I ildens tegn
I år er det seksten år siden den indisk-kanadiske regissøren Deepa Mehta startet filmrevolusjon i hjemlandet med Fire (1996, indisk premiere 1998). Z har sett nærmere på filmen som fikk demonstranter til å sette fyr på kinoer i India.
Filmen er den første i den såkalte «Element-trilogien», og den første spillefilmen i India som viser lesbiske forhold som en del av normalen. «Fire» handler om Sita, som prøver å true frem noen romantiske følelser, reaksjoner, litt lidenskap rett og slett, i det ferske ekteskapet med Jatin. De bor sammen med svigerfamilien, i det som er veldig typisk arrangert ekteskap. Vi får snart vite at Jatin har en kjæreste på si, som også Sita vet om. Hun tør ikke si noe, for et ekteskapsbrudd vil bringe vanære over foreldrene hennes. Svigerinnen hennes Radha har lignende problemer i sitt ekteskap. Jatis storebror Ashok studerer religion under en Swami (prest) og i følge denne presten kan sex kun utføres som et verktøy for å lage barn. Ashok følger swamiens råd slavisk. Radha kan ikke få barn. Så hun får heller ikke noe ømhet eller intimitet i sitt ekteskap. Tilslutt søker disse kvinnene trøst og omsorg i hverandre.
Tittelen Fire, og avslutningen på filmen, der Radhas sari tar fyr, refererer til en praksis vi i vestlige land har hørt lite om. Sati, eller konebrenning stammer fra en eldgammel tradisjon der enkene kaster seg på den brennende begravelsesbåren, slik at de slipper å bære skammen av å være enke. I senere tid har tilfeller av «ufrivillig sati» blitt kjent: Konene blir drept for å frigjøre mannen til å gifte seg på nytt, motta en mer eksklusiv dowry (medgift) eller unngå å bringe skam over egne foreldre, ved slike tilfeller som i Fire. Nå dør ikke Radha i brannen, men flytter ut sammen med Sita, noe som ikke gikk de høye herrer upåaktet hen.
Filmen rullet uavbrutt over indiske lerret i tre uker, før det mannsdominerte religionspolitiske ekstreme partiet Shiv Sena (Shivas hær) gikk til direkte protest mot Mehta og filmen. De angrep kinoer, brente plakater, knuste vinduer, og filmen ble midlertidig tatt av programmet.
Fire ble først beskrevet som et modig og banebrytende stykke samfunnskritikk. Etter Shiv Senas angrep på filmen, lød kritikken noe annerledes. Filmen fikk rykte på seg for å være både pornografisk og umoralsk etter stort påtrykk fra Shiv Sena, og kanskje verst av alt: – den lesbiske tematikken var ikke en del av det indiske samfunnet (sic!). Det var ikke bare det politiske partiet som var mot filmen. Religiøse, hinduistiske ledere var redd for at filmen skulle inspirere unge og misfornøyde indiske koner til å gjøre lesbisk opprør mot mannen sin. Og siden filmens hovedrollefigurer har navn som er hentet fra hinduistisk mytologi – Sita og Radha – var ikke det da blasfemisk i tillegg? Filmen ble reklassifisert, og Sitas navn ble endret til Nita, men filmens legendestatus ble et faktum etter den fikk sin egen bevegelse i hjemlandet. Anklagene om blasfemi og religionskritikk ble tilbakevist med tanke på at det finnes flere eksempler på homofili i hinduismen, og Fire ble starten på en informasjonsbevegelse i indisk filmindustri.
Samme året som Fire kom ut, kom også filmen Bomgay. Etterfulgt av Mango Soufflé (2002), kom filmene som var ladd med homoseksuelle tema på løpende bånd. Kal Ho Naa Ho (2003), My Brother Nikhil (2005) som i tillegg omhandlet HIV/AIDS-problematikken, Honeymoon Travels (2007), Fashion (2008), Dostana (2008) og tilslutt Dunno Y…Na Jaane Kyon (2010). Oppfølgeren til sistnevnte ble for øvrig spilt inn på Nesodden i 2013 som et norsk/indisk samarbeid.
Et knippe filmer med regnbuetematikk virker kanskje ikke som en frigjøring for det liberale Norge. Men, for India ble Fire starten på en liten revolusjon. Sex mellom samme kjønn er fortsatt straffbart i India, men loven er under utredning etter at den ble funnet grunnlovsstridig i 2009. Mange organisasjoner støtter nå avkriminaliseringen av homofili i India, og disse filmene, særlig de første var med på å sette homofili og LHBT-rettigheter på den politiske agendaen.
