyne for Hamers filmatiske univers?

Les også Eirik Frisvold Hanssens analyse av 1001 gram i Montages.



Relatert

Bent Hamer og Factotum – Independent Made in Norway?

Z #4 2005: Hvem i Norge er det som kjenner independentmiljøet best? Det naturlige valget syntes å være Bent Hamer som i år hadde premiere på sin nye film Factotum med independentguruen Jim Stark som produsent og kjente amerikanske filmskuespillere, som Matt Dillon og Lili Taylor, i hovedrollene.

Grimstad ’13: Filmbransjens ønskeliste

Blogg: Norsk film har aldri vært bedre. Men, det står mange utfordringer i kø for en entusiastisk filmbransje

LITE FILM I LITE LAND

Blogg: Norsk film er strengt tatt bedre enn noensinne, men knappe ressurser gjør det vanskelig å nå målene regjeringen har satt for norsk audiovisuell kultur.


Fra siste Z

Folkemord på 90 minutter

Et frokostmøte i Berlin i 1942 gjorde Holocaust mulig å gjennomføre. Wannsee-konferansen fra 2022 følger grusomhetene minutt for minutt, og etablerer seg som en av tidenes krigsfilmer. | kun utdrag

Feldmann-saken

Det var i forbindelse med manuset til en podkast om Carl Fredriksens Transport, at jeg kom over Feldmann-saken; et dobbeltdrap fra krigen som er utgangspunktet for Bente Erichsens film | kun utdrag

Om visualiseringen av Holocaust: Mellom bildebevis og bildeforbud

Den største forbrytelsen er en av de første norske filmene om Holocaust. Anne Gjelsvik ser nærmere på filmens forhold til fotografiet – og hvordan Holocaust-filmer veksler mellom hva vi må tåle å se – og når det er bedre å ikke vise.


Fra arkivet

Norsk kort 2017

Z #3 2017: I sitt førtiende år har Kortfilmfestivalen hatt hele 53 norske kortfilmer på programmet. Hvilken bedre måte å feire på? Vi i Z-redaksjonen har gått løs på oppgaven med å anmelde hver og én av dem med stor entusiasme. | kun utdrag

Welcome to the Candy Shop – svart maskulinitet i 50 Cents hip hop-video

Z #1 2012: 50 Cents video Candy Shop er spekket med godbiter for både øyet og øret, men fra et [...] | kun utdrag

Ein moderne skrekkfilm frå 1997

Z #2 2024: Regissør Kiyoshi Kurosawa bruker skrekksjangeren til å utforske psykologiske og filosofiske spørsmål om menneskets natur i Cure (1997). | kun utdrag