Filmpust i to kortfilmer: River Plate og As Ondas

hovedbilde

To filmer jeg har sett i Grimstad i år dreier seg om noe så basalt som pusting. Måten de er laget på får meg til å tenke på en films klippeteknikk som et slags åndedrett eller pustemåte.

Den første av disse kortfilmene, River Plate (2013) av Josef Dabernig, er en samling bilder av mennesker ved en bekk. Filmen isolerer kroppsdeler, særlig mager, og ber oss se på pust. Den andre filmen, As ondas (2010) av portugisiske Miguel Fonseca, er en film om to søstre på en strand beleiret av digre fjell og et enormt, bølgende vann. Den ene surfer, den andre ligger på stranda med pustevansker.

Der River Plate ber oss konsentrere blikket om pusting, skaper As Ondas en egen pustestil. I sin komposisjon av vann, fjellformasjoner, sand og menneskekropper, finner filmen en egen pustemåte; i motsetning til i River Plate, handler det ikke om å se noe rent visuelt, men om noe man kjenner i filmens langsomt bølgende bevegelse.

Jeg tror disse to filmene om pusting eksemplifiserer to ganske ulike måter å forstå eller bruke klippet på – som selv, på en måte, handler om pusting. Med ‘klippet’ mener jeg forresten noe så enkelt som det mellom de forskjellige bildene i filmen.

I River Plate føles klippet først og fremst som en overgang  – fra ett bilde til et annet. Filmen er skutt på 35mm, i svart/hvitt, og hegner om bildet og det rent synlige. Klippingen skaper ikke en bestemt bevegelse, virker ikke interessert i en bestemt rytme, men danner en kjede av bilder. Det gir en følelse av noe stivt: det er ikke noe spesielt organisk og pustende ved selve filmen. Den blir en teknisk samling av pustende mager og rennende vann. Klippet føles mer som et nødvendig mellomledd enn en skapende gestaltning; mer en løsning på et problem enn en mulighet. De mange avbildede magene, i all sin forunderlige bevegelighet og pusting, forsterker bare følelsen av noe tilstivnet ved selve filmens vesen (den ferdigredigerte filmen). Det er en film der bildet, det avisolerende bildet, som brutalt skjærer en pustende kroppsdel vekk fra de levende omgivelsene, er helten. Filmen ber oss se noe bestemt: pustende mager. Og i dette bildets forrang mister filmen blodomløp. For en ren avbildning av pust vekker ikke nødvendigvis i seg selv en opplevelse av en pustemåte eller noe levende.

as-ondas-3

As ondas, derimot, ber oss ikke bare se noe bestemt – hav, fjell, pustende mennesker – men finner en klippestil og grunner en rytmisk komposisjon som aktualiserer en elementær erfaring og lokker fram en måte å puste på. Fonseca filmer ikke bare fysiske kroppers bevegelse, magens opp og ned, men en tilstand. Mer tydelig, konsekvent og elementært enn mange filmer viser As ondas hvordan film har sin egen pust, hvordan klippet har sin egen inn- og utpust, som kan grunne en ny tilstand, en ny måte å sanse på.

Det hender faktisk jeg tar meg selv i å inhalere filmer. River Plate så jeg på, uten å kjenne noe spesielt. As ondas inhalerte jeg, som en sigarett av sommerluft, blått hav og sand mellom tærne. Den ga meg ikke bare bilder av pustende mager, men en pustestil, en måte å inhalere verden på.



Din kommentar


Relatert

Årets kortfilmer anmeldt

Z #3 2004: Også i år anmelder Z alle kortfilmene i hovedprogrammet i Grimstad. Du finner anmeldelsene her.

Film, kunst og kvalitet – refleksjoner rundt årets norske kortfilmer

Z #3 2007: Hva er egentlig en kortfilm? Og hvordan kan vi diskutere en films kvalitet? Hvilket forhold [...] | kun utdrag

Nye kortfilmer

Z #3 1997: Anmeldelser av kortfilmer som var å se på Kortfilmfestivalen i Grimstad i år. | kun utdrag


Fra siste Z

Slitesterke skjelett – har den romantiske komedien fortsatt en ryggrad?

Noen foreløpige tanker om den romantiske komedien. | kun utdrag

Romantiske nevroser på kjempers skuldre

Da Woody Allen lagde Annie Hall i 1977 startet han ikke bare et nytt kapittel i sin egen karriere. Han revitaliserte også den romantiske komedien med nevrotiske rollefigurer, eksistensialisme og hyllest til byen og filmskaperne i hans hjerte. | kun utdrag

Det er mer i livet enn døden – Harold and Maude

Hal Ashbys klassiske svarte komedie Harold and Maude (1971) kan kanskje kategoriseres som en romantisk komedie, i ytterste forstand. Men den er like mye et samfunnskritisk dokument som ikke har gått ut på dato. | kun utdrag


Fra arkivet

Norsk kortfilm 1999

Z #3 1999: Anmeldelser av samtlige deltagere i hovedprogrammet på Kortfilmfestivalen i Grimstad. | kun utdrag

Antiintellektualisme i en post-feministisk tidsalder

Z #4 1992: «Feministisk filmanalyse» er tema for denne artikkelen som bl.a. er et svar på Dag [...] | kun utdrag

Musikkvideo – det ypperste av norsk musikkvideo samlet på et lerret

Z #3 2011: Norsk musikkvideo anno 2011: På begynnelsen av 80-tallet hadde alle som betydde noe en mening om musikkvideoen. Brian Eno mente at musikkvideoene var utformet som de var fordi produsentene trodde publikum var dumme. | kun utdrag