Tokyo Family – I Ozus fotspor

hovedbilde

Med en fot i fortiden og en i nåtid er Tokyo Family en interessant tilnærming til en udødelig klassiker.

Det er en utakknemlig oppgave å gjenskape en film som av mange regnes som en av tidenes beste. Når Tokyo Story likevel ble nyinnspilt i 2013 tok en av Japans fremste regissører ansvaret. 82 år gammel oppdaterte Yôji Yamada den 60 år gamle Tokyo Story. En film han selv jobbet som assistent på i 1953.

Yamada har jobbet i den japanske filmbransjen siden 50-tallet og har regissert opp mot 80 filmer i løpet av sin 60-års lange karriere. Han er mest kjent for filmserien om Tora-san, som strakk seg over tre tiår og utgjorde mer en tretti filmer. I senere tid har Yamada også gjort seg bemerket med samuraitrilogien som utgjøres av filmene Twilight Samurai (2002), Hidden Blade (2004) og Love & Honor (2006). En mer passende kandidat til å regissere en remake av Tokyo Story ville være vanskelig å finne. I sine yngre år syntes Yamada at historien i Tokyo Story var gammeldags. Siden har filmen vokst for han og avslørt sine tidløse kvaliteter. Derfor bestemte han seg får å hylle filmen og regissøren som var med på å forme hans karriere.

Men Tokyo Family er mer enn en hyllest. Yamada er kjent for å reflektere samtiden i sine filmer, og denne er intet unntak. Nå skal det sies at Yamadas personlige stil ikke kommer til syne før i filmens siste halvdel, første halvdel føles mer som et pliktløp. Det kommer tydelig frem at Tokyo Family har to agendaer. For det første skal originalen æres, og for det andre skal den oppdateres. På papiret høres det ut som en gjennomførbar plan, men i Tokyo Familys tilfelle kunne de to agendaene blitt bedre flettet sammen.

255-1111_4C_0910

Sett under ett er historien veldig lik originalen, men med et par markante forskjeller. Et eldre ektepar reiser på tvers av Japan for å besøke sin barn i hovedstaden. Da de kommer frem blir de møtt med stive smil og hastende familier som knapt har tid å sette av til sine gamle foreldre. Den største forskjellen fra originalen ligger i at i remaken er ekteparets yngste sønn (Shoji) i live; en ganske naturlig utvikling fra originalen, med tanke på at sønnens karakter i Tokyo Story var død som følge av andre verdenskrig. Shoji er uansett gjort til en bekymring for sine foreldre, da han lever sitt liv fra dag til dag uten å bekymre seg stort for fremtiden. Han er i trettiårene og jobber som freelance setdesigner på byens mange teatre. Shojis karakter introduserer tematikk om generasjonsforskjeller tidlig i filmen, men det er først mot slutten at konfliktenes dybde kommer til overflaten.

Første halvdel av Tokyo Family følger i originalens fotspor på en nærmest slavisk måte. Alt fra handling og dialog, ned til små detaljer og kameraføring gjenskapes i et raskt tempo. Således fremstår filmen mekanisk og signaturløs ved første øyekast. Fortellingen skynder seg igjennom handlingen uten å dvele ved de detaljene som gjorde originalen så velfungerende. Med det «obligatoriske» handlingsforløpet ute av veien tar Yamada seg derimot god tid til å utvikle slutten på sin helt egne måte. Introduksjonen av Shojis alternative livsstil som en sentral familiekonflikt utløser i så måte en rekke konsekvenser for den siste halvdelen av filmens handling.

Tokyo Family2

I Tokyo Story var Noriko, den omkomne sønnens enke, nærmest som filmens hovedrolle å regne. Noriko ble den gang spilt av Setsuko Hara, i en ikonisk rolle som ga henne legendestatus blant Japans kvinnelige skuespillere. Siden Shoji har en annen rolle i Tokyo Family ble Norikos betydning i filmen forandret. Hun blir introdusert mye senere enn i originalen, og er denne gangen avbildet som Shojis hemmeligholdte forlovede. Noriko spilles av den lovende Yû Aoi. Hun har i sine tidligere filmer vist tegn på å besitte lignende kvaliteter som Setsuko Hara gjorde på femtitallet, og det var derfor overraskende at Yamada valgte å forandre karakterens fremstilling ettertrykkelig. Det viste seg dog kjapt å være et bra trekk. Norikos karakter er noe nedtonet i Tokyo Family, karakterens emosjonelle utvikling utgjør likevel filmens mest gripende sekvenser.

En annen markant forskjell mellom originalen og nyinnspillingen er hvordan det eldre parets holdninger fremstilles. I etterkrigsårene gjennomgikk Japan en rask modernisering, noe som naturlig nok fremhevet generasjonsforskjellene i samfunnet. Generasjonsforskjellen i nåtid er på langt nær like markant, noe som resulterer i en mer artikulert og konfronterende fremstilling av foreldrenes holdninger. Der det eldre paret i Tokyo Story var tilbakeholdne, er de frittalende og (relativt) åpent kritiserende i Tokyo Family. Deri ligger noe av grunnen til at Yamadas nyinnspilling sliter med å ivareta forgjengerens sterkeste kvaliteter. Blant Tokyo Storys største styrker var dens sylskarpe dialog og underfundige fremtoning; i stedet for å takle konfrontasjon ansikt til ansikt, kom uenigheter frem via detaljer som måtte tolkes mellom linjene. Tokyo Family lykkes riktignok med å tilnærme seg handlingen på en moderne måte, men samtidig forsvinner noe av magien ved originalens utfordrende oppbygning.

