Belleville Baby (2013) – Film som hukommelse

hovedbilde

Tenk deg at du en dag får en telefon fra en du ikke har sett på nesten ti år. En som den gangen simpelthen forsvant, uten et ord, uten forklaring, og som ikke har latt høre fra seg siden. En du elsket, men ikke vet noen ting om. Dette er utgangspunktet for Belleville Baby, og Mia Engbergs meget personlige fortelling om tapt kjærlighet og et helt annet liv man levde en gang. Et helt annet liv man lever nå.

Telefonsamtalene mellom Mia og Vincent er hovedingrediensene i filmen, og danner bakteppe for det visuelle. Alt som flimrer over skjermen gir inntrykk av å være hjemmeopptak av type Super8, og veksler mellom Mias minner fra tiden med Vincent i Paris og livet hennes nå, som småbarnsmamma i Stockholm.

Engberg leker seg mye med fysisk film som medium, og utnytter til fulle dens tekstur og andre kvaliteter i hennes søken etter minner fra en tapt fortid. Filmen blir til minnet: uklart og tåkete, hakkete, og litt etter litt etter litt. De kornete bildene som tar oss med fram og tilbake og rundt omkring, uten å røpe mer enn de strengt behøver, bidrar til å skape en slags fantasi- eller drømmeaktig atmosfære. Det er vakkert gjort, og historien er sår. I selve fortellerteknikken ligger kjernen til at det forblir uklart hvorvidt dette faktisk er en dokumentar eller om den har tatt steget over i kunstfilmverdenen. Sannsynligvis ligger den et sted midt i mellom: i rulletekstene, for eksempel, takkes Vincent, men det oppgis også at en annen mann har lånt stemmen sin til Vincents del av telefonsamtalene gjennom filmen. Belleville Baby blir med andre ord liggende i krysningspunktet mellom fiksjon, dokumentar og kunst. Heldigvis er det en habil filmskaper vi har med å gjøre, som håndterer sitt materiale særdeles stilsikkert.

belleville

Engberg er en svært erfaren dokumentarskaper, som har laget film siden 1997. Flere av filmene hennes har hatt et klart feministisk tilsnitt. Det har ikke Belleville Baby på noe eksplisitt vis, men så tar den jo steget inn i det personlige, private; kjærlighet og intime forhold kan også være politikk, og det kan i alle fall bli til sterke kunstopplevelser. Som i dette tilfellet.

Første gang jeg så Belleville Baby var på dokumentarfilmfestivalen Eurodok, og jeg tenkte da at dette på mange måter var et merkelig valg for en festival som setter den klassiske dokumentarkunsten i sentrum. Flere ganger i løpet av filmen spør jeg meg selv om dette virkelig er en dokumentar i det hele tatt, og om jeg tror at det jeg får fortalt, er noe som virkelig har skjedd. Jeg tror svaret blir at det spiller ingen rolle. Hovedpoenget er at Mia Engberg har laget en hjerteskjærende vakker film, med dokumentariske trekk, med en stemning som blir værende hos deg.

Artikkelen ble opprinnelig publisert på Filmamasoner.no.



1 kommentar

  1. Torie sier:

    One, if not my most favorite jewelry lino/sheuses. I have a VC&A coffee table book and several smaller tomes as well. Will not make it to this exhibit, so it was great learning about it here!

Din kommentar


Relatert

KUNST + FILM = SANT?

Blogg: Folk fra «kunstverdenen» er på vei inn i filmbransjen. Kanskje blir det da større rom for nyskaping i en bransje som litt for ofte nøyer seg med oppvarming av velbrukte idéer og konsepter?

Murmansk filmfestival – film under nordlyset

Blogg: Dette er en annerledes filmfestival.

Citizen Iversen om film og sosialt engasjement – 18. rapport fra Ottawa

Blogg: Visningen av The Borneo Case i Ottawa gir assosiasjoner rundt dokumentarfilmen, og minner oss på hvor viktig filmmediet er som våpen i kampen for å gjøre verden litt bedre.


Fra siste Z

Z-enquete – fire kortfilmskapere om norsk film

Kortfilmskapere Rikke Gregersen, Bendik Kaltenborn, Johanna Pyykkö og Pjotr Sapegin om norsk film og kortfilm og refleksjoner rundt arbeidet med egne filmer:

Film er en empatimaskin, sier Amanda Kernell

Fem omfavnelser og en desperat bortføring i Amanda Kernells kortfilmer. | kun utdrag

Akkurat det vi trengte: Mer bling og fengende musikk

Årets musikkvideoprogram var sterkere enn fjorårets, med høyere underholdningsverdi og en spennende hybridfilm som viser en ny måte å tenke musikkvideo. | kun utdrag


Fra arkivet

Tidsskrifthistorien – et filmkulturelt stafettløp

Z #1 1993: I anledning Zs 10-års jubileum skuer vi tilbake på de norske filmtidsskriftenes historie – [...] | kun utdrag

Om kyss og utelatelser – den amerikanske filmens lange ungdomstid

Z #2 2013: Noen av filmhistoriens mest glamorøse, uforglemmelige filmkyss finner vi i Hollywood-filmer laget i perioden mellom 1934 og 1966, en tid da Hollywoods selvsensur gav strikse instrukser om hva man kunne vise - og ikke vise på film. Her er et kyss definitivt ikke bare et kyss. | kun utdrag

Øyeblikkets tyranni – Norsk dokumentarfilm anno 2005

Z #3 2005: Mye av dagens norske dokumentar er egentlig kun utvidete og forvokste reportasjer. De har [...]