Matthew McConaugheys tidlige gullkorn

hovedbilde

Etter Oscar-utdelingen: Matthew McConaugheys nåværende, svært fruktbare del av karrieren settes som regel opp mot hans uglesette regjeringstid som kongen av blodfattige filmromanser. Mindre omtalt er hans tidlige filmografi, som inneholder en rekke interessante roller.

Etter å ha seilt på en stadig stigende bølge de siste årene, ser 2014 ut til å være året hvor Matthew McConaugheys comeback-suksess når sitt høydepunkt. I tillegg til å være hovedattraksjonen i den kritikerroste og enormt populære serien True Detective, sikret rollen i Dallas Buyers Club ham Beste mannlige skuespiller-Oscaren. For den sistnevnte rollen, som AIDS-pasient, har han slanket seg til det sykelige, en forvandling som er et godt bilde på karriereutviklingen hans: Hollywood-kjekkasen med det overeksponerte vaskebrettet er borte. Tilbake står en respektert karakterskuespiller.

Alt oppstyret rundt McConaughey uttrykker en slags forbløffelse, som om ingen kunne tro at han skjulte et slikt skuespillertalent. McConaughey har tross alt gjort en gedigen helomvending – det forrige tiåret brukte han til å etablere seg grundig på tronen som kongen av blodfattige romantiske komedier. Ghosts of Girlfriends Past (2009) markerte punktet hvor alle fikk nok, inkludert McConaughey. På filmplakaten poserer han med det velkjente, sleske gliset og et tomt blikk – alt man ser er en overbetalt søvngjenger, som skamløst vandrer på autopilot fra det ene samlebåndsproduktet til det neste. Etter denne filmen tok McConaughey et to års avbrekk. Så gjenoppfant han seg selv.

Denne epoken gjorde ham til en Hollywood-stjerne, men den ser også ut til å ha kastet en lang skygge over den første delen av karrieren hans. Vi må ikke glemme at han faktisk først gjorde seg bemerket med det som nå må regnes som en klassisk filmfigur, nemlig den slibrige David Wooderson i Richard Linklaters Dazed and Confused (1993).

McConaugheys tidlige karriere er ujevn, men inneholder flere slike lyspunkter. En del av årsaken til det nylige hamskiftet er nok behovet for å skape seg et karrieregrunnlag utover å skulle flyte på sitt, gradvis falmende, utseende. Men det er ingen tvil om at talentet lå der latent hele tiden. Nedenfor har jeg derfor samlet noen severdige tidlige rolletolkninger; noen forslag til lindring dersom McConaughey-abstinensene melder seg etter at True Detective tar slutt.

Thirteen Conversations About One Thing (Jill Sprecher, 2001)

MM_13conversations (2)
Jeg hadde aldri hørt om denne filmen, og hadde antakeligvis aldri sett den, hadde jeg ikke forsøkt å pløye meg gjennom Matthew McConaugheys filmografi i forbindelse med denne artikkelen. Og den er jo en liten og lite spektakulær film, men svært velgjort. Den tar for seg en gruppe mennesker i New York som alle opplever en eller annen livsendrende hendelse. Alt uten å bli så tematisk trykkende at den tipper over i det svulstige, som enkelte andre lignende flettverksfilmer.

McConaughey får utfolde seg som en av filmens mest utsatte rollefigurer, den kyniske jappeadvokaten Troy, som synker ned i dyp skyldfølelse etter sin livsendrende hendelse. Ettersom den selvsikre advokaten blir stadig mer preget, blir også rolletolkningen stadig mer lavmælt og intens, og McConaughey formidler desperasjonen godt, nesten kun ved hjelp av et plaget ansiktsuttrykk.

Reign of Fire (Rob Bowman, 2002)

 MM_reignoffire-1 (2)
Dette er noe ganske annet, en fornøyelig B-film hvor drager har lagt verden i aske. Christian Bale og en gruppe overlevende har søkt tilflukt i – passende nok – et middelaldersk slott i Nord-England, men håpet og matrasjonene er i ferd med å ta slutt. Heldigvis dukker en amerikansk militærtropp opp, anført av den beinharde Denton Van Zan (McConaughey), en ekte dragedreper, med en dragetann hengende rundt halsen som bevis.

Premisset i Reign of Fire kan være litt vanskelig å ta på alvor, og derfor er det befriende å ha McConaughey som motvekt til Bales overseriøse rolletolkning. Han hever campfaktoren akkurat passe med sin skallede, sigartyggende og dødsforaktende Van Zan, som fremstår som en tegneserieaktig versjon av oberst Kurtz i Apokalypse Nå. Dette er ingen subtil rolleprestasjon, men det bør likevel påpekes hvor naturlig det sinnsyke blikket til McConaughey fremstår, enten det er snakk om intens stirring eller livstrøtt skuling.  Galskapen som ulmer bak øynene er ganske så tydelig.

Selv om filmen er forholdsvis underholdende i seg selv, er McConaughey det soleklare midtpunktet og den som virkelig gjør den severdig. Reign of Fire er utvilsomt det artigste funnet i den tidlige McConaughey-katalogen.

A Time to Kill (Joel Schumacher, 1996)

MM_atimetokill (2)
Nok en advokatrolle fra McConaughey, denne gangen av en langt mer idealistisk sort enn i Thirteen Conversations – det er ikke helt på viddene å trekke linjer til Atticus Finch i To Kill a Mockingbird. Her må den unge advokaten tåle dødstrusler og angrep fra Mississippis rasister og klansmenn, mens han prøver å sørge for at Samuel L. Jackson, som er tiltalt for drapet på sin datters voldtektsmenn, blir funnet uskyldig. Riktignok har Jackson meid ned de to mennene, samt en politimann som uheldigvis havner i skuddlinjen, med maskingevær foran flere titalls vitner – juridisk sett er filmen litt tvilsom.

