Det beste publikummet

Min første kino-opplevelse var 17. mai 1978. Jeg var fem år og så Flåklypa Grand Prix på et grendahus i bygda jeg bodde i. Det var overveldende. Jeg var svimmel, bilsyk og lykkelig da jeg sjanglet ut i dagslyset igjen. Det samme var de voksne. Vi hadde opplevd noe sammen som vi fortsatt husker, og som vekket filminteressen i meg. En ny verden åpnet seg. Det var magisk.

Denne artikkelen er publisert i fulltekst i Z Nr. 2 2014 Bestill nummeret

Relatert

Ingen relaterte saker.

Fra siste Z

Folkemord på 90 minutter

Av Asbjørn Slettemark

Et frokostmøte i Berlin i 1942 gjorde Holocaust mulig å gjennomføre. Wannsee-konferansen fra 2022 følger grusomhetene minutt for minutt, og etablerer seg som en av tidenes krigsfilmer. | kun utdrag

Feldmann-saken

Av Simon Stranger

Det var i forbindelse med manuset til en podkast om Carl Fredriksens Transport, at jeg kom over Feldmann-saken; et dobbeltdrap fra krigen som er utgangspunktet for Bente Erichsens film | kun utdrag

Om visualiseringen av Holocaust: Mellom bildebevis og bildeforbud

Av Anne Gjelsvik

Den største forbrytelsen er en av de første norske filmene om Holocaust. Anne Gjelsvik ser nærmere på filmens forhold til fotografiet – og hvordan Holocaust-filmer veksler mellom hva vi må tåle å se – og når det er bedre å ikke vise.

Fra arkivet

Med nye våpen – et intervju med Mariken Halle og Clara Bodén

Av Oda Bhar

Z #3 2011: «Man må minne seg om at alle regler som finnes har noen funnet på», sier Mariken Halle, vinner av Gullstolen ved årets kortfilmfestival. | kun utdrag

Forsøk på å skildre det ubeskrivelige

Av Aleksander Huser

Siste Z: Kjølig observerende fra utsiden av muren, versus intens medopplevelse innenfra konsentrasjonsleiren – i>The Zone of Interest/> og Sauls sønn står nærmest i diametral motsetning til hverandre i hvordan Holocaust skildres. Men de to filmenes fortellerstrategier har også klare likhetstrekk. | kun utdrag