Tsai Ming-Liangs Stray Dogs

Taiwanske Tsai Ming-Liang er en av de mest anerkjente auteurene i samtidsfilmen. Zs blogger har sett hans nyeste film Stray Dogs.

Med Stray Dogs (2013) tar regissør Tsai Ming-Liang enda et steg vekk fra tradisjonell historiefortellende film og lar verket puste og vokse ved hjelp av svært god koreografi og utnyttelse av bildene.

Stray Dogs handler om en familie som lever på gaten. Faren, som spilles av Lee Kang-Sheng, jobber som skiltbærer i et veikryss med reklameskilt for luksusleiligheter. Datteren og sønnen bedriver tiden med å spise smaksprøver på ulike supermarkeder mens de venter på at far skal bli ferdig på jobb. De spiser mat som butikkene kaster og vandrer hvileløst rundt i storbyen. I skyggene lurer det en ensom kvinne med et behov for å dele sin moderlighet. Hun mater løshunder og tar seg av barna i sin jobb på en av nevnte supermarkedene.

Et av Tsai Ming-Liangs signaturtrekk som auteur er hans statiske longshots som dras til det ekstreme. I Stray Dogs (Jiao You) går han litt lenger enn ellers: Innstillingene får stå til det bristeferdige. Pluss litt til. En rekker å tolke bildets narrative innhold, analysere hver minste detalj i bildet, fundere over hvilke meninger som er tiltenkt av filmskaperen, eller tillagt av en selv. Føle på stemningene og sette pris på de resonnerende komposisjonene av materie, bevegelse, vinkler, farger og lyd. Omsider dras sekvensene så langt at det oppstår en ambivalens mellom bildets uendelige muligheter og samtidig dets begrensninger. Jeg blir overveldet hver gang en ny innstilling overtar for den forrige.

Ensomheten hos de voksne rollefigurene gis et voldsomt stort pusterom i Ming-Liangs dvelende stil, som fanger opp kjedsomheten, tomheten og ikke minst håpløsheten hos dem. Følelser som siver ut av lerretet og befester seg hos tilskueren. Vi får et innblikk i den underliggende desperasjonen rollefigurene opplever, i alt fra arbeidsdager til måltider: Gjøremål som kun utføres av absolutt nødvendighet, som et overlevelsesinstinkt på automatikk, en desperasjon som bygger seg opp og forsøksvis ventileres i løpet av filmen.

Regissøren klarer på en enkel, men likevel svært kompleks måte, å spille på alle strengene i følelsesregisteret mitt. Filmen skaper også følelsen av en alternativ tid: Man formelig dysses inn i en transe av det kompromissløse tempoet.

Tsai Ming-Liang har i løpet av sin karriere vunnet en rekke priser med fantastiske filmer som Vive L’Amour (1994), The River (1997), Hullet (The Hole) (1998), What Time is it There (2001) og ikke minst Den lunefulle skyen (The Wayward Cloud) (2005). Til min store forundring er det bare to av disse som har hatt distribusjon i Norge, Hullet (Arthaus) og Den lunefulle skyen (Tour de Force).

Lee Kang-Shen, regissørens alter ego, har vært med i samtlige av Ming-Liangs filmer, og er også med i Stray Dogs. Kang-Sheng evner å jobbe med Liangs formspråk, en tålmodig skuespiller som får tid til å vokse i bildene og – i en nærmest ekspresjonistisk stil og med en utrolig kroppslig kontroll – bli ett med byens kalde klaustrofobiske arkitektur. Han blir en del omgivelsene.

Ming-Liang har tidligere vært kjent for benytte seg av sterke farger i sine komposisjoner. De fleste av filmene hans handler om ensomhet – trangen etter menneskelig kontakt og nærhet:. Fargene har allikevel alltid vært med på å skape et varmere klima rundt karakterene, selv om ensomheten er rammen. De representerer et håp, eller en mulighet, for å tilfredsstille de skrikende behovene. I Stray Dogs har regissøren tatt skrittet vekk fra den voldsomme bruken av sterke primærfarger og benytter seg heller av blått, gråtoner, rust, stål og falleferdig interiør. Filmen er nok den blekeste fremstillingen auteuren har laget til nå, det er som om en fremtidspessimisme med tiden har manifestert hos regissøren.

Bortsett fra variasjonen i bruk av farger er noen av hans mest kjente trekk fortsatt til stede: Bruken av totalbilder, skuespilleren Lee Kang-Sheng, ensomheten og vann/regn som metafor for kjærlighet. En metafor han særlig benytter seg av i nevnte Hullet og «vannmelonfilmen» Den lunefulle skyen.

Liang har uttalt:
«… I always regard the characters in my films as plants which are short of water, which are almost on the point of dying from lack of water. Actually, water for me is love, that’s what they lack. What i’m trying to show is very symbolic, it’s their need for love». (Filmref.com)

I Stray Dogs er vannet fryktinngytende for Kang-Shengs rollefigur. Kjærligheten, som regnet representerer, er en kjærlighet han ikke er i stand til å ta inn over seg, den blir for voldsom i hans håpløshet. Det øynes imidlertid håp for de øvrige rollefigurene, særlig gjennom en scene der kvinnen i filmen omfavner barna samtidig som regnet skyller over dem.

Stray Dogs kan tolkes på mange måter. Den gir tilskueren tid til å tenke selv. Jeg tolker den som en film om noe grunnleggende menneskelig, om primærbehov som ikke blir dekket, med klare stikk mot globalisering, fremmedgjøring og en tapt fortid som årsaksforklaringer. Sistnevnte nydelig illustrert i en motsetningsfylt sekvens der rollefigurene kontemplerer nåtid og fortid i møte med et maleri av det tapte. Stray Dogs er stappet med langtekkelige og uhyre vakre bilder, med et detaljrikt lydbilde. Det er en film som bør oppleves.

Hullet vises under Z og Filmklubbforbundets filmseminar «Game of Screens – telefili vs cinefili» på Filmens hus den 4 oktober.

 

Tweet

Til toppen | Utskriftsvennlig versjon