WOW, FILMEN JEG VIL HA!
Med filmen Det er meg du vil ha skriver Dag Johan Haugerud seg inn som en ener i den norske filmhistorien og Andrea Bræin Hovig gjør tidenes mest troverdige rolletolkning i norsk film.
Fredag den 13. juni 2014 er en merkedag i norsk filmhistorie. For meg i hvert fall. Den dagen har Dag Johan Haugeruds film Det er meg du vil ha premiere på norske kinoer. Det er flere oppsiktsvekkende elementer ved denne kinopremieren. Et av dem er at filmen bare er 52 minutter lang og dermed ikke egentlig kvalifiserer til kinovisning som ”helaftens forestilling”. Et annet er at filmen formmessig bryter med det meste av det vi vanligvis forbinder med norsk spillefilm. Et tredje er at filmens manus, kreditert Sonja Evang, og den filmatiske gjennomføringen så til de grader makter å få frem de poeng og problemstillinger den ønsker å formidle. Et fjerde er at filmen uten videre tør å løfte fram et tema som hører til samfunnets absolutte tabuområder og gjør det på en måte som tvinger tilskueren til å revurdere sitt standpunkt også til dette – uten at den egentlig gir føringer for konklusjonen. Det femte og mest fremtredende elementet i filmen er Andrea Bræin Hovigs spill i hovedrollen. Den eneste rollen i filmen egentlig. Et skuespill så realistisk og overbevisende at jeg aldri har sett på maken i noen norsk film, sannsynligvis ikke i noen utenlandsk film heller. Dette er rett og slett oppsiktsvekkende bra.
For en som har fulgt norsk spillefilm i mange tiår, og også sett mange av den norske filmhistoriens mer eller mindre skinnende perler, er det utrolig deilig endelig å se en film der teksten framføres på en så likefram og naturlig måte. Ikke det at all film nødvendigvis skal ha en gjennomført realisme i framføring av dialogen, men ofte skal den ha det, og da er det helt nødvendig at det fungerer. Og det gjør det her. Så til de grader. I en film som i det store og hele bare er en lang monolog. Og er tett på én skuespiller hele veien.
Jeg hadde ikke trodd at denne filmen var mulig. Men det er den altså. For ikke å røpe mer enn det som er allment kjent om filmen: Dette handler om en kvinnelig ungdomsskolelærer som forelsker seg i en elev. Det er lærerens versjon av historien vi får høre, fortalt i retrospekt. Etter sigende er teksten i all hovedsak basert på et intervju med en lærer som har opplevd nettopp dette. Nesten en slags dokumentar altså. Men filmen er definitivt en spillefilm og blir et eksempel på hvordan spillefilm kan fremstå som vel så virkelighetsnær som den beste dokumentarfilm.
Allerede i åpningsscenen blir vi sugd inn i filmens univers der vi sammen med hovedpersonen hører oss gjennom musikken fra hennes øretelefoner. Lenge. For å dempe vår totale innlevelse har regissøren så funnet det nødvendig å klippe seg selv inn i filmen som en sparringspartner for hovedrollen, et slags Brechtsk verfremdungs-grep som sammen med enkelte gatescener i farger, hoveddelen av filmen er i nydelig svart/hvitt signert Cecilie Semec, gir oss et pusterom fra den gripende historien som etter hvert rulles opp.
Dette er en kortfilm som det kan skrives langt om. Det vil det sikkert også bli. Jeg må bare få lov til å konstatere at med Dag Johan Haugerud har Norge fått en stor filmskaper som det gjelder å ta vare på. Fra sine første kortfilmer som for eksempel 16 levende klisjeer, via den underlige spillefilmen Thomas Hylland Eriksen og historien om origamijenta, til hans talent for alvor slo igjennom med Som du ser meg i 2012, har Haugerud gradvis utviklet talentet til et internasjonalt nivå.
Det er meg du vil ha er filmen jeg ville ha og nå som jeg har fått sett den, utelukker jeg ikke at regissøren lager nok en film som jeg ennå ikke vet jeg vil ha. Så langt er det bare å gratulere og takke for denne.
Det er meg du vil ha
Regi: Dag Johan Haugerud
Manus: Sonja Evang
Foto: Cecilie Semec
Prod.: Yngve Sæther/Harry Guttormsen, Motlys, Norge, 2014
Lengde: 52 min.
Distr.: Arthaus
Filmen har premiere i 6 byer samt på kortfilmfestivalen i Grimstad
(Foto på denne siden: (c) Arthaus)
Tweet
Ingen kommentarer