Min barnekamp

Lille frk Norge

De fleste som jobber med film kan stadfeste akkurat hvilken kinoopplevelse i barndommen som gjorde at de bestemte seg for å jobbe med film. Likevel er den største utfordringen for barnefilmens status at så få voksne ser ut til å bry seg.

Denne artikkelen er publisert i fulltekst i Z Nr. 2 2014 Bestill nummeret

Relatert

Ingen relaterte saker.

Fra siste Z

Sulten etter å høre til

Av Anne Kyong Sook Øfsti

Om mat, minner, tilhørighet og sorg i den sørkoreanske filmen Little Forest. | kun utdrag

Markens grøde

Av Øyvor Dalan Vik

Lite trumfer følelsen av å ha funnet en skatt. Agnès Vardas Samlerne og jeg er en skatt i seg selv. | kun utdrag

Det handler ikke bare om å spise, men om convivenza – å leve sammen.

Av Kristin Gjerpe

Kristin Gjerpe i samtale med Astrid Nordang, Camilla Chams og Francesco Bentivegna. | kun utdrag

Fra arkivet

På kant med genrens konvensjoner

Av Trond Olav Svendsen

Z #1 1989: Oddvar Einarsons Karachi er uten tvil lettest å lese som en kriminalhistorie laget for å fange [...] | kun utdrag

Og hverdagen går sin ubesværede gang – så hvorfor trenger vi en krigsfilmfestival?

Av Mona Pedersen

Z #1 2014: En festival for krigsfilmer? En krigsfilmfestival? Jeg var ganske skeptisk da jeg sommeren 2010 for første gang ble involvert i planene om å etablere en filmfestival som utelukkende skulle vies krigsfilmer. | kun utdrag