Belleville Baby (2013) – Film som hukommelse

hovedbilde

Tenk deg at du en dag får en telefon fra en du ikke har sett på nesten ti år. En som den gangen simpelthen forsvant, uten et ord, uten forklaring, og som ikke har latt høre fra seg siden. En du elsket, men ikke vet noen ting om. Dette er utgangspunktet for Belleville Baby, og Mia Engbergs meget personlige fortelling om tapt kjærlighet og et helt annet liv man levde en gang. Et helt annet liv man lever nå.

Telefonsamtalene mellom Mia og Vincent er hovedingrediensene i filmen, og danner bakteppe for det visuelle. Alt som flimrer over skjermen gir inntrykk av å være hjemmeopptak av type Super8, og veksler mellom Mias minner fra tiden med Vincent i Paris og livet hennes nå, som småbarnsmamma i Stockholm.

Engberg leker seg mye med fysisk film som medium, og utnytter til fulle dens tekstur og andre kvaliteter i hennes søken etter minner fra en tapt fortid. Filmen blir til minnet: uklart og tåkete, hakkete, og litt etter litt etter litt. De kornete bildene som tar oss med fram og tilbake og rundt omkring, uten å røpe mer enn de strengt behøver, bidrar til å skape en slags fantasi- eller drømmeaktig atmosfære. Det er vakkert gjort, og historien er sår. I selve fortellerteknikken ligger kjernen til at det forblir uklart hvorvidt dette faktisk er en dokumentar eller om den har tatt steget over i kunstfilmverdenen. Sannsynligvis ligger den et sted midt i mellom: i rulletekstene, for eksempel, takkes Vincent, men det oppgis også at en annen mann har lånt stemmen sin til Vincents del av telefonsamtalene gjennom filmen. Belleville Baby blir med andre ord liggende i krysningspunktet mellom fiksjon, dokumentar og kunst. Heldigvis er det en habil filmskaper vi har med å gjøre, som håndterer sitt materiale særdeles stilsikkert.

belleville

Engberg er en svært erfaren dokumentarskaper, som har laget film siden 1997. Flere av filmene hennes har hatt et klart feministisk tilsnitt. Det har ikke Belleville Baby på noe eksplisitt vis, men så tar den jo steget inn i det personlige, private; kjærlighet og intime forhold kan også være politikk, og det kan i alle fall bli til sterke kunstopplevelser. Som i dette tilfellet.

Første gang jeg så Belleville Baby var på dokumentarfilmfestivalen Eurodok, og jeg tenkte da at dette på mange måter var et merkelig valg for en festival som setter den klassiske dokumentarkunsten i sentrum. Flere ganger i løpet av filmen spør jeg meg selv om dette virkelig er en dokumentar i det hele tatt, og om jeg tror at det jeg får fortalt, er noe som virkelig har skjedd. Jeg tror svaret blir at det spiller ingen rolle. Hovedpoenget er at Mia Engberg har laget en hjerteskjærende vakker film, med dokumentariske trekk, med en stemning som blir værende hos deg.

Artikkelen ble opprinnelig publisert på Filmamasoner.no.



1 kommentar

  1. Torie sier:

    One, if not my most favorite jewelry lino/sheuses. I have a VC&A coffee table book and several smaller tomes as well. Will not make it to this exhibit, so it was great learning about it here!

Din kommentar


Relatert

KUNST + FILM = SANT?

Blogg: Folk fra «kunstverdenen» er på vei inn i filmbransjen. Kanskje blir det da større rom for nyskaping i en bransje som litt for ofte nøyer seg med oppvarming av velbrukte idéer og konsepter?

Murmansk filmfestival – film under nordlyset

Blogg: Dette er en annerledes filmfestival.

Citizen Iversen om film og sosialt engasjement – 18. rapport fra Ottawa

Blogg: Visningen av The Borneo Case i Ottawa gir assosiasjoner rundt dokumentarfilmen, og minner oss på hvor viktig filmmediet er som våpen i kampen for å gjøre verden litt bedre.


Fra siste Z

Z-enquete: Fire kortfilmskapere om norsk film

Z har spurt kortfilmskaperne Aslak Danbolt, Ellen Ugelstad, Lilja Maria Ingolfsdottir og Mohamed Chakiri om synspunkter på norsk film og kortfilm, og om refleksjoner rundt arbeidet med egne filmer:

Samfunnets utsatte – internasjonal kort

Samfunnets utsatte er vår tids mangfold. I de internasjonale kortfilmene kan vi kjenne på den følelsesmessige urettferdigheten som rammer så mange mennesker som angripes av dem som besitter makten. | kun utdrag

Leken dans med bilder og musikk

Til tross for pandemien har artister og regissører ikke sluttet å leke med kombinasjonen bilder og musikk, og dans spiller en fremtredende rolle i årets musikkvideoer. | kun utdrag


Fra arkivet

Filmens hypervirkelige lydbilder

Z #1 2011: Hvordan produseres og oppleves filmens lydbilde? Hvilke virkemidler benytter man seg av i produksjonssammenheng for å skape troverdig fortolkninger av lyd? | kun utdrag

Hva vi snakker om når vi snakker om pop-video

Z #4 1988: Pop-videoen er det perfekte medium i vår gjenbrukskåte tidsalder. Den er i sin bastardiserte form [...] | kun utdrag

«This never happened to the other fellow» – Mitt møte med James Bond

Z #4 2013: Er man fortsatt nerd om man er opptatt av en actionhelt? Jeg må ha vært rundt 6 år gammel da jeg så On Her Majesty's Secret Service for første gang. Opplevelsen gjorde et ufattelig stort inntrykk. Jeg vil anslå at jeg har sett hver eneste Bond-film omtrent 25 ganger. Men Bond-interessen min stopper ikke der. | kun utdrag