Belleville Baby (2013) – Film som hukommelse

hovedbilde

Tenk deg at du en dag får en telefon fra en du ikke har sett på nesten ti år. En som den gangen simpelthen forsvant, uten et ord, uten forklaring, og som ikke har latt høre fra seg siden. En du elsket, men ikke vet noen ting om. Dette er utgangspunktet for Belleville Baby, og Mia Engbergs meget personlige fortelling om tapt kjærlighet og et helt annet liv man levde en gang. Et helt annet liv man lever nå.

Telefonsamtalene mellom Mia og Vincent er hovedingrediensene i filmen, og danner bakteppe for det visuelle. Alt som flimrer over skjermen gir inntrykk av å være hjemmeopptak av type Super8, og veksler mellom Mias minner fra tiden med Vincent i Paris og livet hennes nå, som småbarnsmamma i Stockholm.

Engberg leker seg mye med fysisk film som medium, og utnytter til fulle dens tekstur og andre kvaliteter i hennes søken etter minner fra en tapt fortid. Filmen blir til minnet: uklart og tåkete, hakkete, og litt etter litt etter litt. De kornete bildene som tar oss med fram og tilbake og rundt omkring, uten å røpe mer enn de strengt behøver, bidrar til å skape en slags fantasi- eller drømmeaktig atmosfære. Det er vakkert gjort, og historien er sår. I selve fortellerteknikken ligger kjernen til at det forblir uklart hvorvidt dette faktisk er en dokumentar eller om den har tatt steget over i kunstfilmverdenen. Sannsynligvis ligger den et sted midt i mellom: i rulletekstene, for eksempel, takkes Vincent, men det oppgis også at en annen mann har lånt stemmen sin til Vincents del av telefonsamtalene gjennom filmen. Belleville Baby blir med andre ord liggende i krysningspunktet mellom fiksjon, dokumentar og kunst. Heldigvis er det en habil filmskaper vi har med å gjøre, som håndterer sitt materiale særdeles stilsikkert.

belleville

Engberg er en svært erfaren dokumentarskaper, som har laget film siden 1997. Flere av filmene hennes har hatt et klart feministisk tilsnitt. Det har ikke Belleville Baby på noe eksplisitt vis, men så tar den jo steget inn i det personlige, private; kjærlighet og intime forhold kan også være politikk, og det kan i alle fall bli til sterke kunstopplevelser. Som i dette tilfellet.

Første gang jeg så Belleville Baby var på dokumentarfilmfestivalen Eurodok, og jeg tenkte da at dette på mange måter var et merkelig valg for en festival som setter den klassiske dokumentarkunsten i sentrum. Flere ganger i løpet av filmen spør jeg meg selv om dette virkelig er en dokumentar i det hele tatt, og om jeg tror at det jeg får fortalt, er noe som virkelig har skjedd. Jeg tror svaret blir at det spiller ingen rolle. Hovedpoenget er at Mia Engberg har laget en hjerteskjærende vakker film, med dokumentariske trekk, med en stemning som blir værende hos deg.

Artikkelen ble opprinnelig publisert på Filmamasoner.no.



Relatert

KUNST + FILM = SANT?

Blogg: Folk fra «kunstverdenen» er på vei inn i filmbransjen. Kanskje blir det da større rom for nyskaping i en bransje som litt for ofte nøyer seg med oppvarming av velbrukte idéer og konsepter?

Citizen Iversen om film og sosialt engasjement – 18. rapport fra Ottawa

Blogg: Visningen av The Borneo Case i Ottawa gir assosiasjoner rundt dokumentarfilmen, og minner oss på hvor viktig filmmediet er som våpen i kampen for å gjøre verden litt bedre.

Murmansk filmfestival – film under nordlyset

Blogg: Dette er en annerledes filmfestival.


Fra siste Z

Forskjellige verdener

Hva vi snakker om når vi snakker om generasjoner. | kun utdrag

Vill vest-fest på femmern

Alt var bedre før? Det er bare delvis sant og hverken klokt tenkt eller uttrykt. | kun utdrag

Sex, løgn og amoral

Jeg hadde mine formative år under den amerikanske filmens andre gullalder. Men det er særlig to filmer som formet måten jeg ser film på: Den ene fransk, den andre britisk. | kun utdrag


Fra arkivet

Filmblikk på Vietnam

Z #2 1990: Vietnamkrigen var den første virkelige «fjernsynskrigen», men har etter hvert også [...] | kun utdrag

Buster Keatons Sherlock Jr.

Z #1 1996: Fiksjonspersoner som kommer ut av lerretet. Og «virkelige» personer som forsvinner inn. [...] | kun utdrag

Den norske kortfilmens begredelige historie 1969-1978

Z #1 1985: Jan Erik Holst tar opp tråden etter Dag Lutros beretning om kortfilmen fra 1905-1969. | kun utdrag