Tokyo Family 02tilnett

Heldigvis har Yamada gjort en fremragende jobb med castingen. At Tomoko Nakajima slet med å leve opp til Haruko Sugimuras gnistrende rolletolkning var nesten å forvente; en større utfordring kan knapt legges på en skuespillers skuldre. Likeså virker det nærmest urimelig å sammenligne rolletolkningene til de eldre parene, da Chishû Ryû og Chieko Higashiyamas roller ble ikoniske for sin tid da Tokyo Story kom ut. De yngste parets roller, spilt av Satoshi Tsumabuki og Yû Aoi, bør i stedet gis ekstra oppmerksomhet, de gir Tokyo Family en ekstra dimensjon. Filmens mest minneverdige sekvenser er det nemlig Tsumabuki og Aoi som står for. Blant disse bør scenen der moren overnatter hos sin yngste sønn nevnes. I originalen drar moren på overnatting til sin avdøde sønns enke, men nå får hun i stedet sjansen til å bli nærmere kjent med sin sønn. (Spoiler) En annen sekvens som bør nevnes er da det yngre paret blir værende igjen i farens hjem for å ta vare på han etter morens død. Etter å ha følt farens kalde skulder siden hun først traff han, overrumples Noriko av en plutselig tillitserklæring …

De største forskjellene fra originalen er med andre ord Tokyo Familys sterkeste kort. Det er når filmen viker fra forgjengerens historie at Yamadas personlige stemme kommer til syne og viser hvilke kvaliteter han besitter som regissør. I tillegg må Aoi nevnes nok en gang, da hennes sterke spill er vanskelig å ikke bli revet med av. At rollen som Noriko ble vinklet annerledes var overraskende, men Aoi tok utfordringen og gjorde karakteren like betydningsfull for historien som Hara gjorde det i 1953. Noriko var på langt nær like fremtredende i handlingsforløpet i Tokyo Family, men allikevel ble hennes emosjonelle dybde filmens høydepunkt. Yamada klarte dermed å ivareta Tokyo Storys nerve til en viss grad, til tross for den mekanisk oppbyggende innledningen.

Det er en utakknemlig oppgave å gjenskape en klassiker av Tokyo Storys rang. Men, Yamada kommer fra det med æren i behold. Tokyo Family er proppet med avmålte detaljer, slående likheter og smarte forskjeller; nok til å kunne analyseres utallige ganger med all verdens innfallsvinkler. Den kan ikke sies å leve opp til sin forgjengers enorme rykte, men det var da heller ikke å forvente. Tokyo Family lykkes med å underholde, samtidig som den taktfullt tilnærmer seg originalen. Og Yamada fullender sirkelen ved å gjenskape filmen som preget hans hele karriere.

Yamada-Yoji



Din kommentar


Relatert

OZU PÅ BLÅDISK (Del 2) – TOKYO STORY/BROTHERS AND SISTERS OF THE TODA FAMILY

Blogg: Sammen med Kurosawas Syv samuraier er Ozus Tokyo Story en av Japans mest kjente bidrag til filmhistoriens landemerker, den udiskutabelt mest sagnomsuste av regissørens filmer. Tokyo Story er rett og slett en bauta i japansk filmhistorie, og nå er den altså ute i oppusset utgave på blådisk.

OZU PÅ BLÅDISK – GOOD MORNING/I WAS BORN, BUT…

Blogg: I disse Blu-ray-dager er det mye å glede seg over for fans av klassisk japansk film. Den beste gavepakken kommer fra British Film Institute som har sluppet en drøss av Ozu-filmer på blu-ray. BFI har så langt utgitt syv Ozu-klassikere på blu-ray, deriblant I Was Born, But… (1932) og Good Morning (1959).

Takashi Miikes 13 Assassins

Blogg: Blodige, gjørmete føtter i blodgjørme. Det stinker blod, svette og – nei, ikke tårer – hele verdens raseri. Et nærbilde av disse føttene, i bevegelse, klar til siste dødelige duell. Det er det jeg husker aller best fra denne filmen. Disse nære dødens føtter i bevegelse.


Fra siste Z

Z-enquete – fire kortfilmskapere om norsk film

Kortfilmskapere Rikke Gregersen, Bendik Kaltenborn, Johanna Pyykkö og Pjotr Sapegin om norsk film og kortfilm og refleksjoner rundt arbeidet med egne filmer:

Film er en empatimaskin, sier Amanda Kernell

Fem omfavnelser og en desperat bortføring i Amanda Kernells kortfilmer. | kun utdrag

Akkurat det vi trengte: Mer bling og fengende musikk

Årets musikkvideoprogram var sterkere enn fjorårets, med høyere underholdningsverdi og en spennende hybridfilm som viser en ny måte å tenke musikkvideo. | kun utdrag


Fra arkivet

Begjær til besvær – feministisk filmteori og psykoanalyse

Z #4 1994: Det var en sur høstmorgen på bussen opp til skolen. Jeg, en venninne og hennes venn hang etter [...] | kun utdrag

Om å drepe farsfiguren: Historien om Qiu Ju og Hero av Zhang Yimou

Z #4 2006: Det løper en rød tråd gjennom Zhang Yimous allsidige filmproduksjon – blant både [...] | kun utdrag

En filmskaper på oppdagelsesreise – et intervju med Bertrand Tavernier

Z #2 1987: Round Midnight handler om en amerikansk jazzmusiker og hans franske venn og beundrer, og skildrer [...] | kun utdrag