Filmpust i to kortfilmer: River Plate og As Ondas

hovedbilde

To filmer jeg har sett i Grimstad i år dreier seg om noe så basalt som pusting. Måten de er laget på får meg til å tenke på en films klippeteknikk som et slags åndedrett eller pustemåte.

Den første av disse kortfilmene, River Plate (2013) av Josef Dabernig, er en samling bilder av mennesker ved en bekk. Filmen isolerer kroppsdeler, særlig mager, og ber oss se på pust. Den andre filmen, As ondas (2010) av portugisiske Miguel Fonseca, er en film om to søstre på en strand beleiret av digre fjell og et enormt, bølgende vann. Den ene surfer, den andre ligger på stranda med pustevansker.

Der River Plate ber oss konsentrere blikket om pusting, skaper As Ondas en egen pustestil. I sin komposisjon av vann, fjellformasjoner, sand og menneskekropper, finner filmen en egen pustemåte; i motsetning til i River Plate, handler det ikke om å se noe rent visuelt, men om noe man kjenner i filmens langsomt bølgende bevegelse.

Jeg tror disse to filmene om pusting eksemplifiserer to ganske ulike måter å forstå eller bruke klippet på – som selv, på en måte, handler om pusting. Med ‘klippet’ mener jeg forresten noe så enkelt som det mellom de forskjellige bildene i filmen.

I River Plate føles klippet først og fremst som en overgang  – fra ett bilde til et annet. Filmen er skutt på 35mm, i svart/hvitt, og hegner om bildet og det rent synlige. Klippingen skaper ikke en bestemt bevegelse, virker ikke interessert i en bestemt rytme, men danner en kjede av bilder. Det gir en følelse av noe stivt: det er ikke noe spesielt organisk og pustende ved selve filmen. Den blir en teknisk samling av pustende mager og rennende vann. Klippet føles mer som et nødvendig mellomledd enn en skapende gestaltning; mer en løsning på et problem enn en mulighet. De mange avbildede magene, i all sin forunderlige bevegelighet og pusting, forsterker bare følelsen av noe tilstivnet ved selve filmens vesen (den ferdigredigerte filmen). Det er en film der bildet, det avisolerende bildet, som brutalt skjærer en pustende kroppsdel vekk fra de levende omgivelsene, er helten. Filmen ber oss se noe bestemt: pustende mager. Og i dette bildets forrang mister filmen blodomløp. For en ren avbildning av pust vekker ikke nødvendigvis i seg selv en opplevelse av en pustemåte eller noe levende.

as-ondas-3

As ondas, derimot, ber oss ikke bare se noe bestemt – hav, fjell, pustende mennesker – men finner en klippestil og grunner en rytmisk komposisjon som aktualiserer en elementær erfaring og lokker fram en måte å puste på. Fonseca filmer ikke bare fysiske kroppers bevegelse, magens opp og ned, men en tilstand. Mer tydelig, konsekvent og elementært enn mange filmer viser As ondas hvordan film har sin egen pust, hvordan klippet har sin egen inn- og utpust, som kan grunne en ny tilstand, en ny måte å sanse på.

Det hender faktisk jeg tar meg selv i å inhalere filmer. River Plate så jeg på, uten å kjenne noe spesielt. As ondas inhalerte jeg, som en sigarett av sommerluft, blått hav og sand mellom tærne. Den ga meg ikke bare bilder av pustende mager, men en pustestil, en måte å inhalere verden på.



Din kommentar


Relatert

Årets kortfilmer anmeldt

Z #3 2004: Også i år anmelder Z alle kortfilmene i hovedprogrammet i Grimstad. Du finner anmeldelsene her.

Film, kunst og kvalitet – refleksjoner rundt årets norske kortfilmer

Z #3 2007: Hva er egentlig en kortfilm? Og hvordan kan vi diskutere en films kvalitet? Hvilket forhold [...] | kun utdrag

Nye kortfilmer

Z #3 1997: Anmeldelser av kortfilmer som var å se på Kortfilmfestivalen i Grimstad i år. | kun utdrag


Fra siste Z

Popcorn a la Riefenstahl

Gjør ørner, flammer, makt, heroisme og personkultus Gladiator til en uspiselig film? | kun utdrag

Vi må snakke om Klanen

Hva er det som fascinerer med The Birth of a Nation og som gjør den til en av filmhistoriens viktigste filmer? Og hvordan er den fortsatt høyaktuell i dag i et svært splittet og høypolitisk amerikansk landskap? | kun utdrag

Kropp og monumentalitet

Filmane til Leni Riefenstahl er både problematiske og arkaiske, men likevel ufråvikelege referansepunkt i vår eiga tid | kun utdrag


Fra arkivet

Sjalusi under åpen himmel – om opera, film og realisme

Z #3 1987: Franco Zeffirellis Verdi-filmatisering Otello går for tiden på kino i Norge. I denne artikkelen [...] | kun utdrag

Krzysztof Kieslowski – Filmkunstner som kan mer enn sine ti bud

Z #2 1990: Den polske filmregissøren Krzysztof Kieslowski har med sine filmer om de ti bud, spesielt filmen [...] | kun utdrag

Hjerne av, hjerte på – intervju med Jenny Jacobsen

Z #4 2013: Å være fan av en bok som filmatiseres kan være en tumultuøs opplevelse. Kanskje særlig for noe så omfattende som J.R.R. Tolkiens bøker. Peter Jackson nærmer seg formodentlig slutten av sin filmatisering av Tolkiens to hovedverk. Da vil de som var fans fra starten av ha vært gjennom seks prøvelser, hvor hver film står i fare for ikke å stå til forventningene, som har vokst seg større og større over tid. Å være Tolkien-fan har vært et emosjonelt tiår. | kun utdrag