A Time to Kill er den mest kjente filmen på denne listen, og har nok allerede blitt sett av mange. Den er imidlertid verdt å fremheve fordi McConaughey klarer å hevde seg som en solid kjerne blant et usedvanlig stjernespekket ensemble. Dessuten er dette den typen film og rolle som kunne gjort ham til en filmstjerne á la Brad Pitt, hadde det ikke vært for de dårlige rollevalgene i ettertid. McConaughey-fans må ha vært noe skuffet på slutten av 90-tallet.

Lone Star (John Sayles, 1996)

 MM_lonestar (2)
Her ser vi McConaughey kun i et par tilbakeblikk, som «den gode sheriff» Buddy Deeds. Den nåværende sheriffen er Buddys sønn, Sam (Chris Cooper), som nøster opp i fortiden, og da spesifikt en episode som involverer Buddys korrupte forgjenger. Sam har en litt annen oppfatning av sin far enn de fleste andre – jeg vil ikke avsløre for mye, men Buddy viser seg å være en noe mer problematisk figur enn det gode ryktet hans tilsier.

Det er mange grunner til å se Lone Star – en av Sayles’ mest anerkjente filmer, som omtales jevnlig, i motsetning til resten av filmografien hans – utover McConaughey, som uansett ikke har stort mer enn fem minutter med skjermtid. Det hadde vært fint om Sayles hadde latt oss tilbringe litt mer tid med Buddy, for han er en karakter med langt større potensial som fortjener mer enn en så kortvarig tilstedeværelse. I sitt fravær preger han likevel hele filmen, som en slags mytisk figur som holdes i live gjennom veteranenes historier. Dette kan man også takke McConaughey for – han gjør inntrykk i løpet av den lille tiden han har til rådighet, og spiller Buddy med en stoisisme som gjør ham mystisk og uhåndgripelig; en tvetydighet som holder mysteriet levende ut filmen. (Disse egenskapene kan like gjerne komme av uttrykksløst skuespill, men jeg lar tvilen komme McConaughey til gode.)

The Return of the Texas Chainsaw Massacre (Kim Henkel, 1994)

MM_texaschainsaw (2)
Den fjerde filmen i Motorsagmassakren-serien er interessant hovedsakelig på grunn av det som foregikk bak kulissene. Både McConaughey og Renée Zellweger (som spiller hovedrollen) var i ferd med å slå igjennom da filmen skulle lanseres, og McConaugheys agent skal ha ønsket at færrest mulig skulle se den, for å verne om sin klients omdømme. Derfor forble filmen relativt utilgjengelig frem til slutten av 90-tallet.

Man kan ikke klandre agenten, for The Return of the Texas Chainsaw Massacre er fryktelig dårlig, med gjennomgående elendig skuespill fra de fleste involverte og et helt absurd plott. Men den er også enormt underholdende, og det er nesten utelukkende på grunn av McConaughey, som her spiller sin mest sinnsyke rolle noensinne. Han er Vilmer, overhodet i en familie av skakkjørte bondetamper, som hevder å være ansatt av en slags Illuminati-gruppe og har et mekanisk bein som han styrer med en fjernkontroll mens han går. I tillegg er han kaklende gal, med et konstant, psykotisk glis. Selv om McConaughey generelt ikke er fremmed for å overspille litt, har han aldri tatt det like langt som her. Han går berserk med en overveldende lidenskap det er helt fantastisk å være vitne til.



Din kommentar


Relatert

Minneverdige Monroe

Blogg: Marilyn Monroe var både en særegen filmskuespillerinne - og en inspirasjonskilde for filmindustrien. Zs blogger presenterer noen notater om Monroe som filmstjerne, Monroe og regissørene samt Monroe og andre kvinnelige filmskuespillere.

Den smidige mannen

Blogg: Leonardo DiCaprio har klart det. Han er den smidige mannen. Den fleksible. Akkurat sånn jeg vil være.


Fra siste Z

Z-enquete – fire kortfilmskapere om norsk film

Kortfilmskapere Rikke Gregersen, Bendik Kaltenborn, Johanna Pyykkö og Pjotr Sapegin om norsk film og kortfilm og refleksjoner rundt arbeidet med egne filmer:

Film er en empatimaskin, sier Amanda Kernell

Fem omfavnelser og en desperat bortføring i Amanda Kernells kortfilmer. | kun utdrag

Akkurat det vi trengte: Mer bling og fengende musikk

Årets musikkvideoprogram var sterkere enn fjorårets, med høyere underholdningsverdi og en spennende hybridfilm som viser en ny måte å tenke musikkvideo. | kun utdrag


Fra arkivet

Malek Shafi’i – en dokumentarfilmskaper fra Afghanistan

Z #3 2006: Mens afghanske flyktninger sultestreiket utenfor domkirken i Oslo og norske kort- og [...]

Å se og bli sett

Z #2 1999: Synet er en filmelskers viktigste sans. At det å se og bli sett står som forutsetning for vår [...] | kun utdrag

Draumspel sett gjennom teaterkikkert

Z #3 1994: «…Men et bilde er som et vindu rett inn til ens innerste hjerte. Og alt De har gjort [...] | kun utdrag